Arbeidsgiveransvaret er arbeidsgivers erstatningsansvar for skade som de ansatte volder under arbeidets utførelse. Det er ikke arbeidsgiveren som volder skaden, men en eller flere ansatte. Arbeidsgiveransvaret er dermed et objektivt erstatningsansvar. Et eksempel er at politiet er ansvarlig for de skader en politimann gjør under tjenesten.
Vi har en rekke spesiallover om arbeidsgiveransvaret. Den alminnelig bestemmelsen som arbeidsgiveransvaret er imidlertid hjemlet i skadeserstatningsloven § 2-1. Det er en kodifiserende lov. Det vil si at den stadfestet gjeldende rett på det tidspunktet loven ble til. Eldre rettspraksis rundt arbeidsgiveransvaret har derfor betydning ved lovtolknignen. Loven gjelder både private og offentlige virksomhetes arbeidsgiveransvar, jfr. kapittelets overskrift.
I forarbeidene anføres 3 hovedhensyn for arbeidsgiveransvarer:
1. Prevensjonshensynet. Arbeidsgiveren velger sine ansatte. Han kan velge rett mann på rett plass. Arbeidsgiver bestemmer og kontrollerer arbeidets utførelse, og det er arbeidsgiver som bestemmer hvor mye som skal investeres i sikkerhet.
2. Pulveriseringshensynet. Arbeidsgiver kan for en relativt billig penge forsikre seg og sine ansatte ved forsikring som kan bakes inn som driftskostad. (ansvarsforsikring). Da kan også de skadelidte ved f.eks personskade fremme erstatning direkte fra forsikringsselskapet, samtidig som virksomheten unngår ruinerende følger av erstatningskravet.
3. Interessehensynet. Det er arbeidsgiver som har den økonomiske interessen i virksomheten.
Det er tre vilkår for å pålegge arbeidsgiver erstatningsansvar etter arbeidsgiveransvaret.
1. For det første må arbeidstaker ha voldt skaden ved en culpøs (uaktsom/forsettlig) handling. Her gjelder den vanlige aktsomhetsvurderingen. Denne aktsomhetsnormen skjerpes dog ved at det kan pålegges ansvar for anonyme feil. Det vil si at det er på det rene at det et eller annet sted må foreligge culpa, men man klarer ikke finne ut akkurat hvem som har handlet uaktsomt.
Hovedregelen er at offentlige ansatte skal vurderes på samme måte som privat ansatte, med to unntak: a) Den offentlige arbeider må vurderes etter de midler det offentlige organ er er innvilget. b) Unntak for offentlige virksomheter som har karakter av å være ren service fra det offentlige; politiet, brannvesenet, forbrukerombudet osv.
2. For det andre må arbeideren ha voldt skaden under utførelsen av arbeidet.
3. Det må foreligge et arbeidstaker-arbeidsgiverforhold. Det er tilstrekkelig med ett enkelt oppdrag, ikke nødvendig med fast jobb. Lønn er heller ingen betingelse. Selvstendige oppdragstakere som advokat og entrepenør hefter man imidlertid ikke for.
Dersom disse tre vilkårene er oppfylt, er kravet om ansvarsgrunnlag oppfylt. Se de andre grunnvilkårene for erstatning.
Det er for øvrig slik at den arbeidstaker som har vært culpøs selv er ansvarlig. Det er dog ofte lettere å kreve erstatning fra arbeidsgiver.
