Erstatningslovkomitéen gir i avsnitt V i sin innstilling (s. 29 flg.) uttrykk for sitt syn på en del hovedspørsmål for så vidt angår erstatning for tap i erverv og tap av forsørger. Man skal her nevne en del av de mest sentrale spørsmål som er behandlet i innstillingen. Når det ellers gjelder komiteens syn, viser man til innstillingen.

Komitéen går inn for at invaliditetsbedømmelsen fortsatt bør bygge på det ervervsmessige invaliditetsbegrep ved utmåling av erstatningen for ervervstap. I denne forbindelse redegjør komitéen for forskjellen mellom en rent medisinsk og en ervervsmessig invaliditetsvurdering. Den påpeker at en rent medisinsk invaliditetsvurdering ville medføre at man for skade av samme størrelse ville fastsette samme invaliditetsgrad uansett skadelidtes yrke og uansett hvilke konsekvenser skaden ville få for vedkommendes arbeidsinntekt. Virkningen av invaliditeten for skadelidtes ervervsmuligheter er imidlertid svært ulik i de forskjellige yrker. Dermed er også betydningen av den medisinske invaliditet for den skadelidtes økonomi ulik i de forskjellige yrker.

I sammenheng med drøftelsen av invaliditetsbegrepet foreslår komitéen at man ved siden av å bygge på et erversmessig invaliditetsbegrep bør innføre adgang til å tilstå skadelidte en særskilt menerstatning. Som bakgrunn for forslaget har komitéen nevnt at det kan tenkes at en medisinsk skade ikke får virkning for skadelidtes inntekt. Dersom « erstatning. for den medisinske invaliditet (menet) i slike tilfelle skal gis, kan det skje i form av en forhøyelse av den ervervsmessige invaliditet så lenge denne er under 100 pst. Derimot kan en slik ordning etter komitéens oppfatning ikke gi tilfredsstillende løsning når den ervervsmessige invaliditet er 100 pst. Innføring av en adgang til å gi en særskilt menerstatning vil medføre at man aldri behøver å gi en kamuflert menerstatning ved bedømmelsen av det økonomiske tap. Denne erstatning foreslås gitt som en særskilt ytelse som kan tilstås dersom skadelidte har fått varig men av betydning. Men i så fall kan slik erstatning ytes uten hensyn til om skadelidte også vil ha krav på erstatning for økonomisk tap.

Komitéen går ikke inn på størrelsen av denne erstatning. Om dette spørsmål viser man til de alminnelige merknader s. 19-22.

Når det gjelder spørsmålet om forsørgerbegrepets avgrensing (s. 30-31), mener komitéen at rettsstillingen stort sett er tilfredsstillende. Retten til forsørgererstatning bør i prinsippet fortsatt bero på om det faktisk har skjedd en forsørging. Komitéen foreslår imidlertid en mindre endring ved at det kan tilstås forsørgererstatning selv om forsørgelsen ikke har tatt til på dødsfallstiden. Vilkåret er at det foreligger en « klar påregnelighet » for at avdøde ville ha kommet til å forsørge den som krever forsørgererstatning.

For så vidt angår erstatningsutmålingen, redegjør komitéen innledningsvis for betydningen for skadelidte og skadevolder av regressretten. På bakgrunn av at trygdenes regressrett er opphevd fra 1 januar 1971 (bortsett fra de tilfelle skaden er voldt ved forsett), og forutsatt at pensjonsinnretningen har regressrett, anbefaler komitéen at pensjonsinnretningenes regressrett oppheves. Som begrunnelse for forslaget peker komitéen dels på at det kan tenkes at pensjonsinnretningenes regressrett kan ha den betydning at skadelidte får noe mindre erstatning hvis skadevolder kan gjøres ansvarlig også for pensjonsinnretningens utgifter og ansvar i anledning av skaden. Videre er pekt på at det ikke kan sies å være reell grunn til å ha ulike regressregler for trygdeytelser og pensjonsytelser.

Et par andre spørsmål som komitéen kommer inn på ved behandlingen av erstatningsutmålingen, er virkningen av at skadelidte eller de etterlatte får utbetalt private forsikringer eller får annen økonomisk støtte. For begge disse spørsmåls vedkommende synes komitéen å anta at gjeldende ordning stort sett er tilfredsstillende (s. 32-34). Dette vil da si at det kan legges en viss skjønnsmessig vekt på at skadelidte eller de etterlatte – som følge av skaden eller dødsfallet – har fått utbetalt forsikringsytelser eller annen økonomisk støtte. Forutsetningen er at forsikringsytelsen eller støtten er vesentlig. Særlig synes komitéen å mene at det skal atskillig til før annen økonomisk støtte skal tas i betraktning ved erstatningsutmålingen.

Når det gjelder erstatningsnivået, redegjør komitéen for dette på s. 34-40. Den foreslår at lovens utgangspunkt som hittil bør være at det skal gis full erstatning både ved ervervstap og forsørgertap. Komitéen nevner at utmålingen nå skjer ved at det samlede økonomiske tap fastsettes. Fra dette beløp gjøres så fradrag for ytelser som skadelidte får fra andre enn skadevolderen (særlig trygder og pensjoner). Komitéen antar at denne framgangsmåte fortsatt bør nyttes. Dermed blir erstatningen en supplering til
andre ytelser (særlig trygden) som skadelidte får i anledning av skaden. I denne forbindelse peker komitéen på at den er klar over at framgangsmåten kan synes inkonsekvent i og med at trygde- og pensjonsytelser foreslås fratrukket det samlede tap krone for krone mens selve tapsbeløpet fortsatt kan være skjønnsmessig fastsatt.

En ny regel som kan nevnes er forslaget om at erstatningen for allerede lidt tap i erverv og for tap i framtidig erverv foreslås fastsatt særskilt, dog slik at dette ikke behøver å gå fram av domskonklusjonen.

Når det gjelder erstatningsnivåets høyde, viser komitéen til tabeller som er inntatt i innstillingen (s. 36) om den dekning av inntektsbortfallet som folketrygden gir. Den uttaler i denne forbindelse (s. 39) at tabellen kan « tyde på at erstatningen som utmåles for de alvorligere invaliditeter vil måtte bli noe høyere enn de erstatninger som er utmålt i de seneste dommer selv om erstatningene skal være en supplering til andre ytelser ». Komitéen foreslår ikke noen øvre grense for størrelsen av erstatningen. Den anfører at det iallfall er rimelig at man gir full erstatning opp til folketrygdens maksimale pensjonsgivende inntekt til enhver tid når forholdene ellers ligger til rette for det. Komitéen mener at også tap ut over denne grense bør kunne erstattes « når dette ikke vil være urimelig tyngende for skadevolderen og det ellers ikke er rimelig at skadelidte selv bærer alt tap ut over den høyeste pensjonsgivende inntekt. »

Når det gjelder erstatningsformen for framtidig tap, foreslår komitéen (s. 41) at man fortsatt « bør holde seg til engangserstatningen i og med at erstatningen i framtiden vil bli en form for topperstatning bygd på at trygden ligger i bunnen ». Komitéen har likevel foreslått at det åpnes en alternativ adgang til valg mellom engangserstatning og terminbeløp, selv om den er klar over at stort sett vil valget bli engangserstatning så lenge verdisikringsspørsmålet ikke er ordnet. Når det gjelder dette spørsmål, redegjør komitéen (s. 43-45) noe for problemet og de muligheter som synes å komme på tale dersom en verdisikringsordning skal etableres. Det pekes i denne forbindelse bl. a. på at en verdisikring av erstatningsytelser vil innebære at disse settes i en særstilling i forhold til andre terminvise ytelser som ikke omregnes i forhold til endringer i pengeverdien. Når verdisikring ikke foreslås innført, synes hovedårsaken å være at komitéen regner med at i praksis vil engangserstatningen fortsatt bli den dominerende erstatningsform.

Komitéen foreslår videre en ny lovregel om adgang til å lempe erstatningsansvaret for personskade og forsørgertap, dvs. at ansvaret kan settes ned eller helt bortfalle (s. 45-48). Som nevnt foran s. 4 fikk komitéen utvidet sitt mandat til å utrede spørsmålet om innføring av en alminnelig lempingsregel, dvs. både for personskade, tingsskade og alminnelig formuesskade. Arbeidet med en alminnelig lempingsregel er ikke avsluttet. Komitéen fant at en lempingsregel ville ha betydning for utformingen av utmålingsreglene for erstatning for ervervstap og forsørgertap. Den har derfor i første omgang foreslått inntatt en særlig lempingsregel for personskadetilfellene. Hovedregelen her går ut på at lemping skal kunne skje for så vidt ansvaret « ville virke urimelig tyngende for skadevolderen ». Komitéen har imidlertid funnet at det bør være en viss begrenset adgang til lemping selv om ansvaret ikke er « urimelig tyngende ». Men i så fall skal det bare kunne foretas lemping i « særlige tilfelle ». Vilkåret er da at det under hensyn til « skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og forholdene ellers » finnes rimelig « at skadelidte helt eller delvis bærer skaden ».

Komitéen har (s. 48-49), særskilt drøftet – men har ikke funnet behov for å foreslå – en lovregel om maksimering av ansvaret. Den har antatt at lempingsregelen gir tilstrekkelig heimel til å redusere erstatningen i tilfelle det skulle være aktuelt å erstatte ekstraordinært store inntektstap.

Til slutt kan nevnes komitéens forslag om en lovregel om at en ektefelle ved skifte av felleseie med visse modifikasjoner kan holde en engangserstatning for tap i framtidig erverv utenfor bodelingen dersom erstatningen er i behold. Bakgrunnen for forslaget er at en engangserstatning for framtidig invaliditet skal være erstatning for framtidig tap i inntekt. Uten særregel vil den andre ektefelle få andel i den erstatning som skulle være en del av den annen ektefelles framtidige inntekt. Komitéen har ikke funnet at ektefellelovens § 11, slik den nå lyder, gir heimel for at et slikt erstatningsbeløp kan holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie.

I innstillingen berører komitéen to andre spørsmål som er tatt opp i denne lovproposisjon, nemlig spørsmålet om oppheving av begrensningsbeløpet i bilansvaret og spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger. Om disse spørsmålene viser man til s. 8-15 nedenfor.