Erstatningslovkomitéen har i sin innstilling anbefalt at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevd. Spørsmålet ble derfor tatt opp av departementet i brev 15. juli 1971 til høringsinstansene. Det heter i brevet om dette:

« Komitéen foreslår at det som hittil skal gjøres fradrag i erstatningsbeløpet for pensjonsytelser som skadelidte har fått eller kommer til å få på grunn av skaden (innst. s. 28). I denne forbindelse anbefaler komitéen at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevd (innst. s. 28 og s. 31-32). Av den grunn bes særlig pensjoninnretningene uttale seg om dette spørsmål, herunder om hvorvidt de mener å ha regressrett for pensjonsytelser nå og i tilfelle om regressrett vil bli gjort gjeldende i videre utstrekning enn for trygdene (dvs. regressrett bare ved forsett). Man gjør her merksam på at Justisdepartementet – i samarbeid med Sosialdepartementet – vil ta standpunkt til dette spørsmål uten å innhente ytterligere utredninger eller uttalelser. »

Bortsett fra Akershus fylkes pensjonskasse, Trondheim kommunale pensjonskasse, Haugesund kommunale pensjonskasse, Drammen kommunale pensjonskasse og muligens Ålesund kommunale pensjonskasse er samtlige høringsinstanser enten enig i eller har ikke noe å bemerke til at regressretten oppheves (i samme utstrekning som for trygdene). I Styret for Statens pensjonskasse er flertallet (2) enig i at regressretten oppheves, mens mindretallet (adm. direktør) mener at nåværende regressrett bør opprettholdes.

Fra en del av de uttalelser som er innkommet og som anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves, gjengis følgende:

Norske Forsikringsselskapers Forbund uttaler:

« Erstatningslovkomitéen foreslår at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevet. Vi er enige med komitéen i at når regressretten nå er opphevet for trygdenes vedkommende, er det naturlig at den også faller bort for pensjonsinnretningene. I henhold til Forsikringsavtalelovens § 25, 2. ledd, har livsforsikringsselskaper ingen regressrett verken når det gjelder kapitalforsikringer eller renteforsikringer – herunder individuelle og kollektive pensjonsforsikringer. »

Forsikringsrådet uttaler:

« På side 28 under pkt. f og side 31-32 under pkt. 3 a foreslår komitéen at den eksisterende regressrett for pensjonsinnretninger oppheves. Dette for å bringe likhet i reglene og oppheve den umotiverte forskjell som ellers ville være mellom folketrygden og offentlig eller private pensjonsinnretninger.
Forsikringsrådet vil uttale sin prinsippielle tilslutning til komitéens forslag og begrunnelse, og kan opplyse at en rundspørring til noen av de største pensjonsinnretningene har bekreftet at regressretten beløpsmessig har vært av minimal betydning idet regresskrav i liten utstrekning er blitt fremmet.
Ut fra et tilsynssynspunkt kan det heller ikke sees at et eventuelt bortfall av innretningens regresskrav kan svekke de pensjonsberettigedes stilling. Forsikringsrådet kan således også på dette grunnlag tiltre komitéens forslag. »

Styret for Statens pensjonskasse uttaler:

« Spørsmålet om pensjonsinnretningers rett til å kreve regress av skadevolder – eller det forsikringsselskap hvor han er ansvarsforsikret – for de utbetalinger av invalidpensjon eller pensjon til etterlatte som er utløst ved en tredjemanns erstatningsbetingende forhold – ble først reist i Statens Pensjonskasse i 1957. Saken ble forelagt Lovavdelingen som ga sin uttalelse 4. juli 1957 (J. nr. 852/57). Uttalelsen er referert i komiteens innstilling, side 29. (Årstallet er i innstillingen feilaktig oppgitt til 1967).
Etter Lovavdelingens uttalelse om at det ble antatt at Pensjonskassen hadde en slik regressrett, har Pensjonskassen en rekke ganger reist regresskrav i forbindelse med biluhell for å få dekket de økte pensjonsutgifter som er en følge av personskade oppstått ved uhellet. Kravet er reist overfor det forsikringsselskap hvor skadevolderen er ansvarsforsikret.
Vårt regresskrav i slike saker har bygget på det faktiske forhold at Pensjonskassen er blitt økonomisk skadelidende på grunn av det biluhell vårt medlem har vært utsatt for. Ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger har det således vært antatt at Pensjonskassen har krav på erstatning fra forsikringsselskapet for de økte pensjonsutgifter. Flere forsikringsselskap har imidlertid pekt på at Pensjonskassen har mottatt premie for å bære den risiko som er blitt aktuell og at Pensjonskassen ikke kan velte sitt ansvar over på bilforsikringsselskapet. Til dette har Pensjonskassen bemerket at bilforsikringsselskapet også har mottatt premie og at selskapet har mottatt premie nettopp for å bære det økonomiske ansvar ved biluhellet. Pensjonskassen har antatt at forsikringsselskapet ikke kan bli fritatt for en del av sitt ansvar i de tilfelle personskaden rammer en person som har pensjonsforsikring.  
Pensjonskassen har tidligere antatt at den hadde rett til erstatning på like linje med andre skadelidte som ikke ved lovbestemmelse eller på annen måte har en spesiell prioritet på erstatning. Etter vår oppfatning hadde vårt medlems krav på erstatning ikke prioritet foran vårt regresskrav. Hvis forsikringssummen ikke var tilstrekkelig til å dekke erstatningskravene, ble det antatt at forsikringssummen måtte deles pro rata mellom de skadelidte i forhold til erstatningskravenes størrelse. Pensjonskassen mente at denne oppfatning var i overensstemmelse med Høyesteretts uttalelse i dom av 20. januar 1969 hvor det heter at Pensjonskassen må ansees inntrådt i skadelidtes erstatningskrav.
Spørsmålet om prioritering av erstatnings- og regresskrav ble imidlertid i mars 1970 forelagt Regjeringsadvokaten som i sin uttalelse konkluderte med at skadelidtes krav går foran Pensjonskassens regresskrav. Uttalelsen bygget bl. a. på at i de tilfelle der loven har regulert spørsmålet, har en valgt den løsning at trygdeinnretningen skal stå tilbake for skadelidtes krav.
Pensjonskassen har for tiden flere løpende regressaker. Avslutningen av slike saker tar ofte svært lang tid, da det kan være vanskelig å fastsette størrelsen av skadelidtes endelige krav. Kassen behandler nå sakene i overensstemmelse med Regjeringsadvokatens uttalelse. Pensjonskassen har imidlertid ikke funnet grunn til å være mer tilbakeholdende med å reise regresskrav selv om trygdenes rett til regress i saker uten forsettlig voldt skade er falt bort ved lov av 19. juni 1970, (endring i lov om folketrygd).
Etter at folketrygden ble innført, er en del av utgiftene ved invalid- og etterlattepensjonering overført fra tjenestepensjonsordningen til folketrygden. Når slike pensjoner løper i de to pensjonsinnretninger samtidig, skjer det full samordning, slik at pensjonene i tjenestepensjonsordningen blir redusert med det beløp folketrygden utbetaler. Det er på disse reduserte pensjonsbeløp Pensjonskassen bygger sine regresskrav. Det vil derfor etter hvert beløpsmessig bli mindre regresskrav fra pensjonsinnretningene.
Vi viser imidlertid til at folketrygdens enkepensjon er behovsprøvet i motsetning til enkepensjoner fra Pensjonskassen, og det vil derfor fortsatt bli utbetalt enkepensjoner fullt ut herfra som det etter nåværende praksis kan være naturlig å søke regress for. Videre pekes på at Pensjonskassen i motsetning til folketrygden utbetaler forlengede barnepensjoner fra barnets fylte 18 år til fylte 21 år i utdanningsøyemed. Slike forlengede barnepensjoner bevilges etter søknad og innvilges i et stort antall hvert år. Her kan det også bli aktuelt med regresskrav.

– – –

Flertallet i Pensjonskassens styre, h.r.dommer Roll-Matthiesen og kartellformann Mugaas, mener at det bør innføres samme regel for pensjonsinnretningene som den som allerede er instituert i folketrygllovens § 18, 7 for trygdene, nemlig at regressadgangen bortfaller i alle tilfeller unntatt hvor skaden er voldt forsettlig. Da regressadgangen antas å ha hjemmel i gjeldende lovgivning, antas den nye bestemmelse å måtte innføres ved positiv lovbestemmelse.
Styrets mindretall, adm. direktør Haugland, mener at den nåværende regressadgang bør opprettholdes. Erstatningslovkomitéen har bl. a. anført på side 32, spalte I i sin innstilling:
,,Pensjonspremier derimot betales bare av de som er medlem av pensjonsinnretningen. »
Det skal da bemerkes at staten dekker den langt overveiende del av Pensjonskassens utgifter og i alle fall inntil i dag har tatt på seg å indeksregulere pensjonene. I folketrygden dekker staten bare en mindre del av utgiftene.
Når det gjelder argumentet om at skadelidte og skadevolder er medlem av samme pensjonsordning, kan det ikke sees at dette har noen rettslig relevans. Pensjonskassen kan neppe gjøres ansvarlig for de skader dens medlemmer gjør. Det er videre anført av komitéen at regressoppgjøret har liten betydning for selskapene. Dette argument synes i hvert fall ikke å tale for bortfall av regressretten for Statens Pensjonskasse.
På side 32, 2. spalte, er det anført at det skulle være mulig i større utstrekning å yte full erstatning til skadelidte hvis regressretten faller bort. Til dette er å bemerke at Pensjonskassen ikke reiser krav til fortrengsel for skadelidte. Selv om skadelidte samlet har fått dekket hele sin skade, vil der i mange tilfelle være plass for vårt krav helt eller delvis innenfor det erstatningspliktige selskaps ansvar. En ubetinget frafallelse av Pensjonskassens regressadgang av hensyn til skadelidte er således ikke nødvendig her. Slik frafallelse vil bare medføre at forsikringsselskapenes ansvar i disse saker blir redusert. Når det gjelder den rettslige inndrivelse, har Pensjonskassen hittil ikke vært part i andre saker enn de hvor skadelidte selv har reist sak på grunn av at forsikringsselskapene benekter sitt krav helt eller delvis. De øvrige saker har blitt løst i mindelighet. Det kan derfor ikke sees at en opphevelse av regressadgangen vil kunne få noen betydning for domstolenes erstatningsutmåling overfor skadelidte.
Vedtatt i styremøte 8. november 1971. »

Pensjonstrygden for sjømenn uttaler:

« Innstillingen foranlediger ikke vesentlige merknader fra Pensjonstrygden for sjømenn. I forbindelse med at komitéen anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves skal vi uttale:
Lov om pensjonstrygd for sjømenn har ikke bestemmelser om regress for ytelser som utbetales etter denne lov. Vi antar imidlertid at den høyesterettsdom, inntatt i Rt-1968-48 som komitéen omtaler i innstillingen s. 28 bokstav f, leder til at Pensjonstrygden for sjømenn vil ha regressrett mot skadevolderen, eventuelt mot forsikringsselskap som har overtatt hans ansvar. Regressretten kan i tilfelle tenkes for de uførestønader som ytes etter pensjonstrygdlovens §§ 19 og 20 og for etterlattepensjoner kap. IV og V.
Spørsmålet har hittil ikke vært aktuelt for Pensjonstrygden for sjømenn.
Vi regner med at det heller ikke vil bh særlig aktuelt i fremtiden, etter at pensjonstrygden er tilpasset folketrygden. Denne tilpassing innebærer at ordningen med uførestønader avvikles. Det tilstås ikke uførestønad når ervervsuførheten er inntruffet etter  
1966. Nye uførestønader blir derfor bare sporadisk innvilget. På lengre sikt innebærer tilpassingen til folketrygden at også etterlattepensjonene avvikles. Dette gjennomføres på den måte at disse pensjoner beregnes bare på grunnlag av fartstid opptjent før 1. januar 1967.
For øvrig bemerkes at i regresstilfelle vil pensjonisten ofte ha andre pensjons- og trygdeytelser som leder til nedsetting av tjenestepensjonen etter regler i samordningsloven og i de enkelte pensjonslover. Den netto pensjon som utbetales vil derfor ofte være relativt lav. Dette gjelder ikke minst etterlattepensjoner.
Ut fra det som her er sagt vil en opphevelse av regressretten neppe få vesentlige konsekvenser for pensjonstrygden for sjømenn. Vi har derfor, og også ut fra det prinsipielle syn som utvalget fremholder, ikke noe å bemerke til utvalgets anbefaling om å oppheve regressretten. »

Styret for Pensjonsordningen for sykepleiere uttaler:

« Styret i Pensjonsordningen for sykepleiere har i møte den 6. oktober d. å. behandlet innstillingen fra erstatningslovkomitéen og vedtatt å avgi uttalelse vedrørende de spørsmål som vedrører Pensjonsordningen for sykepleiere. Styret finner å kunne slutte seg til at regressretten for pensjonsordninger faller bort i samme utstrekning som for folketrygden. Styret finner det videre naturlig at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløpene tas hensyn til pensjonsytelser. »

Kommunal Landspensjonskasse uttaler:

« Styret i Kommunal Landspensjonskasse behandlet i sitt møte den 7. oktober d. å. innstillingen fra erstatningslovkomitéen. Styret vedtok å uttale seg om de spørsmål som er av betydning for pensjonsordninger i KLP. Styret vedtok å slutte seg til at regressretten for pensjonsordninger faller bort i samme utstrekning som for folketrygden. Videre fant styret det naturlig at det ved fastsettelsen av erstatningsbeløp tas hensyn til pensjonsytelser. »

Moss kommunale pensjonskasse uttaler:

« Departementet peker på at komitéen anbefaler at regressretten for pensjonsinnretninger blir opphevet (Innst. s. 28 og s. 31-32) og ønsker uttalelse fra pensjonskassen særskilt om dette punkt.
Moss kommunale pensjonskasse har ikke hatt noe tilfelle hvor spørsmålet om regress ville blitt aktuelt. En kan derfor være enig med komitéen i at regressoppgjøret har liten økonomisk betydning for kassen (s. 32).
Ved beregning av det tilskudd kassen skal ha, er det gått ut fra at kassen skal betale uførepensjon uansett årsaken til at medlemmet er blitt ufør og enke- og barnepensjon uansett årsaken til at medlemmet er avgått ved døden. Det er ikke i beregningen tatt hensyn til mulig besparelse ved anvendelse av regressrett. Et bortfall av regressretten vil derfor ikke ha noen umiddelbar økonomisk betydning for kassen.
Man må kunne akseptere at den kommunale pensjonskasse får samme regressrett som trygden, jfr. departementets brev. »

Oslo kommunale pensjonskasse uttaler:

Oslo kommunale pensjonskasse har særlig i løpet av de siste 10 år hatt en del tilfeller av trafikkulykker som har utløst pensjonsytelser i form av vartpenger eller sykepensjon, evt. enke- og/eller barnepensjon. Pensjonskassen har i slike tilfeller – evt. gjennom kommuneadvokaten – fremsatt krav overfor vedk. forsikringsselskap om erstatning for utgiftene.
Kravene som vanligvis omfatter de løpende utgifter frem til skadeoppgjøret og den kapitaliserte verdi av de fremtidige pensjonsytelser, er stort sett oppgjort i minnelighet enten med full dekning eller med reduserte beløp hvis det har foreligget ansvarsbetingende uaktsomhet fra skadelidtes side eller andre spesielle forhold. Det dreier seg ofte om ganske store beløp. Eksempelvis kan nevnes at pensjonskassen for noen år siden fremsatte et regresskrav på ca. kr. 150 000,- for sykepensjon etter et trafikkuhell på Holmenkollbanen.
Kravet ble etter lange forhandlinger oppgjort med kr. 110 000,-. I en annen sak som gjaldt en bilulykke i Sverige i 1960 fremmet pensjonskassen regresskrav for kontantverdi av sykepensjon og barnepensjon med til sammen ca. kr. 134 000,-. Også denne sak ble etter forhandlinger oppgjort i minnelighet med ca. kr. 112 000,- fra angjeldende svenske forsikringsselskap.
Pensjonskassen har imidlertid for tiden en sak som er innbragt for byretten og gjelder en bilulykke i Sverige i 1967 hvor forsørgeren omkom. Rikstrygdeverket og Oslo kommunes pensjonskasse har her hver for seg reist regresskrav for utgifter til enke- og barnepensjon idet forulykkede etterlot seg en ganske ung hustru og to mindreårige barn. Rikstrygdeverket regnet med å utbetale full enkepensjon til det yngste barn var fylt 10 år og at enken deretter måtte kunne antas å få egen ervervsinntekt skjønnsmessig og forsiktig vurdert til kr. 15 000,- pr. år. For den tid Rikstrygdeverket gjennom folketrygden utbetaler full enkepensjon, vil enken etter samordningsreglene være 0-pensjonist i Oslo kommunes pensjonskasse, men pensjonskassen må regne med utbetalinger fra den tid det yngste barn fyller 10 år. Hovedforhandling i saken ble påbegynt siste sommer og etter samråd nedla Rikstrygdeverket og Oslo kommunes pensjonskasse en fellespåstand om et samlet regresskrav på ca. kr. 181 000,- basert på de ovennevnte forutsetninger. Saken ble imidlertid utsatt på grunn av innstillingen fra Erstatningslovkomitéen og usikkerhet om lovendringen vedrørende trygdenes regresrett er begrenset til nye skadetilfeller etter 1. januar 1971 eller også kan tenkes å omfatte eldre, men ennå ikke oppgjorte skader. Man ventet vistnok en uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling om dette spørsmål. Hovedforhandlingen er ennå ikke gjenopptatt.
Pensjonskassen antar for sitt vedkommende at det endrede regressgrunnlag for trygdene ikke uten videre kan gjøres gjeldende for tjenestepensjonsordningene hvor regressretten må ansees fastslått gjennom rettspraksis og  
derfor ikke kan oppheves uten ved særskilt lov.
Pensjonskassen kan heller ikke uten videre dele det syn som Erstatningslovkomitéen synes å forfekte i innstillingen s. 32, at regressretten for pensjonsutgifter til skadelidte skulle innvirke på skadeoppgjørene til ugunst for skadelidte. Det kan i denne forbindelse i hvertfall nevnes at regresskravet vanligvis ansees å måtte stå tilbake for skadelidtes krav hvis det ikke er full dekning for erstatningsbeløpet.
Pensjonskassen vil videre peke på at en eventuell opphevelse av regressretten kan på føre tjenestepensjonsordningene tap fordi de pensjonsytelser som begrunner regresskravet, ikke har forsikringsteknisk dekning i de opparbeidede fondsmidler. Slike tap kan etter pensjonskassens oppfatning ikke ansees oppveiet ved at de offentlige pensjonsordninger på grunn av samordningsreglene får mindre pensjonsutgifter. Det må tas i betraktning at de av samme grunn også får mindre premieinntekter idet samordningen blir et ledd i de forsikringstekniske oppgjør som bestemmer pensjonspremiens størrelse. For vår pensjonskasse betyr dette at Oslo kommune som både utreder pensjonspremiene og står som garantist for kassens forpliktelser, i siste instans må bære tap av ovennevnte art.
Som tidligere nevnt kan regresskravene i den enkelte sak gå opp i ganske store beløp og det må sikkert også regnes med at trafikkulykkene vil øke i de kommende år. Det synes derfor i op for seg betenkelig å frata pensjonsordningene adgangen til å søke regress hos skadevolderen eller hans forsikringsselskap hvor premiene må være beregnet nettopp med det for øye å dekke ansvar i slike tilfeller.
På den annen side må det nok erkjennes at den omstendighet at trygdene har mistet sin tidligere regressrett (bortsett fra forsettlig skadevoldelse) under enhver omstendighet i større eller mindre grad kommer til å innvirke på pensjonskassens regressmuligheter og vanskeligjøre eller kanskje helt umuliggjøre håndhevelsen av disse. Det gjelder særlig enkepensjoner hvor Folketrygdens ytelser som kjent er gjenstand for behovsprøving og visstnok når som helst kan tas opp av Rikstrygdeverket til fornyet prøvelse. Etter samordningsloven skal Folketrygdens enkepensjon i sin helhet gå til fradrag i enkepensjon fra tjenestepensjonsordning. Sistnevnte ordning får derved en redusert eller eventuelt ingen utbetaling, sålenge Folketrygden yder full enkepensjon. Når eller hvis Folketrygdens ytelser reduseres eller faller helt bort på grunn av behovsprøvingen, blir pensjonsordningene automatisk koblet inn med sine ydelser, eventuelt opp til full pensjon. Det er her problemet ligger, idet Folketrygdens enkepensjon vanligvis bare tilståes « inntil videre » slik at pensjonsordningene ikke kan vite med sikkerhet hverken når deres ansvar blir aktuelt eller hvor stort det vil bli. Bistand fra Rikstrygdeverket til en felles løsning av problemet synes ikke aktuelt når regressretten er bortfalt for trygdenes vedkommende.
Under disse omstendigheter blir det så vidt skjønnes praktisk talt umulig for pensjonsordningene å beregne sine eventuelle regresskrav på et grunnlag som domstolene kan godta.
Lignende vanskeligheter kan også tenkes i forbindelse med sykepensjon fra tjenestepensjonsordning og uførepensjon fra Folketrygden. Hvis den skadede dessuten skulle oppebære yrkesskadetrygd, vil samordningsreglene ofte føre til at vedkommende blir 0-pensjonist i tjenesteoensjonsordningen. Men utviklingen fremover har man ikke alltid grunnlag for å vurdere med noen sikkerhet. Også i slike tilfeller vil det kunne påhvile pensjonsordningene et mere eller mindre ubestemmelig ansvar som vanskelig kan omsettes i konkrete regresskrav.
Det kan endelig nevnes at regressakene stort sett antas å medføre betydelig merarbeide for pensjonsordningene. Det gjelder hvertfall med sikkerhet vår pensjonskasse og arbeidet kan også anta et slikt omfang at det realøkonomisk neppe står i rimelig forhold til det oppnådde resultat.
Under de her nevnte omstendigheter finner pensjonskassen at det tross alt kanskje må være den rimeligste løsning at regressretten for tjenestepensjonsordningene oppheves på samme måte som for trygdene. Pensjonsordningene trenger i høy grad klare og greie retningslinjer for sitt arbeide og så vidt skjønnes kan dette innenfor heromhandlede område under någjeldende rettstilstand lettest oppnåes ved at regressretten oppheves. »

Rikstrygdeverket uttaler:

« Rikstrygdeverket regner med at for de offentlige trygder og pensjonsordninger som Rikstrygdeverket administrerer er regressretten bortfalt for skader inntruffet etter 1. januar 1971, bortsett fra de tilfelle hvor skaden er forvoldt forsettlig. »

Fra de uttalelser som gir uttrykk for uenighet i at regressretten for pensjonsinnretninger oppheves, skal refereres følgende:

Akershus fylkes pensjonskasse:

« Som det vil fremgå av det som er uttalt i innstillingen fra erstatningslovkomitéen (se side 28 litra f) må det ansees som gjeldende rett at pensjonsordninger, såvel offentlige som private, har regressrett mot skadevolder, eller det forsikringsselskap som har overtatt hans ansvar, når det utbetales invalid- eller etterlattepensjon som er utløst ved skadevolderens erstatningsbetingende forhold. Når det gjelder prioriteringen mellom skadelidte og pensjonsordningen, antas det at sistnevnte må stå tilbake for førstnevntes krav.
Etter innføringen av folketrygden er riktignok en del av utgiftene ved invalid- og etterlattepensjonering overført fra tjenestepensjonsordningen til folketrygden i henhold til samordningslovenes regler og regresskravene fra pensjonsordningene vil derfor etter hvert bli mindre, men selv med de innskrenkninger i regressadgangen som etter det anførte nå foreligger, kan det dreie seg om beløp som ikke er ubetydelig for en pensjonsordning.
Det bør her særlig fremheves at et eventuelt regresskrav for en tjenestepensjonsordning etter gjeldende regler ikke skjer til fortrengsel for skadelidte, og at det ofte vil være plass for pensjonsordningens krav, helt eller delvis, selv når skadelidte har fått dekket hele sitt krav.
En ubetinget frafallelse av pensjonsordningens regresskrav av hensyn til skadelidte er således ikke nødvendig. Slik frafallelse vil derimot medføre en reduksjon av forsikringsselskapers ansvar.
Alt tatt i betraktning vil Fylket uttale at man er av den oppfatning at pensjonsordningenes nåværende regressadgang bør opprettholdes. »

Ålesund kommunale pensjonskasse:

« At regressretten for trygdeytelser ble borttatt, var blant annet begrunnet med at alle nå, også skadevolderen, har betalt trygdepremie. Det ble derfor antatt å være urimelig om han i tillegg hertil skulle betale vederlag for skader som ble dekket av trygden. I pensjonsinnretninger betaler kun medlemmene og arbeidsgiveren innskott, ikke skadevolderen. Det kan derfor ikke her med samme grunn som for trygdeytelser tales om urimelighet om skadevolderen må betale. Når det gjøres fradrag i brutto utregnet økonomisk skade med ytelser fra pensjonsinnretninger, blir skadevolderen fritatt for denne fradragsdelen uten noen motytelse. Vi er klar over at regressretten i pensjonsforhold kan i enkelte tilfeller gå ut over den eller de skadelidte. Forutsatt at der kan finnes frem til oppgjørsregler som kan hindre slike skadevirkninger, kunne vel regressretten i slike forhold bli opprettholdt.
Skal regressretten også i pensjonsforhold bortfalle, bør vel dette komme klart fram i lovteksten.
Vi gjør for ordens skyld merksam på at det ikke har vært aktuelt på mange år for Ålesund kommunale Pensjonskasse å gjøre bruk av regressrett. Pensjonskassen har heller ikke for tiden saker hvor dette kan ventes aktuelt. »

Trondheim kommunale pensjonskasse:

« Pensjonskassen mener at den har regressrett overfor skadevolder som utløser utbetaling av pensjon enten i form av uførepensjon, barnepensjon eller enkepensjon. Regressretten er ikke omtalt i våre vedtekter, hvilket forsåvidt er naturlig, i og med at vedtektene bare regulerer de innbyrdes rettigheter og plikter mellom kassen og dens medlemmer, samt forvaltningen og administrasjonen av kassen. Anledningen til å gjøre regress gjeldende antas å ha hjemmel i gjeldende rett.
I praksis har det såvidt vites ikke forekommet at Pensjonskassen har gjort noe regresskrav gjeldende. Dette skyldes i det vesentlige at kassens medlemmer ikke synes å ha vært gjenstand for erstatningsbetingende ulykker, men kanskje også til en viss grad at man ikke har hatt noe sikkert system når det gjelder å registrere slike tilfeller.
Jeg kjenner ikke motivene for opphevelsen av trygdenes regressrett, men går ut fra at det også var et ikke uvesentlig moment av rent praktisk art som gjorde det ønskelig for trygdekontorene å se bort fra regressretten. Hvis så er tilfelle så bør ikke hensynet til at trygdekassene har mistet regressretten nyttes som et argument for at det samme bør skje for andre pensjonsordninger.
Jeg kan heller ikke være enig i at en regressrett vil virke ugunstig for skadelidte ved utmåling av erstatningen. Det vil under erstatningssaken være på det rene hvilke pensjonsrettigheter skadelidte har, og det skal jo uansett gjøres fradrag for pensjonsytelser i h. h. t. § 5-1. Domstolen må derfor vurdere den samlede erstatning for å finne ut hva skadevolderen eller hans forsikringsselskap skal betale. Som en kontroll på sin egen vurdering vil domstolen ha anledning til under saken å få opplyst hva et eventuelt regresskrav vil kunne dreie seg om.
Etter min oppfatning er dette et rent teknisk spørsmål som domstolene vil kunne løse. »

Haugesund kommunale pensjonskasse:

« Pensjonsvedtektene i Haugesund kommunale pensjonskasse samsvarer i det alt vesentlige med de regler man har for Statens Pensjonskasse.
Man har i vedtektene ingen bestemmelse om regress ovenfor tredje mann. Imidlertid har regresskrav vært gjort gjeldende i de tilfellene problemet har oppstått. Jeg skal i denne forbindelse vise til en trafikkulykkesak hvor Haugesund kommunale pensjonskasse i Gulating lagmannsrett fikk tilkjent en erstatning på kr. 40 000,-.
I innstillingen fra Erstatningslovkomitéen (se særlig side 32) blir det foreslått at denne regressrett blir opphevet. Det blir særlig pekt på at man vil foreslå regressretten opphevet forsåvidt angår trygdene, og komitéen kan ikke se at det er reelle grunner for en forskjellig løsning i forhold til pensjonsinnretningene.
Jeg vil i denne forbindelse spesielt peke på det argument som er anført i komitéinnstillingen hvor det heter at trygdene er alle med å betale, mens pensjonspremier bare betales av dem som er medlemmer av pensjonsinnretningen. Det kan videre anføres at vedkommende arbeidsgiver i langt større grad enn medlemmet selv, betaler og er med å finansiere pensjonsinnretningene, og økte utgifter i forbindelse med øket pensjonsansvar vil slå ut i økte arbeidsgiverutgifter.
Jeg vil derfor anta at det her er en vesentlig forskjell fra trygdene.
Jeg vil derfor foreslå at regressretten for pensjonsinnretningene opprettholdes. »

Drammen kommunale pensjonskasse:

« For så vidt gjelder den aktuelle situasjon har man i Drammen kommunale Pensjonskasse ansett det slik at når pensjonskassens plikt til å utbetale uførepensjon i henhold til vedtektene utløses ved en tredjemanns erstatningsbetingende forhold, antas pensjonskassen å ha et regresskrav mot denne, eventuelt det forsikringsselskap hvor vedkommende er ansvarsforsikret. Dette har man betraktet som en generell regel, uten hensyn til skyldgraden hos skadevolderen, altså enten erstatningskravet bygger på objektivt ansvar, uaktsomhet eller forsett. Tilsvarende vil man selvfølgelig betrakte det ved enkepensjoner og barnepensjoner. Slike saker er ikke hyppig forekommende, men krav av denne art har vært reist relativt nylig.
Fra Drammen kommunale Pensjonskasses side kan man ikke si seg enig i at den regressrett man har hatt hittil blir opphevet, og man er heller ikke enig i den begrunnelse komitéen har gitt for dette. Når det anføres at komitéen ikke kan se at det foreligger noen grunn til å behandle pensjoner og trygder  
forskjellig, vil man peke på at det foreligger såvidt reelle forskjeller at sammenligningen ikke er holdbar selv om man anser ordningen for trygdene å være riktig. Når man avviser det argument for regressrett, nemlig at pensjonspremier bare betales av medlemmene mens trygdepremier betales av alle, med den begrunnelse for det første at trygdene ikke opprettholder regress overfor utenlandsk skadevolder som står utenfor trygden og for det annet at det kan forekomme at både skadevolder og skadelidt er medlem av samme pensjonsinnretning, så synes det som om de gitte eksempler er de rene unntak som vel overhode ikke burde vært nevnt i denne sammenheng. For å belyse det ene eksempelet om at skadevolder og skadelidde kan være medlem av samme pensjonsinnretning, så vil man uten kompliserte beregninger kunne finne ut at dersom en av Drammen kommunale Pensjonskasses 1 200 medlemmer ble utsatt for en bilulykke, så skulle det med den trafikktetthet man har idag temmelig godt gjøres at skadevolder nettopp skulle være en av de øvrige medlemmer av pensjonskassen.
At regressoppgjørene har liten økonomisk betydning for selskapene, er vel en sannhet med store modifikasjaoner. Blir det en varig invaliditet, er det – selv etter samordning med trygdene – ganske betydelige utgifter som påføres en pensjonsinnretning. Når det henvises til at pensjonspremier bare betales av de som er medlemmer av pensjonsinnretningen, så er dette kun en halv sannhet, idet arbeidsgiver – i alle fall i de kommunale pensjonsinnretninger – dekker en vesentlig større del enn medlemmene. For Drammen kommunale Pensjonskasses vedkommende er uførepensjonene gjenstand for direkte refusjon fra kommunen, hvorfor et gitt invalilitetstilfelle fører til en direkte utgift for kommunen. Hadde derimot ordningen vært at også uførepensjonene hadde vært inkludert i kommunens tilskudd, ville kommunens tilskudd vært ca. 7 ganger større enn den premie medlemmer betaler.
Anførslene om at bortfall av regressretten kan komme skadelidte direkte tilgode synes vanskelig å ta standpunkt til, idet det faktisk i argumentasjonen forutsettes at domstolene kan tenkes å ta hensyn som vel i alle fall ikke kan komme til uttrykk i premissene. Når det videre i innstillingen anføres at en opphevelse av regressretten for pensjonsinnretningene vil innebære et redusert ansvar for skadevolderen, og at det dermed i større utstrekning skulle være mulig å gi full erstatning, så må man fortsatt erklære seg uenig. Foreligger der en legitimert tapsberegning – og det vil altså si for en som er medlem av en pensjonsordning etter fradrag av de pensjonsytelser han kan regne med – så må vedkommende etter undertegnedes oppfatning ha krav på full erstatning enten det gjøres regresskrav gjeldende eller ikke. Spørsmålet blir jo i realiteten bare hvorvidt den del av kravet som refererer seg til verdien av pensjonsytelsen, skal tilgodeses pensjonsinnretningen, skadelidte eller skadevolder.
At den del av et rettmessig erstatningskrav som under enhver omstendighet vil bli dekket gjennom en pensjonsinnretning skal komme skadevolder til fordel synes etter undertegnedes oppfatning høyst urimelig. I realiteten må det vel betraktes som mer urimelig enn om skadelidte skulle få dobbelt erstatning ved at han såvel fikk full erstatning som ubeskåret pensjonsytelse. Det som imidlertid synes ganske uomtvistelig, er at vedkommende pensjonsinnretning lider et tap. Dette lar seg beregne, og bør selvfølgelig etter vanlig erstatningsrettslige prinsipper dekkes av den som er ansvarlig for skaden. Enhver pensjonsinnretning har for å kunne oppfylle sine forpliktelser etter sine vedtekter behov for en viss kapital, og på grunnlag av de forsikringstekniske beregninger vil en svekkelse av kapitalen eller økning av pensjoniststokken føre til behov for tilførsel av ytterligere kapital. Det er således uomtvistelig et tap som rammer pensjonskassen dersom de på grunn av en utenforstående skadevolder får en aktuell uføre/enke/barnepensjon. »

I forbindelse med spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger, har enkelte høringsinstanser kommet inn på en del andre problemer. Således har Regjeringsadvokaten, som ikke finner grunn til å uttale seg om spørsmålet, tilføyd følgende:

« Derimot vil man peke på et behov for en presisering av at arbeidsgiverens tap i forbindelse med skader som nevnt, herunder utgifter til trygdeordningene, så vidt skjønnes ikke berøres av utvalgets forslag. For så vidt også private pensjonskassers regressrett oppheves, vil det være nødvendig med en presisering av i hvilken utstrekning dette berører arbeidsgivernes regress. »

Statsbanenes pensjonskasse, som ikke har noe å bemerke til at spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger tas opp, har reist spørsmålet om oppheving av regressretten for ytelser til vanføre etter lov 5 desember 1958 nr. 1. Det heter i uttalelsen bl. a.:

« Videre vil man peke på den regressrett som er hjemlet i lov om vanføre av 5. desember 1958 § 10 siste ledd, og som er omtrent identisk med den regressrett syketrygden og yrkesskadetrygden tidligere hadde. Det synes naturlig at også denne regel blir vurdert opphevet ved en eventuell opphevelse av regressretten for pensjonsinnretningene. »

Forsvarsdepartementet har i sin uttalelse reist spørsmålet om en eventuell oppheving av regressretten vil berøre adgangen til å kreve refusjon av sykelønn og annen stønad i forbindelse med skade. Det heter i uttalelsen:

« En har videre festet seg ved at komitéen foreslår at pensjonsinnretningenes regressrett blir opphevet, og at det ærede departement har tatt dette spørsmål opp med pensjonsinnretningene. En går ut fra at komitéens forslag om opphevelse av regressrett ikke uten videre vil omfatte adgangen til å kreve refusjon av sykelønn og annen  
stønad i forbindelse med skade som ikke kan anses som pensjonsytelser. Det kan nevnes at Riksrevisjonen i skriv til Forsvarsdepartementet har påpekt at det kan synes noe tilfeldig i hvilken utstrekning det gjøres refusjonskrav gjeldende mot skadevolders forsikringsselskap når personell mottar sykelønn etter trafikkskade og har etterlyst regler for saksbehandling på dette område. Forsvarsdepartementet vil ta saken opp med Lønns- og prisdepartementet da saken antas å ha prinsipiell betydning og således ha interesse også for andre statsetater. »

Lønns- og prisdepartementet har pekt på at det fins særskilte bestemmelser om erstatningsansvar for staten i statens lønnsregulativ §§ 9 og 10, i regulativ for reiser innenlands for statens regning § 14 tredje avsnitt og i Lønns- og prisdepartementets rundskriv P 50 av 30. juli 1971 (førerplassforsikring). Det er videre pekt på at staten yter lønn under arbeidsuførhet på grunn av sykdom etter lønnsregulativets § 8 og under arbeidsuførhet på grunn av yrkeskade (tjenesteulykker) etter lønnsregulativets § 9. Deretter heter det i departementets uttalelse:

« Etter tjenestemannslovens § 11 har staten regressrett overfor skadevolder for utbetaling av lønn og skadebot i forbindelse med yrkesskade (tjenesteulykke). Det samme antas å være tilfelle når det gjelder de ytelser som staten utbetaler etter lønnsregulativets § 8 til tjenestemenn som er blitt skadet utenfor tjeneste. En viser i denne forbindelse til bl. a. høyesterettsdom av 7. februar 1939, inntatt i Rettstidende 1939 side 45 flg.
Lønns- og prisdepartementet har merket seg at statens regressrett i de her nevnte tilfelle ikke blir berørt av forslaget om at regressretten for pensjonsinnretninger som hovedregel blir opphevet. En viser forøvrig til innstillingen fra Tjenestemannslovutvalget av 1967 side 18, 1 hvorav fremgår at tilsvarende spørsmål den gang var oppe under komitebehandlingen. »

Spørsmålet om å oppheve regressretten for pensjonsinnretninger, herunder spørsmålet om oppheving av regressretten etter lov om vanføre § 10 siste ledd samt spørsmålet om regress for sykelønn, vil bli behandlet nedenfor s. 26-29.