Som nevnt s. 8 er samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om erstatningsformen, enige i at det bør være adgang til å fastsette erstatningen enten som engangserstatning eller helt eller delvis i form av terminerstatning. De fleste som har uttalt seg om innstillingen, har ikke spesielt kommet inn på om det bør være en adgang til valg mellom engangserstatning og terminerstatning eller om engangserstatning bør være hovedregelen. Av de som er kommet inn på spørsmålet, uttaler Advokatforeningen, Forbrukernes forsikringskontor, Norges Automobilforbund, Regjeringsadvokaten og Kongelig Norsk Automobilklubb enten at de er enige i eller ikke har noe å bemerke til forslaget om valgfrihet mellom erstatningsformene engangserstatning og terminerstatning. En del høringsinstanser er imidlertid uenig i at det blir en fri valgadgang mellom engangserstatning og terminerstatning. Disse foreslår at man i steden i likhet med regelen i bilansvarslovens § 6 tredje ledd, gir en regel om at engangserstatningen skal være den prinsipale erstatningsform.

Norske Forsikringsselskapers Forbund uttaler:
« Efter innstillingens § 5-4 sideordnes engangserstatningen med terminerstatningen, i motsetning til Bilansvarslovens § 6 hvor man normalt anvender engangserstatning, men hvor retten subsidiært, når det foreligger ,,særlige grunner » anvender terminbetaling.
Vi er sterkt i tvil om det vil være riktig med fritt valg mellom engangserstatning og terminerstatning. På den ene side har vi de tilfelle hvor det åpenbart vil være hensiktsmessig å tilkjenne engangserstatning, som f. eks. hvor en invalid derved settes istand til å kunne starte en til invaliditeten tilpasset virksomhet. På den annen side har vi de tilfelle hvor skaden er av slik art at skadelidtes fremtidsutsikter er meget usikre, såvel med hensyn til levetid som til muligheter for inntektsgivende virksomhet. Da vil det for skadelidte være mer betryggende å være tilsikret en fast terminerstatning. Dette gjelder også de tilfelle hvor det må legges særlig vekt på at erstatningen virkelig kommer til nytte gjennom et lengre tidsrom og ikke er avhengig av den skadedes evne til å forvalte en kapital. Vi tenker også på det stadig stigende antall barneskader av så alvorlig karakter at barnets livslengde må påregnes å bli forkortet uten at det på det tidspunkt hvor erstatningen fastsettes er mulig å vurdere hvor meget.
Vi mener derfor at det vil være riktig å opprettholde det nuværende system i Bilansvarsloven, med kapitalerstatning som den prinsipale erstatningsform, men at det bør gis adgang til å anvende terminerstatning hvor det efter forholdene vil være rimelig. Vi vil derfor gjerne at innstillingens § 5-4 utformes i overensstemmelse med Bilansvarslovens § 6, slik at kapitalerstatningen forblir den normale erstatningsform, men at man ,,i særlige tilfelle » kan anvende terminerstatning. »

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:
« Vi vil si oss enig i at det åpnes adgang i loven til også å fastsette erstatningen i form av terminvise beløp, men vi er samtidig enig i at hovedregelen bør være at erstatningen fastsettes som en engangssum, jfr. hva som er uttalt om dette i selve innstillingen. Dette bør imidlertid komme klart til uttrykk i selve lovteksten slik at det ikke etterlater tvil at det bare er i særlige tilfeller at erstatningen skal kunne fastsettes til terminvise beløp. Vi foreslår derfor at første setning i § 5-4, første avsnitt omredigeres til å lyde:
,,…eller dersom særlige omstendigheter tilsier det til helt eller delvis terminvise beløp. »
Ved en sådan tilføyelse i selve lovteksten vil det være helt klart at det må foreligge helt spesielle omstendigheter dersom erstatningen skal kunne fastsettes til terminvise beløp. »

Statsbanenes Pensjonskasse uttaler:
« Når det gjelder forslaget om ny bestemmelse om at erstatningen for personskader eller forsørgertap kan fastsettes enten til et engangsbeløp eller helt eller delvis til terminvise beløp, finner Statsbanene at man bør holde fast ved någjeldende rett og praksis og som hovedregel anvende engangsbeløp, og bare i særlige tilfelle bruke terminbeløp. »

Motorførernes Avholdsforbund uttaler:
« Vi antar det vil være riktig at hovedregelen må være utbetaling av et engangsbeløp, og at terminbetaling kommer på tale når særlige grunner taler for det, således som i Bilansvarsloven bestemt. Vi ser ikke bort fra at utviklingen kan føre til mer utstrakt bruk av terminbetaling, men det vil i så fall kunne foretas en justering av denne bestemmelse. »

Departementet legger stor vekt på oppgjørsprinsippet – ønskeligheten av å få gjort opp erstatningssaken en gang for alle – og mener derfor at engangserstatning fortsatt bør være den alminnelige erstatningsform. Man har i denne forbindelse merket seg Erstatningslovkomitéens uttalelse om at selv med full valgfrihet mellom erstatningsformene engangs- og terminerstatning, vil engangserstatning stort sett bli brukt så lenge det ikke innføres regler om verdisikring.

Når særlige grunner foreligger, bør det være adgang til helt eller delvis å fastsette terminerstatning, jfr. nå bilansvarslova § 6 tredje ledd.

I forbindelse med spørsmålet om valg mellom erstatningsformen engengserstatning eller terminbeløp har Erstatningslovkomitéen kommet inn på spørsmålet om retten av eget tiltak bør kunne tilkjenne erstatningen i den form domstolen finner riktig i den enkelte sak. Om dette spørsmål heter det i innstillingen bl. a. (s. 65):
« Komitéen har vært noe i tvil på dette punkt, men er kommet til at domstolen bør ha adgang til av eget tiltak å tilkjenne erstatningen i sin helhet i den form domstolen finner riktig uten hensyn til om begge parter har nedlagt påstand om at erstatningen i sin helhet gis i en annen form. Komitéen kan imidlertid vanskelig tenke seg at domstolen f. eks. skulle finne det riktig å tilkjenne erstatning helt ut i form av terminbeløp dersom begge parter nedlegger påstand om engangserstatning.
Komitéen har forutsatt at en ordning som går ut på at domstolen etter fritt skjønn kan tilstå erstatningen i den form den finner riktig, ikke vil være i strid med den alminnelige regel i tvml. § 85 som bestemmer at domstolene ikke kan gå utenom partenes påstander. Partene har nemlig etter den foreslåtte bestemmelse ikke fri rådighet over dette, selv om det naturligvis vil bli lagt vekt på partenes påstander. Det er for øvrig her ikke spørsmål om å tilkjenne en part mer enn han selv ønsker. Det kan neppe heller sies at en part tilkjennes noe annet enn han selv ønsker om parten f. eks. tilkjennes terminerstatning i tilfelle hvor også han har påstått seg tilkjent et engangsbeløp. »

Det er bare to høringsinstanser som har kommet inn på dette spørsmål.

Forbrukernes forsikringskontor uttaler:
« Komitéen forutsetter at partene ikke skal ha fri rådighet over dette spørsmål, men at domstolene av eget tiltak skal kunne tilkjenne erstatning i den form den finner det riktig, uten hensyn til om begge parter har nedlagt påstand om at erstatningen i sin helhet gis i en annen form (s. 65). Vi synes det er liten grunn til, på dette punkt, å fravike det vanlige disposisjonsprinsipp innen norsk privatrett, spesielt gjelder det, når komitéen, som her, har vanskelig for å tenke seg at domstolen skal kunne komme til å fravike partenes påstander. »

Regjeringsadvokaten har uttalt:
« Utvalgets forslag om en generell heimel for å fastsette erstatning for erverv eller forsørgertap til årlige beløp har man ingen bemerkninger til. Derimot synes forslaget om at retten av eget tiltak skal avgjøre hvorvidt erstatningen skal fastsettes i engangsbeløp eller i terminvise beløp, verken særlig praktisk eller hensiktsmessig. For så vidt sakens parter er enige om en bestemt oppgjørsform, synes det riktige å være at retten også her må være bundet av partenes påstander. Rettens avgjørelse av spørsmålet kan alene være nødvendig hvor partene er uenige om oppgjørsformen. »

Departementet er kommet til at det her neppe er behov for en særregel som fraviker det alminnelige disposisjonsprinsipp. Man er derfor enig i at domstolene ikke bør gå utenfor partenes påstander, jfr. tvml. § 85. I og med at Erstatningslovkomitéen ikke hadde foreslått noen uttrykkelig lovregel om dette spørsmål, antar departementet at det må følge av den alminnelige regel i tvistemålsloven at domstolen ikke har noen adgang til å gå utenom partenes påstander. Partene må sies å ha fri rådighet over saken. På samme måte som partene kan inngå bindende avtale om erstatningen, herunder avtale om hvordan erstatningen skal utbetales, kan det ikke sees at det er tilstrekkelig grunn til å gi en særregel for de tilfelle at erstatningssaken (helt eller delvis) bringes inn for retten.

En del høringsinstanser har kommet inn på spørsmålet om verdisikring av terminerstatninger. Dette er gjort både i uttalelser som gir uttrykk for tilslutning til valgfrihet mellom engangserstatning og terminbeløp og i uttalelser som går inn for at terminerstatning bare skal kunne tilstås i unntakstilfelle. Man viser her til følgende kommentarer om dette spørsmål:

Den Norske Advokatforening:
« Lovbestemmelser om verdisikring av terminerstatninger reiser mange tildels kompliserte spørsmål, som må utredes nærmere før det kan tas standpunkt til om slike regler bør innføres. Utvalget peker i denne forbindelse på bestemmelsen i Vassdragsreg.l. § 16, nr. 5, 6. ledd, men finner ikke å kunne anbefale en slik ordning for dette sakskompleks. »

Norges Automobil-Forbund:
« Såfremt terminerstatning kommer til anvendelse, er Norges Automobil-Forbund av den oppfatning at det bør innføres lovregler om verdisikring av erstatningen. »

Landsorganisasjonen i Norge:
« Slik loven nå er foreslått utformet, vil terminvis erstatning kunne fastsettes uten noen regulering for endringer i pengeverdien, ja endog uten at det stilles sikkerhet for at de terminvise beløp blir betalt. Vi er oppmerksom på at man kanskje i praksis kan stå overfor vanskeligheter når det gjelder sådan sikkerhet. Dette forhindrer imidlertid ikke at man i en lov som denne, som skal ta sikte på å verne om skadelidtes interesser, bør ta med bestemmelser både om at det skal stilles sikkerhet for riktig betaling ved terminvis erstatning og at terminene skal reguleres i samsvar med stigning eller fall i pengeverdien på basis av landets offisielle prisindeks. Ut fra foranstående ber vi tatt under overveielse å føre inn i loven en kategorisk bestemmelse om at terminvis erstatning skal reguleres opp eller ned for hvert 5te poeng som den offisielle levekostnadsindeksen stiger eller faller med. Vi ber videre overveiet å føre inn i loven en bestemmelse om at Retten ved terminvis erstatning skal fastsette på hvilken måte skadelidte skal være sikret riktig og rettidig betaling av de fastsatte terminer. »

Statsbanenes Pensjonskasse:
« Skal imidlertid de to alternativ likestilles slik som foreslått, bør verdisikring knyttes til terminutbetalinger. »

Kongelig Norsk Automobilklubb:
« Vi finner at det av praktiske grunner bør være adgang til enten å fastsette erstatning for personskade og forsørgertap til et engangsbeløp eller til helt eller delvis terminvise beløp. I sistnevnte tilfelle vil vi absolutt anbefale lovregler om verdisikring av terminerstatninger. »

Rikstrygdeverket:
« I den utstrekning det blir fastsatt erstatninger i form av utbetaling av terminvise beløp antar Rikstrygdeverket at disse bør verdisikres og at det gis lovregler herom. En er enig med komitéen i at verdisikringen i tilfelle begrenses til å sikre mot fall i pengeverdien. En antar i likhet med komiteen at ordningen i første omgang bare bør gjelde motorvognansvaret. »

En viktig lovbestemmelse om regulering av årlige erstatninger eller vederlag har man nå i lov av 23. oktober 1959 om oreigning av fast eigedom § 23. Etter oreigningslovens § 22 kan vederlag for oreigningsinngrep i visse tilfelle settes til « ein eingongssum eller til ein sum for året eller noko til ein eingongssum og noko til ein sum for året ».

I lovens § 23 heter det så:
« Årleg vederlag skal prøvast på nytt kvart 20. år, etter rettingsreglar som Kongen fastset i riksråd. Når reglane vert fastsette, skal det serleg leggjast vekt på omskifte i pengeverdet. »

Etter lovens § 30 gjelder reglene i oreigningsloven også når det foretas inngrep i medhold av en rekke nevnte andre lover. Når andre lover har bestemmelser om årlig vederlag for inngrep, vil dette kunne reguleres i medhold av § 23.

Av andre lovbestemmelser om regulering av årlige vederlag eller erstatningsbeløp kan nevnes den tilsvarende justeringsbestemmelse i lov 16. juni 1961 nr. 15 om rettshøve mellom grannar § 17 . Paragrafen bestemmer først at vederlag etter §§ 10 og 11 (vederlag
Side 19

for nabostridig virksomhet som ikke stoppes) i visse tilfelle kan fastsettes « til ein sum for året eller noko til ein eingongssum og noko til ein sum for året ». I paragrafens siste ledd har man så en reguleringsbestemmelse med samme ordlyd som oreigningslovens § 23.

Spørsmålet om verdisikring av pengefordringer er et generelt problem. Det er f. eks. nå under vurdering for så vidt angår underholdsbidrag. Spørsmålet er også reist i forbindelse med revisjonsarbeidet av pantelovgivningen, jfr. at Sivillovbokutvalet i Rådsegn 8 om pant har foreslått en lovbestemmelse om at pantesummen kan « og knytast til ein offisiell verdimælar (prisindeks) », se utkastets § 4 annet ledd.

Erstatningslovkomitéen har ikke gått inn på hvordan verdisikring i tilfelle kunne ordnes.

Departementet antar at regler om verdisikring ikke bør innføres uten at spørsmålet har vært gjenstand for nærmere vurdering – både om slike regler bør innføres og hvordan reglene i tilfelle bør utformes. Lovteknisk antas ikke en eventuell bestemmelse om regulering av terminerstatninger å medføre vansker. I og med at spørsmålet om verdisikring er reist på forskjellige områder, jfr. foran, antar departementet at det iallfall er naturlig å avvente resultatet av disse overveielser. En nærmere overveielse av verdisikringsspørsmålet ville i tilfelle forsinke arbeidet med revisjonen av lovreglene om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger. En slik forsinkelse finner departementet uheldig. På denne bakgrunn har departementet – iallfall på det nåværende tidspunkt – ikke funnet å kunne foreslå lovregler om verdisikring av terminerstatninger. Det kan tilføyes at det i Sverige nylig er avgitt en betenkning om verdisikring av livrenter i erstatningssaker, se Statens offentliga utredningar (SOU) 1972: 12: Skadestånd IV.