Erstatningslovkomitéen har i sin innstilling s. 49 flg. drøftet spørsmålet om erstatningskrav/erstatningsbeløp for tap i framtidig erverv bør holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie. Drøftelsen munner ut i et forslag om at det i lovutkastets § 5-4 tredje ledd inntas følgende bestemmelse:
« Ved skifte av felleseie kan en ektefelle kreve at engangserstatning for tap i fremtidig erverv skal holdes utenfor bodelingen for så vidt erstatningen er i behold. Er erstatningsbeløpet brukt til å anskaffe fast eiendom eller andre varige verdier, gjelder retten etter første punktum verdien av disse for så vidt de er i behold. Skyldes det den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt, blir det beløp som kan kreves holdt utenom bodelingen å redusere i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats. »
Ved høringsbehandlingen av innstillingen er det bare Regjeringsadvokaten og Forbrukernes forsikringskontor som har uttalt seg om denne bestemmelse.
Regjeringsadvokaten påpeker først at komitéen i § 5-4 synes å ha « kommet i skade for å ta inn i en bestemmelse svært ulike forhold, og man vil be departementet overveie en oppdeling ». Regler om skifte av felleseie hører etter Regjeringsadvokatens oppfatning ikke heime i en lov om skadeserstatning i visse forhold. Det heter videre i uttalelsen:
« Utvalgets forslag om særregler for skifte av felleseie for så vidt angår engangserstatning for tap i fremtidig erverv, bør under ingen omstendighet inntas i utkastets § 5-4.
Det er her overmåte viktig at regelen blir plassert der den hører hjemme, henholdsvis enten i skiftelovens § 45 eller i § 48, alt etter som engangserstatningen skal medregnes ved avleggelse av gjelden eller ikke. I og med at det her gjelder fremtidige inntekter, som må forutsettes å skulle dekke fremtidige gjeldsforpliktelser, synes det overfor den annen ektefelle lite rimelig at avleggelsen skal skje av det beholdne bo. Det må være en tilstrekkelig beskyttelse at en engangserstatning for tap i fremtidig erverv i alle tilfelle kan uttas forlodds, men at aktivposten skal benyttes til gjeldsavleggelse. Regelen bør derfor inntas i skiftelovens § 45, og det bør fremgå av loven at engangserstatningen kan uttas i sin helhet uavhengig av gjeldens størrelse. »
Forbrukernes forsikringskontor uttaler:
« Vi er enig i regelen i § 5-3, 3. ledd. At et terminbeløp som måtte være tilkjent etter 1. ledd ikke skal kapitaliseres og trekkes inn i felleseie som formue er det vel antagelig unødvendig å si. »
Departementet er enig med komitéen i at det bør gis en uttrykkelig lovbestemmelse om at erstatning for tap i framtidig erverv bør holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie. Etter nærmere overveielse er man imidlertid kommet til at de beste grunner taler for at bestemmelsen plasseres i det familierettslige/skifterettslige lovverk. Alternativet må da bli loven om ektefellers formuesforhold § 11 nytt tredje ledd og den nye arvelov § 17 annet ledd nytt annet punktum. En plassering i skiftelovens § 45 om rett til å ta ut av felleseiet i den utstrekning det er nødvendig for å dekke gjeld, slik Regjeringsadvokaten anbefaler, kan iallfall ikke tilrås. Det er også mindre naturlig å plassere den i skiftelovens § 48 om unntaksrett for personlige gjenstander, slik Regjeringsadvokaten subsidiært foreslår. Regelen er etter sitt innhold nær beslektet med ektefellelovens § 11 annet ledd – og den nye arvelovs § 17 annet ledd – og bør derfor plasseres i sammenheng med disse. Det kan til og med ses som et tvilsomt spørsmål om regelen i hovedsak allerede er dekket i disse bestemmelser, se komitéens motiver.
Når man har vært noe i tvil om regelen burde plasseres i erstatningsloven, skyldes det at det kan være noe uklart hvilke rettigheter regelen i § 11 annet ledd (som også er tatt inn i den nye arvelovs uskiftekapittel) gjelder for. Det lar seg imidlertid ikke gjøre å presisere fullt ut i loven hvilke bestemte rettigheter den skal gjelde for. Hvilken rekkevidde § 11 annet ledd har, dvs. hvilke rettigheter den gjelder for, må på mange måter anses som tvilsomt. Erstatning for tap i framtidig erverv er bare ett av tvilsspørsmålene. Når man først begynner å revidere disse alminnelige regler i ektefelleloven og den nye arvelov, kan det nok derfor spørres hvorfor man ikke går helt til bunns. Ved en plassering i en særlov vil ikke dette spørsmål komme så tydelig fram. Det kan også spørres om en plassering i tilknytning til de generelle regler av en spesialregel som det her er spørsmål om, kan gi grunnlag for en mer restriktiv tolking av de alminnelige regler enn hva man ellers ville kommet til. Videre nevnes at det i det ene tilfelle hvor man nå har en særbestemmelse av denne art for en spesiell rettighet, er bestemmelsen plassert i den særlov som gjelder for disse rettigheter, jfr. åndsverklovens § 50 annet ledd. En mer omfattende utbygging av de generelle regler med særregler for rettigheter av forskjellig slag kan i alle høve ikke tilrås. Til slutt nevnes at det rent lovteknisk blir mer komplisert å innarbeide reglene i det skifterettslige/familierettslige lovverk etter den nye arvelov, da man i tilfelle må gi regler både i ektefelleloven og i arveloven, og disse reglene må gis et noe forskjellig innhold, idet de må tilpasses henholdsvis ektefelleskifte og dødsboskifte (blandet skifte).
Når departementet går inn for en plassering i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, skyldes det først og fremst praktiske og pedagogiske hensyn. Reglene skal jo anvendes på skifte, og den vil kunne overses hvis den ikke tas inn i det lovverk som gjelder for skifte. Dertil kommer at erstatningsloven, eller iallfall det kapittel som nå skal innarbeides, er begrenset til regler om beregning og oppgjør av erstatning, bortsett fra regelen i komitéutkastets § 5-4 annet og tredje ledd. Dersom reglene om unntak fra kreditorbeslag i annet ledd blir overført til en ny lov om gjeldseksekusjon, jfr. de særskilte merknader til nevnte bestemmelse, vil skifteregelen i tredje ledd ytterligere komme i en særstilling. Sammenligningen med åndsverkloven er for så vidt ikke helt treffende, fordi denne lov inneholder en mer omfattende regulering for rettigheter til åndsverk m. m.
Når man innarbeider reglene i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, har man ikke dermed forutsatt noe bestemt standpunkt med hensyn til om slike erstatninger allerede er omfattet av disse regler. Grunnen til at man foreslår særregler for disse rettigheter, er at det har vært reist tvil om de omfattes av de gjeldende generelle regler, og en lovregulering er da naturlig i samband med en regulering av disse rettigheter for øvrig.
For så vidt angår regelens innhold, bemerkes at utkastet er begrenset til erstatning for tap i framtidig erverv. For så vidt angår forsørgererstatning, vises det i innstillingen (s. 51) til arvelovproposisjonen, hvor det er forutsatt i motivene at forsørgererstatning som gjenlevende ektefelle har fått, er gjenstand for deling med førstavdødes arvinger når det uskiftete bo skiftes. Komitéen foreslår ikke noen endring på dette punkt, og departementet tar heller ikke opp avvikende forslag. Spørsmålet for forsørgererstatningens vedkommende blir aktuelt etter den ene ektefelles død, og spørsmålet er om erstatningen skal gå inn i det uskiftete bo dersom gjenlevende ønsker å overta boet uskiftet. Dersom gjenlevende ikke overtar boet uskiftet, vil det følge av alminnelige regler at forsørgererstatningen tilfaller ham uavhengig av booppgjøret. Velger gjenlevende å sitte i uskiftet bo, er det neppe tilstrekkelig grunn til å sette forsørgererstatning i en særstilling. Gjenlevende kan i denne situasjon ta forholdet i betraktning ved avgjørelsen av om han vil sitte i uskiftet bo. Skiftetekniske hensyn taler også åpenbart for den ordning komitéen her går inn for.
Komitéen tar ikke opp dette spørsmål for så vidt angår erstatning for utgifter som en personskade vil påføre skadelidte i framtiden, og for den særskilte menerstatning. Menerstatning kan i noen grad sammenliknes med oppreisning etter gjeldende lov. Man har antatt at oppreisning i relasjon til de skifteregler det her er spørsmål om, bør likestilles med erstatning for tap i framtidig erverv, jfr. Lødrup: Materiell skifterett (1971) s. 81-82. De beste grunner synes å tale for å stille også menerstatning i samme gruppe. Erstatning for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden, har kanskje etter sitt grunnlag et mindre personlig preg. Etter en rimelighetsvurdering antas imidlertid at også denne erstatning bør likestilles med erstatning for tap i framtidig erverv og menerstatning. Lovutkastet er endret i samsvar med dette.
I komitéutkastets § 5-4 tredje ledd siste punktum er foreslått en reduksjon i den erstatningsberettigede ektefelles forlottskrav i tilfelle det skyldes den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt. Det beløp som kan kreves holdt utenom bodeling, skal i så fall reduseres i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats. Ektefellelovens § 11 annet ledd, annet og tredje punktum har følgende bestemmelser, innført ved endringslov 22 mai 1970 nr. 30, som på en annen måte tilgodeser den annen ektefelle:
« Har en ektefelle rettigheter som etter sin art er unntatt fra deling, kan, når særlige grunner taler for det, den annen ektefelle ved deling av felleseiet tilkjennes et beløp for å sikre at han ikke blir urimelig dårlig stillet. Det kan bestemmes at beløpet skal betales i avdrag. »
Det kan spørres om man istedenfor den spesielle bestemmelse som er foreslått i erstatningslovutkastets § 5-4 tredje ledd siste punktum burde gå over til disse regler i. ektefellelovens § 11 annet ledd som gjelder for andre forlottskrav. Reglene i § 11 annet ledd nytt annet og tredje punktum gir større muligheter for å tilgodese den annen ektefelle med en andel av erstatningsbeløpet. Man antar imidlertid at erstatningene står i en slik særstilling i forhold til de rettigheter som etter § 11 annet ledd kan tenkes å gi grunnlag for krav mot den annen ektefelle, at det er grunn til en særregulering. Selv om det betales en relativt stor engangserstatning for tap i framtidig erverv, eventuelt menerstatning og erstatning for tap i framtidige utgifter, bør dette neppe gi grunnlag for et kapitalkrav fra den annen ektefelle, selv om denne blir forholdsvis dårlig stillet. Den utjamning som det her måtte være grunnlag for, kan skje ved at den annen ektefelle får tilkjent underholdsbidrag, eventuelt i form av engangsbidrag. Man vil derfor foreslå at komitéutkastets § 5-4 tredje ledds tredje punktum beholdes som en særregel for erstatningskravene. Denne regel vil for øvrig ikke få betydning ved oppløsning av uskifte.
Med hensyn til Regjeringsadvokatens uttalelse har man allerede gitt uttrykk for at regelen ikke bør plasseres i skifteloven. Regjeringsadvokaten reiser imidlertid også det realitetsspørsmål om erstatningen skal reknes med i det beløp som skal nyttes til gjeldsavleggelse etter § 45, eller om « det skal kunne kreves av det beholdne bo » i likhet med krav etter § 48, altså etter at ektefellen har fått avsatt midler av sin rådighetsdel av felleseiet utenom erstatningen. Regjeringsadvokaten går inn for førstnevnte løsning. Spørsmålet bør imidlertid løses på samme måte for erstatningen som for de øvrige forlottskrav etter loven, bl. a. etter ektefellelovens § 11. Hovedregelen for disse forlottskrav antas å være at de kan kreves dekket av det beholdne bo. En særordning for erstatningen på dette punkt kan det vanskelig bli spørsmål om.
Etter dette vil departementet foreslå at bestemmelsen i komitéutkastets § 5-4 tredje ledd inntas – med den endring som er nevnt foran – som § 11 nytt tredje ledd i ektefelleloven. I arveloven ( lov 3 mars 1972 nr. 5 om arv m. m.) antas det tilstrekkelig å innta en bestemmelse i § 17 annet ledd nytt annet punktum som fastslår at ved skifte av felleseie skal de foreslåtte nye bestemmelser i ektefelleloven gjelde tilsvarende. Bestemmelsen foreslås formet slik:
« Ved skifte av felleseie gjelder bestemmelsene i lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold § 11 tredje ledds første, annet og tredje punktum tilsvarende. »
