I uttalelser som er avgitt om innstillingen har noen høringsinstanser kommet inn på tidsfaktoren ved skadeoppgjøret; dels viktigheten av at erstatningssaken kan bli gjort opp så hurtig som mulig og dels at skadelidte hurtig kan få utbetalt erstatning.
Motorførernes Avholdsforening har uttalt:
« Vi vil i denne sammenheng ikke unnlate å peke på at det ofte tar urimelig lang tid før skadelidte får utbetalt den skadeserstatning de har rett og krav på, fordi saker som blir prosedert må føres som sivilt søksmål og derfor tar urimelig lang tid, ofte flere år. Sorenskriver Ole F. Harbek har pekt på muligheten av å få avgjort erstatningskrav i forbindelse med straffesak mot den tiltalte, hvilket i mange tilfeller kan føre til en betydelig raskere avgjørelse. Vi ber om at mulighetene for et slikt system blir vurdert også for Norges vedkommende. »
Forbrukerrådet har uttalt:
« Rådet vil til slutt understreke et problem som ikke synes behandlet av utvalget: tidsfaktoren ved skadeoppgjøret. Etter lovutkastet skal erstatning komme som tillegg til trygder og lignende ytelser. Dette synes å medføre at trygdeytelsene m. v. må være endelig avklaret for de skadelidte kan få dom på erstatning fra skadevolder eller hans forsikringsselskap. Dette kan medføre betydelige utsettelser for skadelidte. Former for midlertidige utbetalinger fra skadevolder virker vanskelig gjennomførbare. Et « midlertidig erstatningsoppgjør » synes eventuelt å måtte foretas av det offentlige. Selv om Rådet her ikke kan peke på konkrete tiltak, synes det grunn for departementet til nøye å overveie hvorvidt de eksisterende ordninger med foreløpig trygd er tilstrekkelige også hensett til at skadelidte nå mister adgangen til å gå direkte på skadevolder før trygdespørsmålet er avgjort. Et minstekrav bør her være at trygdemyndighetene har adgang til også å utbetale engangsbeløp som de senere – når såvel trygdespørsmålet som erstatningsspørsmålet er endelig avgjort – kan kreve tilbake av skadevolder. »
Forbrukernes forsikringskontor har uttalt:
« Det er viktig at krav på erstatning for personskade kan bli gjort opp innen rimelig tid og fortrinnsvis uten domstolenes mellomkomst. Reglene bør innrettes slik at de er konfliktløsende; de bør også bidra til at oppgjørene ikke tar unødig lang tid. Vi vil stille et spørsmålstegn ved hvorvidt de regler komitéen ønsker innført, vil fremme disse formål.
Vi går ut fra at etterhvert som domstolene får praktisert de nye bestemmelser, vil det være lettere å komme frem til minnelige ordninger, men vi er redde for at det i den første tid etter lovens ikrafttreden vil bli unødig mange tidkrevende og nerveslitende rettssaker. Vi ber departementet vurdere hvorvidt det kan innføres vurderingstemaer som vil gjøre det lettere for partene å komme til enighet uten domstolenes mellomkomst.
Vi vil videre peke på at det er enkelte regler i det nye lovutkastet som må lede til sene oppgjør, – her skal nevnes spesielt regelen i § 5-1, 3. ledd, 1. punktum. Denne regel synes å forutsette at trygdeytelser og pensjonsytelser må være endelig fastsatt før skadelidte kan få utbetalt erstatning i det hele tatt. Med det arbeidspress som påhviler våre trygdekontorer for tiden, tar det ikke sjelden flere år før trygdesaken er avgjort. Den foreslåtte regelen innebærer at skadelidte må vente like lenge på erstatning.
En annen flaskehals er knappheten på medisinsk ekspertise. Det bør i alle fall overveies hvorvidt det er mulig å samordne de medisinske undersøkelser som foretas på vegne av de ulike trygdeinstanser, og de som foretas i forbindelse med erstatningsoppgjør. Det bør også overveies hvorvidt det er mulighet for å få den medisinske invaliditet fastslått på en noe enklere måte, f. eks. ved opprettelse av en eller flere særlige personskadenevnder som på henvendelse av skadevolder eller skadelidt kan gi uttalelser om den medisinske invaliditet. »
Når det først gjelder muligheten for å få avgjort erstatningskrav i forbindelse med straffesak, jfr. Motorførernes Avholdsforenings uttalelse, bemerkes at en slik mulighet i tilfelle bare vil foreligge hvor skaden er voldt ved en straffbar handling. En rekke personskader og dødsfall som er voldt på erstatningsbetingende måte, vil ikke dermed være voldt på straffbar måte. En raskere avgjørelse av de erstatningssaker hvor skaden er voldt på straffbar måte, vil altså i tilfelle bare få betydning for en del av de skadelidte.
Når det så gjelder adgangen til i dag å få avgjort erstatningssaken i forbindelse med straffesak, har man regler om dette i straffeprosesslovens § 3 jfr. kap. 32. Etter § 3 kan « De av en straffbar handling følgende borgerlige rettskrav mot siktede » forfølges i forbindelse med straffesaken etter reglene i kap. 32.
Fornærmedes adgang til å få sine borgerlige krav pådømt i forbindelse med straffesak er etter dette kapittel undergitt vesentlige begrensninger, se §§ 440-442. Påtalemyndigheten kan på fornærmedes begjæring gjøre hans borgerlige rettskrav gjeldende når dette kan skje « uten særlig uleilighet ». Men retten kan til enhver tid nekte å forfølge kravet når den finner at « sådan forføining ikke kan skje uten vesentlig ulempe ». Videre blir kravet ikke avgjort når retten ikke finner det tilstrekkelig opplyst, eller når frifinnelse for eller idømmelse av straff ikke leder til en avgjørelse av det borgerlige rettskrav i samme retning. Retten kan imidlertid avgjøre kravet til ugunst for den som er frifunnet for straff når skyldspørsmålet er avgjort mot ham.
Andre skadelidte enn fornærmede er som regel henvist til å anlegge sivilt søksmål uten å ha adgang til kumulasjon med straffesaken. At det er andre skadelidte enn fornærmede, er særlig aktuelt i trafikksaker.
Etter strl. § 78 fjerde ledd skal imidlertid også den som « i henhold til tidligere inngått avtale har erstattet eller har plikt til å erstatte skaden » anses som fornærmet når det gjelder « inngrep i formuesgoder ». Bestemmelsen har særlig praktisk betydning når det gjelder forsikringsselskapenes stilling. For eksempel vil et selskap kunne få sitt regresskrav mot en skyldig formuesforbryter pådømt i forbindelse med straffesaken mot denne.
I visse tilfelle vil en videre adgang til å pådømme borgerlige rettskrav kunne følge av spesiallovgivningen. Etter lov 9 juli 1948 nr. 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o. a. § 14, kan krav om tilbakebetaling av ulovlig merpris i en viss utstrekning tas med i straffesak selv om skadelidte i dette tilfelle ikke prosessuelt betraktes som fornærmet.
Når det er voldt skade ved overtredelse av løsgjengerlovens § 17, kan skadelidtes borgerlige rettskrav mot siktede forfølges i forbindelse med straffesaken etter reglene i straffeprosesslovens kap. 32, se drukkenskapslovens § 28 femte ledd som ble tilføyd ved lovendring 6. mai 1970.
Reglene i straffeprosessloven er for tiden under revisjon. Spørsmålet om å endre de nå gjeldende regler i straffeprosessloven om borgerlig rettskrav er behandlet av Straffeprosesslovkomitéen i « Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker » (avgitt i juni 1969), kap. 27 (s. 355 flg.) og s. 146-147.
Straffeprosesslovkomitéen foreslår visse utvidelser av rekkevidden for § 3, bl. a. for så vidt angår hvilke saker der det er adgang til å ta borgerlige rettskrav med (se innst. s. 146-147). Komitéen drøfter videre behovet for å få inndrevet erstatningsbeløp som fornærmede har krav på. Komitéen uttaler i denne forbindelse (s. 335):
« For så vidt angår fornærmedes adgang til å få sine borgerlige krav pådømt i forbindelse med straffesaken, gjelder etter nåværende lov vesentlig begrensninger (se strpl. §§ 440-442), og det er særlig her komitéen mener det er behov for reformer. Utgangspunktet bør etter komitéens mening være at påtalemyndigheten har plikt til å ta med fornærmedes borgerlige krav og at retten har plikt til å pådømme det (jfr. utk. §§ 405 og 410). Fornærmede har et rimelig krav på å få erstattet det tap han har lidt uten å måtte reise sivil sak, en utvei han sjelden ville se seg tjent med, idet de siktede som oftest ikke er søkegode. Må det antas å bli til ulempe for behandlingen av straffesaken om slike krav tas med, vil retten ha den mulighet å dele opp forhandlingen slik at de borgerlige krav først behandles etter at straffesaken er pådømt (jfr. utk. § 409). »
I samsvar med dette forslår Straffeprosesslovkomitéen at det foretas endringer i forhold til de nå gjeldende regler om borgerlige rettskrav. Etter forslaget til § 405 kan påtalemyndigheten bare unnlate å ta fornærmedes krav på erstatning med i straffesaken når dette er åpenbart ugrunnet, eller når det vil være uten nytte for ham og til vesentlig ulempe for behandlingen av straffesaken om kravet blir fremmet i forbindelse med denne. Videre foreslår komitéen at retten, når den finner at opplysningene i saken er utilstrekkelige til at størrelsen av kravet kan fastsettes, kan avsi dom for den del av det som den anser godtgjort (jfr. § 410). Har f. eks. skadelidte lidt tap som allerede kan fastslås med sikkerhet, t. d. tapt arbeidsfortjeneste inntil domstiden, og tap som foreløpig er mer usikkert, vil bestemmelsen gi adgang til å gi dom for allerede lidt tap. For så vidt angår komiteutkastets § 410, vises for øvrig til Straffeprosesslovkomitéens merknader til nevnte paragraf (innstillingen s. 358).
Når det gjelder andre skadelidte enn fornærmede, uttaler Straffeprosesslovkomitéen (s. 356):
« Komitéen har vært inne på spørsmålet om også andre skadelidte enn fornærmede bør kunne få sine krav fremmet i forbindelse med straffesaken. Man tenker her særlig på overtredelser av slike bestemmelser som i første rekke er satt til vern for offentlige interesser og hvor det derfor ikke er noen privat fornærmet selv om en privatmann kan være skadelidende ved handlingen. Det gjelder f. eks. overtredelse av trafikklovgivning, prislovgivning og drukkenskapslovgivning (jfr. Andenæs, s. 82-86). Komitéen er imidlertid blitt stående ved at spørsmålet i tilfelle bør løses i spesiallovgivningen, jfr. § 14 i « oppehaldingsloven » og § 4, annet ledd i Straffelovrådets utkast til ny drukkenskapslov 1 ). I Danmark, hvor ordningen stort sett er den samme som etter vår någjeldende lov (se Rpl. kap. 89), finnes en særhjemmel i færdselslov av 24 mai 1955 § 67, hvoretter enhver skadelidt har anledning til å påstå erstatning når det reises tiltale i en trafikksak. I Danmark skjer dog pådømmelsen av skadelidtes krav mer summarisk enn her i landet (se herom v. Eyben, Politisagsbehandlingen, Jussens Venner, Serie P nr. 3, 1959, s. 38). Ikke minst i trafikksakene ville det hos oss ha sine praktiske betenkeligheter om enhver skadelidt skulle kunne slutte seg til forfølgningen for sitt borgerlige krav. I Sverige står i og for seg adgangen åpen (RB kap. 22, jfr. kap. 20 § 8 stk. 4), men i praksis tas visstnok slike krav ikke med i trafikksaker (jfr. Olivecrona s. 329 og Ekelöf 2. utg. 2. hefte s. 186 flg.). – Spørsmålet om en utvidelse av begrepet fornærmede, jfr. strl. § 78 fjerde ledd og Ot. prp. nr. 75 for 1948 s. 59, har komitéen ikke funnet grunn til å ta opp. »
Straffeprosesslovkomitéens utkast til ny straffeprosesslov er for tiden under behandling i Justisdepartementet. Departementet er i likhet med Straffeprosesslovkomitéen av den oppfatning at det kan være grunn til å foreta endringer i forhold til gjeldende regler om adgang til å forfølge borgerlige rettskrav – herunder erstatnings- og oppreisningskrav – i straffesak. De endringer som det kan bli tale om å gjennomføre, bør imidlertid foretas i forbindelse med vedtakelsen av den nye straffeprosesslov. Om denne tar departementet sikte på å legge fram proposisjon i stortingssesjonen 1972-73.
Ved siden av hurtigere avgjørelse og rask utbetaling av erstatningsbeløp er det reist spørsmål om midlertidige utbetalinger eller forskott på erstatningsbeløp. Behov for foreløpige utbetalinger eller delbetaling av erstatningsbeløp i personskadetilfelle skyldes at det i alminnelighet tar atskillig tid før skadessituasjonen er blitt så pass avklaret at saken kan avgjøres (pådømmes).
Foreløpige utbetalinger eller forskott på erstatningsbeløp vil naturligvis være aktuelt i saker hvor det ikke er tvist om ansvarsgrunnlag foreligger. I praksis antas at man kan begrense overveielsene til å gjelde de tilfelle hvor erstatningen skal dekkes av et forsikringsselskap.
Når det gjelder forsikringsselskapenes betalingsplikt, har man nå en bestemmelse i forsikringsavtalelovens (FAL’s) § 24. Etter paragrafens første punktum, som har bestemmelse om forfallstid for forsikringsytelsen, heter det i annet punktum:
« Er det, før fullstendig oppgjør kan finne sted, bragt på det rene at selskapet i hvert fall skal betale en del av det beløp som avkreves det, kan denne del kreves betalt til tid som er nevnt i forrige punktum. »
Departementet har ikke foretatt nærmere undersøkelser om i hvilken utstrekning selskapene utbetaler forskott på erstatningsbeløp i de tilfelle det er på det rene at et selskap har betalingsplikt. Man har imidlertid forstått det slik at selskapene regelmessig foretar å kontoutbetalinger.
Departementet mener det er viktig at forsikringsselskapene utbetaler en del av forsikringskravet. Dette selv om man kan forstå at selskapene kan ha interesse i å få et samlet oppgjør. Spesielt gjelder vel det når forsikringskravets størrelse er omtvistet.
Man går ut fra at selskapene så langt som mulig følger lovens regler, slik at de etter hvert utbetaler beløp til dekning av tap som allerede er inntrådt. Dersom det er uenighet om størrelsen av erstatning, bør selskapet iallfall betale rimelige forskott på erstatningen. På denne bakgrunn har man f. t. ikke funnet å burde foreslå nye lovregler.
En særlig viktig gruppe skadetilfelle er skader som omfattes av bilansvaret. Departementet har derfor særskilt overveid om det (i bilansvarsloven) burde inntas en særregel om trafikkforsikringsselskapets plikt til å foreta foreløpige utbetalinger av forsikringskravet. Departementet er kommet til at man foreløpig får se tiden noe an før man i tilfelle innfører nye lovregler. Man vil overveie saken nærmere dersom det skulle vise seg at forsikringsselskapene ikke foretar foreløpige utbetalinger i rimelig utstrekning.
Departementet finner ikke anledning til å gå inn på de spørsmål som er nevnt av Forbrukerrådet om trygdemyndighetenes adgang til hurtigere utbetaling. Man tilføyer dog for ordens skyld at lovutkastets regler om fradrag for trygdeytelsene ikke antas i seg selv å gi grunn til å forsinke avgjørelsen av erstatningssaken i forhold til nå gjeldende regler. Forholdet er jo at også etter gjeldende utmålingspraksis tas det hensyn til skadelidtes trygdeytelser når erstatningsfastsettelsen skjer.
Endelig nevnes at man ikke finner å kunne gå inn på det spørsmål som er antydet av Forbrukernes forsikringskontor om muligheten for en enklere måte å få fastsatt den medisinske invaliditet.
