At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m.

Proposisjonen fremmes for Stortinget i 1972-73.

Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig:

Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m. i samsvar med et framlagt utkast.

Tilråding fra Justis- og politidepartementet ligger ved i avtrykk.

Gitt på Oslo slott 26 mai 1972.

Under Vår hånd og rikets segl

OLAV

(L. S.)

Trygve Bratteli

Finn Midtskaug

Utkast til lov om endringer i erstatningslovgivningen m. m.

I.

I lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning i visse forhold gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal være: Lov om skadeserstatning.

Nytt kapittel 3 skal lyde:

Kapittel 3. Erstatning for skade på person, for andre personlige krenkinger m. m. og for tap av forsørger.

§ 3-1 (erstatning for skade på person).

Erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.

Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i heimen.

Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og for ytelser fra pensjonordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum, til annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden, og til forholdene ellers.

§ 3-2 (menerstatning).

Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Den skal ikke overstige den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet i folketrygden eller – i tilfelle terminerstatning – selve grunnbeløpet. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet.

§ 3-3 (erstatning for visse personlige krenkinger m. m.).

Bestemmelsene i §§ 3-1 og 3-2 gjelder tilsvarende ved erstatning for krenking eller mislig atferd som nevnt i straffelovens §§ 168, 169, 192-196, 217-221, kap. 21 eller § 390 a.

§ 3-4 (erstatning for en persons død).

Erstatning for tap av forsørger ved dødsfall tilkommer den eller de etterlatte som avdøde ved dødsfallet helt eller delvis forsørget. Erstatning kan etter forholdene tilkjennes selv om den avdøde ikke ved dødsfallet forsørget den etterlatte, forutsatt at denne i nær framtid kunne pårekne forsørging.

Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Erstatningen fastsettes særskilt for hver enkelt erstatningsberettiget. Bestemmelsene i § 3-1 annet ledds siste punktum og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Erstatning for dødsfall skal videre dekke vanlige utgifter til likferden, og for så vidt det finnes rimelig, andre utgifter i anledning av dødsfallet. Bestemmelsen i § 3-1 tredje ledds første punktum gjelder tilsvarende.

§ 3-5 (erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art).

Den som forsettlig eller grovt aktløst har
a)     voldt skade på person eller
b)     tilføyd krenking eller utvist mislig atferd som nevnt i § 3-3,

kan – uansett om det ytes menerstatning etter § 3-2 – pålegges å betale den fornærmede en slik engangssum som retten finner rimelig til erstatning (oppreisning) for den voldte tort og smerte og for annen krenking eller skade av ikke økonomisk art.

Den som forsettlig eller grovt aktløst har voldt en annens død, kan pålegges å betale den dreptes ektefelle, barn eller foreldre slik oppreisning som nevnt i første ledd.

§ 3-6 (erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred).

Den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, skal, såframt han har vist uaktsomhet eller vilkårene for straff er til stede, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i framtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke økonomisk art som retten finner rimelig.

Er krenkingen forøvd i trykt skrift, og noen som har handlet i eierens eller utgiverens tjeneste er ansvarlig etter første ledd, hefter også eier og utgiver for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning pålagt etter første ledd, med mindre retten av særlige grunner finner å burde frita dem. Eier eller utgiver kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig.

Er en rettsstridig ærekrenking eller krenking av privatlivets fred framkommet i en sending i Norsk Rikskringkasting, har kringkastingen erstatningsansvar for lidt skade og tap i framtidig erverv, uten hensyn til om noen som handler i institusjonens tjeneste selv er ansvarlig etter første ledd. For oppreisningansvar får annet ledd tilsvarende anvendelse på Norsk Rikskringkasting, dersom noen som har handlet i institusjonens tjeneste er ansvarlig etter første ledd for krenkingen.

I dom som går ut på straff eller mortifikasjon, kan retten tilplikte domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Det samme gjelder ved domfelling etter straffelovens § 130.

Ansvaret for krenking forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for sending i Norsk Rikskringkasting.

§ 3-7 (trygdens eller pensjonsinnretningers adgang til regress).

Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Regressen kan i tilfelle ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den trygdedes eller pensjonberettigedes eller deres etterlattes erstatningskrav for samme skade.

§ 3-8 (lemping av skadevolders ansvar).

Erstatning etter dette kapitlet kan lempes for så vidt ansvaret ville virke urimelig tyngende. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle under hensyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og forholdene ellers finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden.

§ 3-9 (engangserstatning eller terminvise beløp).

Erstatning for personskade og tap av forsørger fastsettes til en engangssum, med mindre retten av særlige grunner finner å burde fastsette erstatningen helt eller delvis til terminbeløp. For betaling av terminbeløp kan den erstatningsansvarlige pålegges å stille sikkerhet. Når det finnes grunn til det, kan herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har heimting, etter begjæring av en part ved kjennelse helt eller delvis omgjøre terminbeløp til engangserstatning.

§ 3-10 (rådighetsbegrensning m. m.).

Erstatningskrav etter dette kapitlet kan ikke overdras eller gjøres til gjenstand for kreditorforfølgning, så lenge kravet ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål. Krav på erstatning (oppreisning) etter §§ 3-2 eller 3-5 kan heller ikke overføres ved arv, så lenge det ikke er godkjent eller gjort gjeldende ved søksmål. Erstatningskrav som står for domstolene, kan ikke overdras eller gjøres til gjenstand for kreditorforfølgning uten rettens samtykke.

Når særlige grunner foreligger, kan retten begrense rådigheten over et godkjent eller tilkjent erstatningsbeløp.

Avgjørelse etter denne paragraf treffes ved kjennelse av herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har sitt heimting, med mindre spørsmålet bringes inn for den dømmende rett til avgjørelse i samband med pådømmelsen av erstatningskravet eller ved kjennelse forut for domsavsigelsen. Når det er grunn til det, kan avgjørelsen omgjøres etter krav fra en av partene ved kjennelse av herreds- eller byretten i den rettskrets der skadelidte har sitt heimting.

Nåværende kapitler 3 og 4 blir henholdsvis kapitler 4 og 5.

II.

Denne lov trer i kraft den tid Kongen bestemmer. Fra det tidspunkt loven trer i kraft, gjøres følgende endringer i lovgivningen ellers:

a. >Lov 22 mai 1902 nr. 11 om den almindelige borgerlige straffelovs ikrafttræden.

§§ 19, 19 a, 20, 21 og 27 oppheves.

§ 25 fjerde ledd skal lyde:

Erstatning (oppreisning) etter lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-5 tilkjennes ikke dersom den fornærmede ved egen grov uaktsomhet har medvirket til skaden eller ved eget mislig forhold, har foranlediget den skadegjørende eller krenkende atferd.

b. Lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold.

§ 11 nytt tredje ledd skal lyde:

Ved skifte av felleseie kan en ektefelle kreve at engangserstatning for tap i framtidig erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden, skal holdes utenfor bodelingen for så vidt erstatningen er i behold. Det samme gjelder menerstatning og erstatning (oppreisning) for annen skade av ikke økonomisk art. Er erstatningsbeløpet brukt til å anskaffe fast eiendom eller andre varige verdier, gjelder retten etter første punktum verdien av disse for så vidt de er i behold. Skyldes det den annen ektefelles innsats at erstatningen ikke er forbrukt, blir det beløp som kan kreves holdt utenom bodelingen, å redusere i den utstrekning det er rimelig på grunn av verdien av den annen ektefelles innsats.

c. Lov 5 desember 1958 nr. 1 om vanføre.

§ 10 femte ledd skal lyde:

Staten eller kommunen kan ikke kreve regress av en erstatningsansvarlig skadevolder for sine utgifter til den vanføre på grunn av skaden. Regress kan likevel kreves dersom skaden er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige, men må ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den vanføres eller hans etterlattes erstatningskrav for. samme skade.

d. Lov 3 februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (Bilansvarslova).

Følgende bestemmelser skal lyde:

§ 3 første og annet ledd.

Med motorvogn er i denne lova meint køyretøy som vert drive med motor og er laga eller esla til å køyrast på bakken, såleis òg trådbuss (trolleybuss), men ikkje køyretøy som går på skjener.

Eit luftfartøy eller luftputefartøy er ikkje motorvogn, og det er heller ikkje køyretøy som er så laga at det einast kan styrast av folk til fots.

§ 5 bokstavene a og b.

Ingen kan krevja skadebot etter denne lova for
a)     skade på motorvogna sjølv med tilhøyrsle, og heller ikkje for skade på gods som vert ført med vogna, frårekna gangklede og andre vanlege eigne bruksting som folk har på seg eller med seg på køyreturen og som vert skadde i samband med at folk eller ei vogn får skade.
b)     skade som nokon får på godset sitt medan han køyrer motorvogna eller tilhengjaren eller anna vedheng til dei.

§ 6.

(korleis skadebota vert fastsett)

Skadebota vert fastsett etter vanlege skadebotreglar når ikkje anna er sagt.

Lova gjeld óg skadebot for men etter lov 18 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 3-2, men elles ikkje skadebot (oppreisnad) for ikkje økonomisk skade.

§ 9.

(ansvarsgrense ved skade på gods)

Når gods vert skadd, kan skadebota vera opptil 150 000 kroner for det som vert skadd i same hending. Var det meir enn ei vogn som gjorde skaden, hefter dei som har ansvaret for kvar vogn, for heile summen.

Er skaden på gods større enn kr. 150 000 og meir enn ein har lide skade, vert summen bytt mellom dei etter storleiken på kvart skadebotkrav. Krav om skadebot må setjast fram til trygdeverket eller, om så er, staten eller den kommunen eller kommunale institusjonen som det gjeld, jfr. § 16, seinast ein månad etter skaden vart gjord. Skadelidar som set fram kravet sitt etter den tid og etter at skadebota til andre skadelidarar er utreidd, kan krevja sitt berre av det som står att av ansvarsummen (trygdesummen).

Attåt skadebot som er nemnd i denne paragrafen, skal det òg svarast rente og sakskostnad.

§ 10 annet ledd.

Har ei motorvogn gjort skade på folk, men ingen veit å seia kva for vogn det var, skal dei trygdelaga som er godkjende etter § 17, bera skaden i lag som om vogna hadde vore lovleg trygda hjå dei. Det same gjeld då òg skade på gangklede og andre eigne vanlege bruksting som skadelidaren hadde på seg. Regelen i første punktum i leden her gjeld tilsvarande for skade på fast eigedom.

§ 11, overskriften og første ledd.

(ansvar for eigar, brukar, m. m.)

Når den som eig eller brukar ei motorvogn eller er med i vogna, har ansvar etter vanlege skadebotreglar for skade som går inn under denne lova, kan retten minka kravet etter regelen om lemping i § 3-8 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Tilsvarande gjeld òg ved skade på gods.

§ 18 annet ledds annet punktum oppheves.

§ 19.

(når ein trygdeavtale held opp å gjelda og ymist anna; samhøvet med trygdeavtalelova.)

Endå om ein trygdeavtale held opp å gjelda, vert trygdinga ståande ved makt til bate for dei som har rett på skadebot, til dess det er gjort ein ny trafikktrygdeavtale. Trygdinga fell likevel bort når det er lide 2 månader etter at bilregisteret eller politiet har fått skriftleg melding frå trygdaren om at avtalen har halde opp å gjelda. Etter nærare føresegner gitt av departementet skal politiet syte for at kjennemerke og vognkort utan vidare varsel vert dregne inn. I føresegnene kan departementet og fastsetja at kjennemerke og vognkort som er dregne inn, ikkje skal leverast ut att før det er betalt ei særleg avgift.

Trygdaren skal i betaling svar sel eller oppseiing til trygdetingaren gjera han kjend med kva fylgje det kan få etter første leden i paragrafen her eller etter § 20 første leden bokstav a og b om han ikkje betalar eller leverar inn kjennemerke og vognkort av eige tiltak.

Trygdaren er ansvarleg for alle fylgjer av ei skadehending som ber til i trygdetida, såleis og for dei som kjem til syne etter at trygdetida er ute.

Paragrafane 1-58, 92-94 og 96 i trygdeavtalelova gjeld for trafikktrygding etter denne lova med, så framt ikkje anna er sagt her i lova eller går fram av samanhengen. Mellom trygdar og trygdetingar skal ei trafikktrygding haldast for ansvarstrygding endå om trygdetingaren sjølv ikkje er ansvarleg. Reglane om foraldring i §§ 29 og 30 i trygdeavtalelova gjeld ikkje om skadebot – eller attsøkjingskrav etter denne lova.

§ 20.

(straffer)

Om nokon
a)     let vera å tinga lovboden trafikktrygding etter denne lova eller å holda ved lag trygdeavtale, slik at avtalen held opp å gjelda, eller
b)     brukar eller køyrer ei motorvogn endå han veit eller må vita at vogna ikkje er lovleg trygda slik som nemnd i bokstav a, eller
c)     let vera å retta seg etter påbod om trygdeprov, gjevne med heimel i § 2 andre leden,

vert han straffa med bot.

Hjelper nokon til med slike lovbrot, er straffa den same.

e. Vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr. 4 .

§ 36 nr. 1 bokstav d oppheves.

f. Lov 17 juni 1966 nr. 12 om folketrygd.

§ 18-7 oppheves.

g. Lov 3 mars 1972 nr. 5 om arv m. m.

§ 17 annet ledd nytt annet punktum skal lyde:

Ved skifte av felleseie gjelder bestemmelsene i lov 20 mai 1927 nr. 1 om ektefellers formuesforhold § 11 tredje ledds første, annet og tredje punktum tilsvarende.

h. Lov 12 mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet.

§ 24 nr. 3 skal lyde:

Erstatning for ikke-økonomisk skade skal bare gis for så vidt anleggets innehaver er ansvarlig for skaden etter reglene i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning kapittel 3.