1. Proposisjonen inneholder for det første forslag til nye lovregler om erstatning for skade på person, for visse andre personlige krenkinger m. m. og for tap av forsørger. De nye lovbestemmelser som her foreslås, avløser de någjeldende regler i straffelovens ikrafttredelseslov av 22. mai 1902. De foreslås tatt inn som kap. 3 i den nye skadeserstatningslov fra 1969 ( ( lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning i visse forhold). Til grunn for proposisjonen ligger Erstatningslovkomitéens innstilling avgitt i mai 1971.

Lovutkastets § 3-1 bestemmer at den som er erstatningsansvarlig for skade på person, skal betale erstatning for lidt skade, for tap i framtidig erverv og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden.

Paragrafen nevner ellers en del momenter som det skal tas hensyn til ved erstatningsutmålingen, samt hvilke fradrag som skal eller kan foretas fordi skadelidte får andre ytelser på grunn av skaden.

I § 3-2 bestemmes at en skadelidt som har fått varig og betydelig skade av medisinsk art, har krav på en særskilt menerstatning. Menerstatningen er en nyskapning i forhold til gjeldende rett, hvor erstatning for ikke-økonomisk skade (såkalt oppreisning) bare kan tilkjennes dersom skaden er voldt med forsett eller grov uaktsomhet. Menerstatningen skal etter lovutkastet fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Den kan ikke overstige et beløp svarende til grunnbeløpet i folketrygden.

Utkastets § 3-4 foreslår nye regler om erstatning for tap av forsørger og for utgifter i anledning av dødsfallet, bl. a. begravelsesutgifter. Også her vil fradragsregelen i § 3-1 gjelde tilsvarende.

Videre foreslås i § 3-7 regler om at trygden eller en pensjonsinnretning ikke kan kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre skaden er voldt forsettlig. Regelen medfører at folketrygdlovens § 18-7 som nå inneholder en tilsvarende bestemmelse om trygdens adgang til å kreve regress, kan oppheves.

Utkastets § 3-8 foreslår en ny regel om adgang til å lempe (dvs. nedsette eller helt la bortfalle) erstatningsansvaret for personskade og for tap av forsørger. Hovedregelen går ut på at ansvaret skal kunne lempes for så vidt det vil virke « urimelig tyngende ». I særlige tilfelle kan lemping også skje ellers.

I § 3-9 foreslås at erstatningen skal fastsettes til et engangsbeløp. Foreligger særlige grunner, kan erstatningen helt eller delvis fastsettes som terminbeløp. Bestemmelsen kommer til anvendelse enten det gjelder erstatning for personskade, herunder menerstatning, eller erstatning for forsørgertap. I ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17 foreslås inntatt bestemmelse om at en ektefelle kan kreve at engangserstatning for men, for framtidige utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte, og for tap i framtidig erverv skal holdes utenfor bodelingen ved skifte av felleseie, for så vidt erstatningen er i behold. Det samme gjelder oppreisning for ikke økonomisk skade.

2. I lovproposisjonen foreslås for det annet en del endringer bl. a. i bilansvarslova ( lov 3 februar 1961 ). Av de endringer som foreslås i bilansvarslova, nevnes at personskade lidt av føreren ikke lenger skal være unntatt fra dekning av den obligatoriske trafikkforsikringen, jfr. nåværende § 5 bokstav b. Videre foreslås at begrensningsbeløpet for personskader helt oppheves, noe som har sammenheng med forslaget nevnt foran til ny § 3-8 i skadeserstatningsloven om lemping av ansvaret. Samtidig foreslås begrensningsbeløpet for tingskader forhøyd fra kr. 100 000 til kr. 150 000. Disse endringer kommer til uttrykk ved ny formulering av § 9, som nå får ansvarsgrense bare for tingskade.