Reglene om erstatning for tap i framtidig erverv finnes i dag i skadeerstatningsloven § 3-1. Paragrafen regulerer også erstatning for lidt tap og for utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. Det grunnleggende skillet mellom lidt og framtidig tap går på det tidspunkt det blir bestemt hvilken erstatning skadelidte skal få. Ved tvist om størrelsen er domstidspunktet avgjørende. Se om disse spørsmål Lødrup 83 s 25, Kjønstad 82 s 4 og Nygaard s 92.

Utgangspunktet ved tap i framtidig erverv er at det konkrete individuelle tapet skal erstattes. Den fysiske skade er som sådan ikke avgjørende, men den ervervsmessige uførhet. Erstatningen skal skjematisk utgjøre forskjellen mellom skadelidtes antatte inntekt uten skaden og den forventede inntekt med skaden. Full erstatning er altså regelen, se Innst 71 s 38 sp 1 og Ot.prp.nr.4 (1972-1973) s 32 sp 2. Men vurderingen av hva som er full erstatning blir utpreget skjønnsmessig. Usikkerhetsfaktorene er mange. Dette gjelder i særlig grad når skadelidte er mindreårig. Nedenfor i punkt 2.2.2 drøftes nærmere hvilke momenter som kan få betydning for den konkrete tapsfastsettelsen etter gjeldende rett. Enkelte av dem er uttrykkelig nevnt i skadeerstatningsloven § 3-1 annet ledd, andre er lat til grunn i rettspraksis. Det sondres ikke mellom momenter som er av betydning for forventet inntekt med skaden og de som innvirker på bedømmelsen av tenkt inntekt uten skaden. I store trekk gjør de samme faktorer seg gjeldende ved vurderingen i begge tilfelle. For en mer utdypende framstilling vises til Lødrup 83 s 25-59, Nygaard s 99-119 (særlig s 114-116), KJøstad 82 s 3-29 og Kjønstad, Yrkesvalghemminger s 487-502.