I de senere år har vi i Norge sett en tendens i retning av at mange erstatningsoppgjør med mange skadelidte kollektiviseres. Den ansvarlige forhandler med representanter for skadelidte (ofte fagorganisasjonen). Oppgjøret holdes utenfor domstolen, og alle skadelidte får lik erstatning ut fra objektive kriterier.

Ett eksempel er oppgjøret etter Alexander L Kielland-ulykken. Kort tid etter ulykken ble det holdt forhandlinger mellom de berørte fagorganisasjoner og plattformens eier og operatør. Partene kom fram til en prinsippavtale om erstatning til de overlevende og til de omkomnes etterlatte.

Erstatningene til de overlevende ble fastsatt etter en konkret vurdering i den enkelte sak. De generelle prinsipper var imidlertid også for denne gruppe inntatt i ovennevnte avtale. Standardiseringselementene kom likevel i første rekke inn i erstatningene til de etterlatte. Forsørgertapserstatning faller utenfor rammene satt i arbeidsgruppens mandat. Likevel nevnes til belysning at det ble fastsatt en standard bruttoerstatning som var forskjellig for de ulike grupper: Ett beløp for enker, ett for barn under 21 år, ett for foreldre osv. Eksempelvis ble bruttobeløpet for enkene satt til 800.000 kr. Visse poster kom så i fradrag. Enkene fikk på denne måte en høyere erstatning enn de ville fått i et rettslig oppgjør, mens konklusjonen er mer usikker for barnas vedkommende. Generelt vises til Skedsmo, hvor oppgjøret for de etterlatte drøftes grundig. Se også Kjønstad 85 s 67 og Selvig 84 s 87 flg.

Arbeidsgruppen vil også peke på oppgjør etter skader oppstått i forskjellige industriforetak. Tre eksempler her er Norsk Hydro, Falconbridge og Norcem, hvor avtale om erstatnings ble inngått etter samme hovedmodell som for Alexander Kielland-ulykken.