Arbeidsgruppen har, for å kunne vurdere erstatningsnivå og valg mellom engangserstatning og terminytelser, funnet det nødvendig å trekke inn visse skattespørsmål til drøftelse.

Erstatning for tap i framtidig erverv er skattefri når den utbetales som et engangsbeløp. Erstatningen anses som en kompensasjon for tapt arbeidsevne. Regelen er ikke slått klart fast i rettspraksis. Den er imidlertid forutsetningsvis lagt til grunn, jf for eksempel Sevaldsen-dommen Rt-1981-138 . Det vises for øvrig til Nygaard 85 s 18, Aarbakke s 78, Skatteloven Kommentarutgave s 252, Fagernæs s 726 og Lødrup 83 s 37.

Spørsmålet er mer tvilsomt hvis erstatning for tap i framtidig erverv gis for et begrenset antall år framover, for eksempel fordi ervervsevnen ventes restituert. Aarbakke s 79 antar at skatteplikt da inntrer.

Helt skattefri er erstatningen under noen omstendighet ikke: Skadelidte må på vanlig måte betale skatt av renteinntekter og formueskatt av kapitalen.

Når tap i framtidig erverv utbetales som terminerstatning, kan terminene bli ansett som « regelmessig personlig understøttelse », jf skatteloven § 42 fjerde ledd. I så fall er de skattepliktige. Arbeidsgruppen viser her til Nygaard 85 s 19, Aarbakke s 79, Fagernæs s 726.

Også ménerstatning som engangssum er skattefri. Men igjen må skadelidte betale formueskatt av kapitalen og inntektsskatt på avkastningen. Det vises til Nygaard 85 s 20 og Aarbakke s 79.

Spørsmålet om skatteplikt for ménerstatning i terminer har tidligere bydd på tvil. Yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 11-8 ble ansett som skattbar inntekt etter regelen i skatteloven § 42 fjerde ledd om regelmessig personlig understøttelse. Om ménerstatning etter skl § 3-2 uttaler Nygaard 85 s 21 at erstatningen kanskje må « reknast som « regelmessig personlig understøttelse » » og dermed være skattepliktig. Lødrup s 102 stiller seg tvilende til om ménerstatning kan beskattes. Zimmer s 368 konkluderer med at ménerstatning som terminytelser trolig er skattepliktig inntekt.

Finansdepartementet fravek nylig sine tidligere uttalelser om skatteplikt for yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 11-8. I brev datert 2. september 1986 heter det:
« Finansdepartementet antar at erstatning for ikke-økonomisk skade i form av yrkesskadeerstatning etter folketrygdloven § 11-8 ikke kan anses som skattepliktig inntekt.
Tidligere uttalelser, senest av 16. juni 1986, trekkes tilbake. »

Etter arbeidsgruppens mening tilsier ovennevnte at også ménerstatning etter skl § 3-2 er skattefri, både som engangsbeløp og i terminutbetalinger. Gruppen oppfordret derfor Justisdepartementet om å forelegge spørsmålet for Finansdepartementets Skattelovavdeling. Dette ble gjort ved brev 4. november 1986. Finansdepartementets svar er datert 7. november. Det har følgende ordlyd:
« Det vises til brev av 4. november 1986.
Finansdepartementet antar at ménerstatning etter skadeerstatningsloven § 3-2 ikke kan anses som skattepliktig inntekt. Dette gjelder også om erstatningen utbetales i terminbeløp så lange skadelidte lever.
Slik erstatning fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Finansdepartementet antar på denne bakgrunn at erstatningen ikke kan anses som en personlig understøttelse etter skatteloven § 42 fjerde ledd. »

Arbeidsgruppen legger etter dette følgende til grunn: Erstatning for tap i framtidig erverv er skattefri som engangsbeløp. Betales den i terminer, inntrer skatteplikt. Ménerstatningen er derimot skattefri både i terminer og som engangsbeløp.