Avgjørende for om en arbeidstaker som er påført yrkesskade eller -sykdom kan kreve erstatning fra arbeidsgiver, andre arbeidstakere eller en utenforstående tredjeperson som f.eks en oppdragsmottaker, er om det kan påvises at den handling som forårsaket skaden var uaktsom.

Skyldansvaret har en objektiv og en subjektiv side: Ved en objektiv vurdering spør man om handlingen i det ytre tilfredsstiller visse krav til forsvarlig opptreden. Ved vurderingen bygger man på de retningslinjer rettspraksis, skrevne adferdsregler, sedvaner og reelle hensyn gir. Dersom handlingen etter en slik vurdering ikke oppfyller minstekravene til forsvarlighet, vil erstatning normalt pålegges skadevolder medmindre han kan vise til en akseptabel subjektiv unnskyldningsgrunn.

Ansees handlingen for å være forsvarlig i den aktuelle situasjon, kan erstatning ikke kreves. Skadevolders subjektive forhold blir dermed uten interesse for erstatningsspørsmålet.

Når det gjelder spørsmålet om arbeidstakere som har lidt tap etter en yrkesskade eller yrkessykdom kan kreve erstatning av arbeidsgiver, avhenger det først og fremst av om skaden eller sykdommen skyldes uforsvarlig forhold av arbeidsgiver eller noen han hefter for. Vi skal i det følgende derfor studere kravet til forsvarlig opptreden i arbeidsforhold noe nærmere.

Vurderingen av hvorvidt skadevolderens handling er i overensstemmelse med de alminnelige krav til aktivitet som skyldregelen stiller opp, skjer ved en helhetsvurdering der de vanlige rettskildefaktorer lover, forskrifter, rettspraksis, sedvaner og reelle hensyn inngår.

Offentlige myndigheter har interessert seg mer for arbeidslivet enn for mange andre av livets områder. Den offentlige interesse har resultert i en forholdsvis høy grad av detaljregulering; handleregler og forsvarlighetsstandarder for en rekke situasjoner er normert gjennom særlige regler og retningslinjer.

Arbeidsmiljøloven 4 februar 1977 nr 4 inneholder både generelt utformete regler som setter krav til arbeidsmiljøet og fullmakter til forvaltningen til å gi bestemmelser som angår den enkelte arbeidsplass.
« Lovens § 7 fastslår helt generelt at arbeidsmiljøet i bedriften skal være fullt forsvarlig både ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av de faktorer i arbeidsmiljøet som kan ha innvirkning på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse.
Lovens § 8 fastsetter nærmere regler for arbeidsplassen. Den skal innrettes slik at arbeidsmiljøet blir fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd. Arbeidsmiljølovens § 8 setter krav til lysforhold og at klimaet skal være fullt foravarlig med hensyn til ventilasjon, fuktighet, trekk og temperatur. Videre bestemmer § 8 at arbeidsplassen skal innrettes slik at all forurensning, støv, damp, gass o.l som ikke helt klart er ufarlig for arbeidstakerne skal unngås. Det skal ytterligere tas nødvendige forholdsregler for å hindre at arbeidstakere skades ved fall eller at gjenstander faller ned på arbeidstakere.
Tekniske innretninger skal være konstruert og forsynt med verneutstyr slik at arbeidstakerne vernes mot skader på liv og helse, jfr. lovens § 9. Der giftige og/eller helsefarlige stoffer brukes i produksjon, lagres, pakkes eller av andre grunner oppbevares pa en måte som kan innebære en helserisiko, skal arbeidsprosessene og arbeidet forøvrig være fullt forsvarlig og innrettes på en slik måte at arbeidstakerne er sikret mot ulykker, helseskader og ubehag, jfr. § 11. På arbeidsplasser hvor giftige eller helsefarlige stoffer oppbevares eller fremstilles, skal det gjennomføres fortløpende kontroll med arbeidsmiljøet og arbeidstakernes helse, jfr. aml § 11 nr 2.
Når det gjelder tilretteleggingen av arbeidet generelt, bestemmer § 12 at arbeid, teknologi, arbeidsorganisasjon, arbeidstidsordninger og lønnssystemer ikke skal legges opp på en slik måte at arbeidstakerne utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger. »

Arbeidsmiljølovens bestemmelser gir også forvaltningen fullmakt til å gi detaljerte regler for spesielle typer virksomheter eller arbeidsoperasjoner (jfr aml §§ 8-12). I tillegg kan særregler skreddersys for den enkelte arbeidsplass, jfr aml § 77. For tekniske innretninger kan f.eks Kongen gi forskrifter om konstruksjon, godkjenning, materialprøving etc. Kongen har videre fullmakt til å forby at helsefarlige stoffer fremstilles, pakkes, brukes eller oppbevares på arbeidsplasser. Kongen er gitt myndighet til å gi forskrifter om bruk av verneutstyr mv, jfr f.eks forskrift fastsatt ved kgl res 10. september 1982 om støy på arbeidsplassen. Her fastsettes høyeste tillatte lydnivå (§ 4), regler om verneutstyr (kap III) m v.

Det dreier seg her om forskrifter i forvaltningslovens forstand. Overtredelse av forskriftene er straffesanksjonert. Reglene er dels formet som bestemte krav og dels som skjønnsmessige retningslinjer som må anvendes ut fra en vurdering av risiko og vernemuligheter i det enkelte tilfelle. Det må anses klart at forskriftene har stor betydning for aktsomhetsvurderingen i erstatningsmessig forstand.
« Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer, Oslo 1984 s 74 ff gir en oversikt over endel forskrifter som er gitt med hjemmel i aml kap 2. I tillegg til formelle forskrifter er det utarbeidet normer av veiledende karakter, for eksempel « Arbeidstilsynets vegledninger ». De gir anvisning på hva arbeidstilsynet mener ligger i lovens krav og hvorledes disse kan oppfylles. Vegledningene er ofte utarbeidet i samarbeid med andre fagmyndigheter, f.eks Arbeidsforskningsinstituttene, Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (Statens sprengstoffinspeksjon) m v. Vegledningene har ikke karakter av forskrifter, men har nok likevel en viss rettslig betydning fordi de gir uttrykk for en vernestandard som arbeidsmiljøloven pålegger arbeidsgiver å følge, jfr Friberg, s 74. Det må anses på det rene at vegledningene har betydning også i erstatningsrettslig sammenheng som standard for aktsomhetsnormen. Vegledningen bygger nemlig i stor utstrekning på solid underlagsmateriale fra forskning og utvikling. »

Arbeidsmiljøloven og de forskrifter og pålegg som er gitt i medhold av den er det sentrale redskap for å fremme sikkerhet og å hindre skader og sykdommer på norske arbeidsplasser. Det finnes imidlertid også en rekke andre lover og forskrifter gitt i medhold av andre lover som stiller krav til aktivitet og handling for å unngå skader og sykdommer hos arbeidstakere som følge av arbeid eller forhold på arbeidsplassen. Som eksempel kan nevnes lov 31 mai 1963 nr 3 om arbeidsvilkår for hushjelp og lov 5 april 1963 nr 9 om plantevernmiddel m.v. I det hele finnes et meget omfattende lov- og forskriftsverk som må tas i betraktning når forsvarlighetskravet skal utformes. Også slike bestemmelser er selvsagt relevante i culpa-vurderingen.

I tillegg til lover, forskrifter og veiledninger vil det ofte ha dannet seg sedvaner og praksis om hvordan spesielle arbeidsoperasjoner skal utføres eller hvordan bestemte stoffer skal behandles. Slike sedvaner kan f.eks være nedtegnet i en instruksjonsbok eller bli meddelt arbeidstakerene under opplæringen til en enkelt stilling eller arbeidsoperasjon. Leverandøren av produsjonsmateriell vedlegger f.eks en detaljert instruks om hvordan nettopp denne maskinen eller dette apparatet skal behandles. Det er nokså klart at også retningslinjer av denne typen vil stå sentralt i en vurdering av om de alminnelige krav til forsvarlig opptreden er tilfredsstillet. I særlig grad gjelder nok det handle- og aktivitetsnormer utarbeidet av personer med særlig kyndighet på det aktuelle området.

Det er likevel klart at ikke enhver overtredelse av sikkerhetsregler eller andre handlenormer vil føre til at handlingen ansees som uforsvarlig. Bare brudd på normer som har til formål å regulere nettopp farligheten av selve skadesituasjonen vil i prinsippet føre til at culpa statueres. Overtrer skadevolder for eksempel normer på et felt hvor normbruddet i seg selv ikke er egnet til å skape en risiko for skade, vil dette normbruddet normalt ikke veie særlig tungt ved vurderingen av om culpanormen er overtrådt. Et eksempel kan være brudd på forskrifter det offentlige har gitt for å kontrollere at utøverne av en bransje eller et yrke har bestemte kvalifikasjoner e.l. Selv om en person ikke har fått offentlig tillatelse til å drive sprengning og årsakssammenheng mellom sprengningsvirksomheten og tapet kan fastslås, vil skytebasens manglende formelle kvalifikasjoner ikke i seg selv gjøre sprengningen uforsvarlig. Avgjørende vil være en kvalitativ vurdering av den virksomhet som er utført. Har skytebasen iakttatt de forholdsregler man forventer av personer som befatter seg med sprengning, vil handlingen i det ytre være forsvarlig. Det er sikker praksis for at overtredelse av slike mer ordenspregete normer ikke i seg selv fører til at culpanormen er overtrådt, jfr Rt-1934-1065 , Rt-1936-783 , og Rt-1972-865 . Se også Hagstrøm: Culpanormen, Oslo 1983 s 17-18 og Nygaard: Skade og ansvar, Bergen-Oslo-Stavanger-Tromsø, 1984 s 198 ff.

Rettspraksis står sentralt i vurderingen av hvorvidt det foreligger uforsvarlig forhold. Som nevnt ovenfor under den historiske oversikten over rettsutviklingen satte lovgivningen inntil 1976 en effektiv sperre for erstatningssøksmål mot arbeidsgivere. Av den grunn har norske domstoler bare i begrenset utstrekning vurdert forsvarlighetsstandarden i arbeidsforhold. Enkelte avgjørelser finnes dog, jfr. f.eks Rt-1914-255 og RG-1957-553. På den annen side har man på de aller fleste andre felt i samfunnet vurdert hva som er forsvarlig opptreden, og det finnes derfor en ganske rikholdig rettspraksis når det gjelder spørsmålet om en handling eller unnlatelse er culpøs. Det står klart at rettspraksis fra andre livsområder vil være av stor betydning når aktsomhetsnivået på arbeidsplassene skal fastlegges.

Selv om domstolene i en noe begrenset grad har vurdert aktsomhetsnivået i arbeidslivet i erstatningsrettslig øyemed, har de tilsvarende spørsmål vært vurdert i forhold til arbeidervern- og arbeidsmiljølovgivningens straffebestemmelser. Arbeidsmiljøloven § 85 setter f.eks straff for den innehaver, arbeidsgiver eller stedfortredende leder som forsettelig eller uaktsomt overtrer bestemmelse eller pålegg gitt i medhold av loven. Tilsvarende fastslår § 86 straffeansvar for arbeidstakere som forsettelig eller uaktsomt overtrer bestemmelser eller pålegg gitt i medhold av arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljølovens straffebestemmelser avløste arbeidervernlovens tilsvarende, som også i vesentlig grad var basert på uaktsomhet. Som eksempel på en slik sak kan nevnes en avgjørelse inntatt i Rt-1982 s 878 , der det ble fastslått at en anleggsleder hadde handlet uaktsomt fordi han ikke i tilstrekkelig grad selv fulgte opp sikringstiltak for å kontrollere at tiltakene ble gjennomført.

Det er klart at domstolenes vurdering av hva som er forsvarlig forhold med hensyn til opptreden i relasjon til straff har stor betydning også når det gjelder uaktsomhetsvurderingen i erstatningssaker. Ansees en handling som uforsvarlig i forhold til en straffebestemmelse, vil det normalt innebære at handlingen også anses erstatningsbetingende. På den annen side behøver en frifinnelse i straffesak basert på at det ikke forelå uforsvarlig adferd ikke bety at den samme handling ikke kan utløse erstatning: Det skal mindre grad av uforsvarlighet til før domstolene reagerer med å statuere erstatning basert på uforsvarlig adferd enn straff.

Til tross for at det innenfor arbeidslivet finnes et godt utbygd nett av normer som på forskjellig vis setter krav til forsvarlig opptreden, er livet mangfoldig og nye situasjoner kan oppstå. At det ikke eksisterer skrevne adferdsnormer på et felt betyr likevel ikke at man vil lempe på kravene til forsvarlig opptreden: Domstolene vil her stille opp forsvarlighetsstandarden etter mer frie vurderinger der de ulike reelle hensyn veies mot hverandre. Et eksempel er avgjørelsen inntatt i RG-1974 s 427 :

En arbeidstaker ble skadet etter at han var blitt bestrålet av røntgenstråler ved isotop-fotografering av sveiseskjøter. Da fotograferingen ble foretatt, gjaldt ingen særlige sikkerhetsregler. Røntgenkontroflen ble likevel ansett for å ha opptrådt uforsvarlig etter en helhetsvurdering av situasjonen.

En kvalitativ vurdering av de adferdsnormer som trekker opp forsvarlighetsstandarden, vil nok domstolene alltid foreta. Iallefall gjelder det normer som ikke har lov eller forskrifts trinnhøyde, dvs arbeidsinstrukser, bruksanvisninger, sedvaner og praksis. Antagelig vil det særlig kunne oppstå spørsmål om normen oppfyller culpanormens nedre grense, dvs krav til forsvarlig adferd. Rulledommen i Rt-1950-1091 gir et eksempel på en slik vurdering. Først voterende sier bl a:
« Når firmaet har gjort gjeldende at andre firmaer har tilvirket og solgt, til bruk i hus med mange beboere, ruller som ikke var bedre sikret enn firmaets, og deri ser et bevis for at rullen må ansees forsvarlig konstruert, kan jeg ikke være enig heri. Om det forholder seg som av firmaet her anført, viser det etter min mening bare at heller ikke disse andre firmaer kan ha gjennomtenkt tilstrekkelig hvilke sikringsforanstaltninger som nødvendigvis må kreves, når rullen skal brukes i bygg, bebodd av private familier, og særlig når rullen skal være til disposisjon for beboere av større boligbygg. »

Det kan etter dette konstateres at det innenfor arbeidslivet eksisterer et meget finmasket nett av adferdsnormer. Det er regler og retningslinjer som i særlig grad er utformet med sikte på å beskytte arbeidstakere mot de særlige skaderisiki arbeidslivet innebærer. Reguleringen har tiltatt i 60- og 70-årene etterhvert som man ble oppmerksom på nye faremomenter.

Normalt vil nok enhver overtredelse av slike sikkerhetsregler føre til at domstolene statuerer uaktsomhet. Særlig gjelder nok det sikkerhetsregler som er gitt av fagansvarlig offentlig myndighet i det øyemed å regulere farlig virksomhet eller virksomhet med stor skadeevne. Domstolene vil nok neppe i særlig grad gi seg inn på en prøving av normens forsvarlighetsstandard. Antagelig vil overtredelse av normen nokså automatisk bli ansett for å være forsømmelse og dermed i det ytre en culpøs handling. Også utenfor lov- eller forskriftsregulert område vil man på integritetskrenkelsens område antagelig være nokså snar til å fastslå uaktsomt forhold.

Det er utvalgets vurdering at regelverket gjennomgående stiller ganske strenge krav til forsvarlig opptreden. Ofte vil kravene til forsvarlig adferd kunne være vanskelig å overholde, f.eks fordi sikkerhetsforanstaltningene er tungvinte, ubehagelige å bruke e.l. I noen grad kan regelverket derfor kanskje sies å gi uttrykk for idealer som det er vanskelig å leve opp til. I praksis vil arbeidstakerne kunne ta noe lett på enkelte sikkerhetsregler. Der særlige sikkerhetsprosedyrer senker produktiviteten, vil arbeidsgiverne på kort sikt kanskje se seg tjent med regelbrudd og bli fristet til å se mellom fingrene med at arbeidsoperasjonen ikke skjer forskriftsmessig. I særlig grad vil slike overveielser kunne gjøre seg gjeldende ved virksomheter i økonomiske vanskeligheter.

På denne bakgrunn er det utvalgets antagelse at en rekke av de skader som inntreffer på norske arbeidsplasser, kan føres tilbake til brudd på regler og retningslinjer om forsvarlig adferd. Tap som følge av slike normbrudd vil dermed ofte kunne føres tilbake til erstatningsbetingende uaktsomhet fra noens side.

Det tør vel være rimelig klart at jo strengere kravet til forsvarlig opptreden stilles, desto mer fjerner man seg fra det tradisjonelle skyldansvaret. Uoppnåelige adferdsregler er det neppe klanderverdig å overtre. Utvalget antar det er en noenlunde dekkende beskrivelse å hevde at culpaansvaret innenfor enkelte felt av arbeidslivet er « lagt på strekk », og at det har klare objektive islett. Sammenligning kan trekkes med utviklingen av det objektive bedriftsansvar i Norge, se Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning, Oslo 1976 s 301 ff.

Det som hittil er sagt har først og fremst gyldighet for yrkesskadene. For så vidt gjelder yrkessykdommer er det langt mer sparsomt med regler. Dette henger sammen med flere forhold, kanskje særlig at de faktiske årsaksforholdene er så vanskelig å bringe på det rene. Dessuten er det vel også riktig å si at offentlige myndigheter tradisjonelt først og fremst har rettet oppmerksomheten mot skadene og ulykkene. Fokuseringen omkring yrkesrelaterte sykdommer har skutt fart først i den seneste tiden. Som eksempel kan nevnes at Arbeidstilsynet først i de senere år har vurdert regulering av bruken av s k løsemidler. Mangelen på regulering og kunnskap fører etter utvalgets mening til at det blir langt vanskeligere å nå fram med erstatningsansvar for arbeidsgiver basert på normbrudd ved yrkessykdommer enn ved yrkesskadene. Rettigheter ved yrkesskader.

I tillegg til at det må foreligge et normbrudd (rettstridig forhold), kreves også skyld hos den som handler eller noen han svarer for. Simpel (vanlig) uaktsomhet er tilstrekkelig. Med uaktsomhet forstår man at skadevolder da han handlet eller valgte ikke å handle forsto eller burde ha forstått at handlingen eller unnlatelsen ville føre til normbrudd. Bare unnskyldelig faktisk villfarelse med hensyn til handlingens skadefølge fritar for erstatningsansvar.

Når det gjelder skadevolders subjektive forhold, gjelder den alminnelige erstatningsrett. Det vises til fremstillingen hos Hagstrøm s 66 og Nygaard: Aktløysevurderinga s 256 ff.

 

Bruk advokat ved yrkesskadesaker.