Dersom skadelidte selv er eneste årsak til skaden, kan han selvsagt ikke holde noen annen ansvarlig for det tap han lider.

Så snart hendelsesforløpet viser at også andre har vært inne i bildet som skadevolder og det foreligger ansvarsgrunnlag, avgjør retten på skjønnsmessig grunnlag hvor stor del av sitt tap skadelidte kan få dekket, jfr skadeserstatningslovens § 5-1:
« Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til adferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. »

I de tilfellene skadelidte kan lastes for skaden ved egen skyld kan det altså skje en reduksjon i erstatningen på bakgrunn av et skjønn. Graden av egen skyld er et av de sentrale momenter ved vurderingen. Med skyld forstår man her ikke hvorvidt skadelidte har handlet rettsstridig, men hvorvidt skadelidtes opptreden er av en slik karakter at den bør kunne få betydning for hans erstatningskrav, jfr Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s 35. Bestemmelsen svarer langt på veg til reglene i straffelovens ikrafttredelseslov § 25 slik den ble anvendt i praksis.

Selv om skadevolders ansvar i prinsippet alltid kan reduseres dersom skadelidte har handlet uaktsomt, antas SE § 5-1 i praksis å føre til at skadevolders ansvar ikke vil bli redusert når skadelidte bare har utvist en liten grad av uaktsomhet, jfr Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s 36. Andre forhold som kan tas i betraktning ved denne vurderingen er hvorvidt skadevolders ansvar er eller burde vært forsikret.

Skadeserstatningsloven § 5-1 gjelder både der skadevolder kan klandres for sin handling og dessuten der skadevolder er ansvarlig etter reglene om objektivt ansvar.

Medvirkningsspørsmål kan lett tenkes ved yrkesskader og yrkessykdommer, f.eks der skaden eller sykdommen ville vært unngått om påbudt verneutstyr var brukt eller fastsatt sikkerhetsprosedyre fulgt.