I erstatningsretten gjelder at ansvar bare kan gjøres gjeldende for skader en skadevolder har forårsaket. I juridisk språkbruk sier vi at det gjelder et krav om årsakssammenheng mellom skaden (tapet) og ansvarshandlingen (culpa) eller den skadevoldende begivenhet (objektivt ansvar). Spørsmålet er om det tap skadelidte er påført står i årsaksforbindelse med den handling eller begivenhet skadevolder gjennom en kontinuerlig kjede av faktiske tilknytningspunkter hefter for.

Det er viktig å presisere at det her er tale om et juridisk årsaksbegrep hvor rettspraksis er det overveiende rettskildematerialet. Teoretisk har det vært operert med tre ulike årsaksmodeller: Betingelsesteorien, hovedårsakslæren og et fordelingsprinsipp.

Betingelsesteorien, som forøvrig først ble lansert av den skotske filosofen John Stuart Mill, går ut på at begivenhet A er årsak til begivenhet B dersom B ikke hadde inntrådt dersom man tenker seg A borte. For yrkesskader og sykdommer vil det i praksis si at årsakssammenheng foreligger dersom skaden eller sykdommen ikke ville ha inntrådt hvis man tenker seg påvirkningen som skyldes arbeidet borte. Dersom tapet (sykdommen eller skaden) ville ha inntrådt uansett foreligger det ikke årsakssammenheng.

Etter betingelseslæren vil en liten påvirkning kunne bli ansett som årsak til stor uførhet eller dødsfall. Hvis en person med svak generell helsetilstand utsettes for helseskadelig påvirkning, kan påvirkningen være den utløsende faktor. Her foreligger årsakssammenheng etter betingelseslæren, men ikke etter hovedårsakslæren.

Etter hovedårsakslæren skiller man mellom vesentlige og uvesentlige faktorer i hendelsesforløpet som førte til skaden. Man søker den mest dominerende faktor i hendelsesforløpet og anser denne som årsak. I yrkesskadesammenheng vil det i praksis si at årsakssammenheng ansees å foreligge dersom den skadelige påvirkningen kan sies å være hovedårsak til tapet (sykdommen eller skaden). Dersom tobakksrøyking eller andre årsaksfaktorer dominerer bildet, fører denne læren til at årsakssammenheng ikke anses å foreligge mellom et tap og en påvirkning på arbeidsplassen. Etter hovedårsakslæren kreves at den faktor som er aktuell som årsaksfaktor er av en viss størrelsesorden i forhold til andre årsaksfaktorer. Er påvirkningen liten, vil man etter hovedårsakslæren ikke si at den er årsak til skaden.

Innenfor visse spesialområder, som f.eks sjøforsikring, har man dessuten operert med et slags fordelingsprinsipp. Tapet fordeles på de involverte ansvarlige etter den forholdsmessige innflytelse den enkelte årsaksfaktor utgjør. For yrkesskadesituasjoner vil det si at den skadelige påvirkning ansees å være årsak til en del av skaden. Hvor stor del vil avhenge av de konkrete omstendigheter.

Man kan vanskelig med sikkerhet hevde at den ene eller den andre av de beskrevne modeller er gjeldende norsk rett. Andersen s 40 fremhever at hovedårsakslæren har en betydelig generell slagkraft i erstatningsretten. Bergsåker/Kjønstad har i en betenkning i forbindelse med den såkalte Norcem-saken antydet at hovedårsakslæren nok ville blitt lagt til grunn i domspremissene i den saken. Steen-Olsen: Jussens Venner 1984 s 49, gjør gjeldende at hverken hovedårsakslæren, den konsekvente betingelsesteorien eller et fordelingsprinsipp noen gang er anerkjent som det alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipp i norsk rett: Rettspraksis viser etter hans mening at det må sondres mellom ulike typetilfelle. Forsåvidt gjelder kravet til årsakssammenheng for skader og sykdommer etter såkalte produktskader, hevder Steen-Olsen at det er meningsløst å tale om vesentlige og uvesentlige årsaker, og at man i slike tilfelle står overfor et erstatningsrettslig enten eller. Etter utvalgets mening er spørsmålet om hvilket juridisk årsaksbegrep som gjelder for yrkesskader og sykdommer ikke entydig løst i rettspraksis, og vi anser spørsmålet som tvilsomt. Spørsmålet om årsakssammenheng kompliseres ofte av at det ikke nødvendigvis er tale om en årsak, men flere faktorer som sammen trekker i samme retning – i juridisk teori ofte kalt samvirkende årsaker. I prinsippet er det ikke noe til hinder for at en skade har flere årsaker og følgelig flere ansvarsgrunnlag.

Det faktiske spørsmål om et bestemt forhold står i forbindelse med et annet er normalt et teknisk medisinsk spørsmål – iallefall når det gjelder yrkesskader og -sykdommer. Vurderingen vil etter sin natur alltid måtte foretas etter at skaden har skjedd. Ved en slik ex-post vurdering vil det uansett ekspertise ofte kunne vise seg vanskelig å fastslå hva som rent faktisk skjedde. Særlig problematisk vil det være der det foreligger alternative årsaksfaktorer eller årsaksforløp. Et eksempel fra et nærliggende felt er den såkalte P-pilledommen ( Rt-1974-1160) . Fleischer s 174 antyder at de tekniske ekspertene i den saken i steden for å oppklare hva som rent faktisk hadde skjedd skapte tvil omkring det faktiske hendelsesforløpet.

Advokatbistand ved erstatning etter arbeidsulykker.