Klager var motparten til skadelidte i en sak om barnefordeling/foreldretvistsak om samværsrett med barn. Under foreldretvistsaken ble vedtak fra Kontoret for voldsoffererstatning lagt frem som bevis for at barnefaren hadde utsatt mor for straffbare forhold. Far forsøkte deretter å klage på mors vedtak, men Erstatningsnemnda kom til at han ikke hadde rettslig klageinteresse. Klagen ble derfor avvist.


Erstatningsnemnda for voldsofre – vedtak – ENV-2015-3870

NN ble i vedtak fra Kontoret for voldsoffererstatning av 14. oktober 2015 tilkjent kr 175.000 i voldsoffererstatning.
Advokat X påklaget i brev av 28. oktober 2015 dette vedtaket på vegne av oppgitt skadevolder X. Det er ikke krevd regress av oppgitt skadevolder.
Klager skal ha blitt kjent med vedtaket etter at søker har fremlagt det som bevis i pågående foreldretvist (barnefordelingssak) for tingretten. Klager anfører at i og med vedtaket og dets begrunnelse er benyttet som argument i sak etter barneloven, har klager en aktuell og rettslig interesse i å få klagen prøvd. Klager gjør videre gjeldende at det er foretatt en uriktig bevisvurdering, og at det ikke foreligger slik kvalifisert sannsynlighetsovervekt som loven krever for å tilkjenne voldsoffererstatning. Videre anføres det at begrunnelsen i Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak krenker uskyldspresumsjonen.
Kontoret for voldsoffererstatning avviste klagen i sitt vedtak av 5. november 2015 med den begrunnelse at klager verken har partsstatus eller rettslig klageinteresse i saken og dermed ikke anledning til å fremsette klage i saken.
X har i brev av 9. november 2015 påklaget Kontoret for voldsoffererstatnings avvisningsvedtak. Advokat X fremholder at klager har rettslig klageinteresse i saken og at begrunnelsen i Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak krenker uskyldspresumsjonen.

Vurdering:
Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at et enkeltvedtak kan påklages av en part eller en annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen).
Av voldsoffererstatningsloven § 14 annet ledd fremgår det at skadevolderen ikke anses som part i saken om det skal ytes erstatning til søkeren.
Staten kan imidlertid søke regress hos skadevolderen i den utstrekning skadelidte får erstatning, jf. voldsoffererstatningsloven § 15 første ledd. Det må foreligge tvangsgrunnlag for at regresskrav skal kunne fullbyrdes, det vil si dom, forelegg eller påtaleunnlatelse, jf. blant annet rundskriv fra Justis- og politidepartementet G-1997-24, eller avtale i konfliktrådet (etter lovendring 1. juli 2014). Skadevolderen får dermed partsstatus i en eventuell regressak, men ikke i erstatningssaken. Dette følger også av Ot.prp.nr.4 (2000–2001) s. 27.
Spørsmålet i det følgende blir hvorvidt oppgitt skadevolder har rettslig klageinteresse i forhold til Kontoret for voldsoffererstatnings vedtak som gjelder NN.
Ved rettslig klageinteresse stilles det normalt krav om konkret, praktisk og aktuell interesse i en rettslig avklaring på vedtaket, som i teorien antas å tilsvare den rettslige søksmålsinteresse etter tvisteloven § 1-3 (tidligere tvistemålsloven § 54), jf. Ot.prp.nr.38 (1964–1965) s. 98. Om det er rettslig klageinteresse vil således tilsvarende som med spørsmålet om rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 måtte avgjøres konkret ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det, og om vedkommende har et reelt behov for å få kravet avgjort.
I vedtak fra Erstatningsnemnda for voldsofre ENV-2005-1978-3 var spørsmålet om den skadelidte hadde rettslig klageinteresse i regressaken mot oppgitt skadevolder. Nemnda kom til at det ikke forelå noe rettslig klageinteresse og viste blant annet til Sivilombudsmannens uttalelse i brev av 5. februar 2007. Her uttalte Sivilombudsmannen at vedtaket om ikke å kreve regress fra skadevolder ikke var bestemmende for søkerens erstatningsrettslige stilling, og at det derfor ikke forelå rettslig klageinteresse.
Nemnda er i likhet med KFV av den oppfatning at det ikke vil stille seg annerledes i spørsmålet om skadevolderen har rettslig klageinteresse i erstatningssaken. I henlagte saker vil det ikke foreligge tvangsgrunnlag for regress, og et vedtak om voldsoffererstatning vil derfor heller ikke utløse noe regresskrav mot oppgitt skadevolder. På bakgrunn av det ovennevnte finner nemnda ikke at det er grunnlag for at andre enn den skadelidte har rettslig klageinteresse når det gjelder vedtak i saker om voldsoffererstatning.
Nemnda finner etter dette at klager verken har partsstatus eller rettslig klageinteresse, og derfor ikke har anledning til å fremsette klage i saken.
Når det gjelder anførselen om at Kontoret for voldsoffererstatnings begrunnelse i vedtak av 5. november 2015 er i strid med uskyldspresumsjonen i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 6 nr. 2, viser nemnda til Ot.prp.nr.4 (2000–2001) s. 22. Her står det følgende: «… rent faktisk foretas det imidlertid i vedtak om voldsoffererstatning ingen strafferettslig skyldkonstatering, men kun en vurdering av hvorvidt søkeren er berettiget til erstatning fra staten som følge av handlinger av en bestemt karakter …». I KFVs vedtak heter det: «… En henleggelse fra politiet er ikke til hinder for at det kan tilkjennes erstatning for forholdet, så lenge det foreligger en klar sannsynlighetsovervekt for at det har skjedd et straffbart forhold. Dette forutsetter at den aktuelle handlingen er forbudt under trussel om straff, og at alle straffbarhetsbetingelser er oppfylt, jf. Ot.prp.nr.4 (2000–2001) s. 19 …»
Nemnda bemerker at Kontoret for voldsoffererstatning har foretatt en selvstendig vurdering av bevisene i saken og vurdert de anførte handlinger i forhold til et eventuelt erstatningsansvar og ikke et eventuelt straffeansvar. På grunn av de ulike beviskravene kan det tilkjennes erstatning selv om straffesaken er henlagt. Dette er fordi erstatningsvedtaket bygger på et lavere beviskrav enn det som kreves for å dømme noen til straff. Kontoret for voldsoffererstatning har orientert om dette i sitt vedtak. Nemnda finner ikke at Kontoret for voldsoffererstatning i det aktuelle vedtaket har krenket uskyldspresumsjonen i Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen art. 6 nr. 2 med sin begrunnelse.
Klagen har etter dette ikke ført frem.
Nemndas vedtak er endelig og kan ikke påklages.

ENV-2015-3870
Side 3