Gjeldende prinsipper om erstatningsutmåling har ved flere anledninger vært drøftet i Stortinget. Allerede ved innføringen av kapittel 3 i skadeserstatningsloven ble forskjellsbehandling etter kjønn kommentert. Innst.O.nr.32 (1972-1973) tar utgangspunkt i et brev fra Likestillingsrådet til justiskomiteen. I innstillingen side 145 spalte 2 heter det:
« Likestillingsrådet har ved brev at 19. mars 1973 henledet komiteens oppmerksomhet på en del dommer som er avsagt i senere tid, og som har vakt oppsikt på grunn av de kriterier som er lagt til grunn ved utmåling av erstatning til kvinner.
Rådet sier i sin henvendelse bl.a.:
« Generelle antakelser om framtidig avbrudd i yrkeskarriere for det ene kjønn på grunn av ekteskap og barn, bør etter rådets oppfatning ikke bli lagt til grunn ved erstatningsutmåling. Etter rådets oppfatning er det behov for å få nærmere presisert at muligheten for å skaffe seg arbeid som med rimelighet kan ventes på bakgrunn av evner, utdanning, praksis o.l bør vurnderes på samme måte for kvinner og menn uten hensyn til tradisjonelle rollemønstre. »
Komiteen er enig i dette.
På bakgrunn av Likestillingsrådets henvendelse vil komiteen presisere at det må være klart at denne paragraf forutsetter likestilling mellom kvinner og menn når det gjelder krav på erstatning for lidt tap og for tap i framtidig erverv. »
Samme problemstilling ble tatt opp i spørretimen 9. mars 1983. Representanten Ranja Hauglid stilte følgende spørsmål (Stortingstidende (1982-1983) s 2624 sp 1):
« Ved ulykker der offeret er beretiiget til erstatning, ser vi at ofte fastsetter domstolene erstatningsbeløpet lavere dersom jenter eller kvinner blir skadet. Loven burde inneholde en presisering, så slike urimeligheter kunne unngåes.
Vil justisministeren ta et initiativ til justering/presisering av lovgivningen på dette området? »
Justisminister Mona Røkke framhevet i sitt svar at skadelidtes konkrete tap skal erstattes. Hun framhevet videre at faktisk eksisterende lønnsforskjeller mellom mannlige og kvinnelige arbeidstakere gjenspeilte seg direkte i erstatningsutmålingen. Hun fortsatte (Stortingstidende (1982-1983) s 2624 sp 2):
« Når det gjelder barn, står man normalt uten det holdepunkt skadelidtes yrke gir for hvor stort tapet er. Domstolene er her henvist til å bytte på et sannsynlig yrkesvalg og den forventede fremtidige inntekt for vedkommende skadelidte. I hvilken utstrekning en forskjell mellom gutt og jente her skal gi seg utslag, vil bero på en vurdering av fremtidsutviklingen når det gjelder lønnsforhold for kvinner og menn. Her er man henvist til å bygge på sannsynlig yrkesvalg.
Grunnet til at vi i erstatningsretten opplever forskjellsbehandling av kjønnene, er etter min mening de rådgivende lønnsforhold i samfunnet, ikke lovgivningen. Rettstilstanden viser etter mitt syn behovet for å fortsette arbeidet for en lønnsmessig likestilling mellom mann og kvinne. Slik likestilling vil ha direkte konsekvenser for erstatningsutmålingen ved våre domstoler. Etter min mening er det ikke riktig, og vel heller ikke praktisk, å arbeide for lønnsutjevning mellom kjønnene ved hjelp av erstatningsrettslige virkemidler.
Som jeg allerede har nevnt, beror forskjellsbehandlingen på faktiske forhold som erstatningsretten etter sin gjenopprettende funksjon vil gjenspeile. »
I tilleggsspørsmålet oppfordret Hauglid statsråden til å arbeide aktivt for å skape en holdningsendring hos domstolene. Justisminister Røkke svarte ved bl.a å vise til domstolenes uavhengighet.
I Innst.O.nr.92 (1984-1985) drøfter Stortingets justiskomité de endringer i skl som ble vedtatt 21. juni 1985 nr 8 1. Komiteen gikk i hovedsak inn for alle sentrale punkter i departementets forslag til lovendringer. Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen kom imidlertid med særmerknader, hvor prinsippet om individuell erstatningsutmåling ble kritisert. De tok til orde for en standardisering av utmåling av personskadeerstatning. I innstillingen på side 10 sp 2 heter det:
« Mindretallet er oppmerksom på at erstatningsutmålingen til dels avspeiler sosiale ulikheter i samfunnet. Men mindretallet mener at erstatningslovgivningen ikke bør bidra til å opprettholde sosial urettferdighet og kjønnsdiskriminering. Mindretallet vil videre peke på at den individuelle erstatningsutmåling etter lovens kapittel 3 i praksis fører til et så vanskelig skjønn over den erstatningsberettigedes framtidsutsikter og økonomiske forhold for øvrig at det skapes inntrykk av vilkårlighet og rettsusikkerhet. Fastsettelse av de individuelle tap har også ført til nitid granskning av folks private forhold. Den individuelle erstatningsfastsettelse medfører mange rettssaker og konflikter, som hindrer en hurtig avgjørelse av sakene. Det har erfaringsmessig ofte påvirket skadelidtes mulighet for helbredelse eller tvunget skadelidte til å godta et magert forlik.
Mindretallet vil på denne bakgrunn be departementet utrede alternative standardiserte prinsipper for erstatningsutmåling ved personskader og komme tilbake med forslag til lovendring. Mindretallet vil fremme et slikt forslag om utredning under behandlingen i Odelstinget.
Mindretallet er klar over at individuelle hensyn unntaksvis må kunne tas i betraktning. Men i hovedsak vil standardiserte erstatninger på et rimelig høyt nivå etter mindretallets mening skape større likhet, rettsikkerhet og hurtighet i erstatningsoppgjørene ved personskader. »
Særmerknadene ble hovedtemaet ved behandlingen av innstillingen i Odelstinget. Debatten er gjengitt i Odelstingstidende (1984-1985) side 1077.
I spørretimen 11. desember 1985 ble den konkrete erstatningsfastsettelsen igjen kritisert. Representanten Arent M Henriksen stilte følgende spørsmål (Stortingstidende (1985-1986) side 1575 sp 2):
« Mener statsråden det er rettferdig at en ved beregning av erstatning av ulykker bruker et utgangspunkt som kan føre til at et barn bosatt i Finnmark får mindre utbetalt enn et barn bosatt i Oslo? »
Justisminister Frogn Sellæg svarte at skadelidtes bosted spiller en underordnet rolle ved erstatningsutmålingen generelt. Hun fortsatte:
« Med vårt hovedprinsipp om at erstatningen skal dekke det lidte tap i det konkrete tilfellet – verken mer eller mindre – vil erstatningen nødvendigvis måtte variere fra tilfelle til tilfelle. Folks livssituasjon er forskjellig, og samme type skade vil kunne ha helt ulik økonomisk betydning for ulike personer. »
I sin replikk til tilleggsspørsmålet uttrykte justisministeren frykt for mer urettferdig forhold ved en eventuell standardisert erstatning.
Også i den juridiske litteratur er det stilt spørsmål ved rimeligheten av den konkrete utmåling av personskadeerstatning. Haga kommenterer i LoR 1983 side 1-2 om Trine-dommen RG-1982-632 (Senja). På bakgrunn bl.a av ovenfor nevnte siterte uttalelse i Innst.O.nr.32 (1972-1973) kritiserer han på side 2 rettens begrunnelse (se sitat fra dommen ovenfor kapittel III punkt 2.2.2.3 og 2.2.2.4):
« Og ytterligere: Det synspunkt retten gir uttrykk for i det siterte avsnitt, kan innebære at et framtidstap vurderes ulikt avhengig av bosted, også for helt små barn hvor mulighetene i yrkeslivet er fullstendig åpne. »
Likestillingsaspektet kommenteres blant annet på side 1:
« Saken har et likestillingsperspektiv som er særlig viktig. Den rettsregel domstolen bygger på, er kjønnsnøytral. Men når regelen brukes, kommer likevel kvinnen dårligere ut enn mannen. Fordi hun er kvinne. »
Kjønstad 85 behandler erstatning for tap av forsørger. Avslutningsvis kommenteres bl.a. den nye danske erstatningsloven, oppgjøret etter Alexander L Kielland-ulykken og Storebrand Norden / Samvirkes Trygghetsforsikring. Kjønstads konklusjon er generell og angår hele kapittel 3 i skl. På side 111 heter det:
« Som denne artikkel har vist, er det en rekke problemer som knytter seg til den individuelle erstatningsutmåling som erstatningslovens kapittel 3 viser til. Dette gjelder selv om man bygger på en matematisk modell for erstatningsutmålingen. De nye tre erstatningsmodellene som er gjengitt ovenfor, gir inspirasjon til å tenke annerledes enn før. Etter min mening er det behov for å revidere erstatningslovens kapittel 3 ut fra en målsetting om å finne gode kompromisser mellom den matematiske modell og de nye erstatningsmodellene. »
Tanken om standardiserte erstatninger er også diskutert i forsikringssammenheng. Daværende formann i justiskomiteen, Helen Bøsterud, holdt et foredrag i Forsikringsjuridisk Forening i november 1985. Hun gikk inn for standardiserte utmålingsregler ved personskade. Under debatten etterpå ga deltakerne fra forsikringsbransjen stort sett sin tilslutning til reformer på dette området. Debatten er referert i Forsikringstidende nr 8-9 1985.
