I tråd med mandatet har arbeidsgruppen vurdert om skl. § 5-1 og § 5-2 om skadelidtes medvirkning og lemping bør gjelde også under et system med standardisert erstatning for barn.
Gjeldende regler om skadelidtes medvirkning finnes i skl. § 5-1. Paragrafen avløste de tidligere bestemmelsene i strl. ikrl. § 25. Realitetsendringer av betydning var ikke tilsiktet. Rettspraksis og uttalelser om strl.ikrl. § 25 har derfor fortsatt interesse.
Prinsipielt omfatter § 5-1 idag også barn. Svært små barn mangler imidlertid såkalt selvskyldevne, slik at medvirkning fra deres side ikke kan medføre nedsatt erstatning. Det er noe uklart hvor grensen for selvskyldevnen går. Dommen i Rt-1965-1115 er her sentral. En 7-åring klatret opp i en høyspentmast og ble alvorlig skadet. Under dissens 3-2 ble erstatningen nedsatt på grunn av skadelidtes medvirkning. Flertallet uttaler blant annet (på s 1118):
« Om spørsmålet i sin alminnelighet vil jeg vise til erstatningskomiteens uttalelser i forbindelse med lovforslaget om ansvar for barn og ungdom, innstilling I avgitt i april 1964. Det sies der s 9-10 at det bare i klart ekstraordinære tilfelle bør bli tale om å ilegge barn under skolepliktig alder ansvar. En lignende regel fremholder komiteen på s 12 annen spalte bør gjelde, så vidt jeg forstår den, når det gjelder spørsmål om barnets selvskyldevne: « Det kan imidlertid ikke utelukkes at det bør være adgang til å gå noe lenger ned i alder når det gjelder spørsmålet om å tillegge barnets selvskyld betydning, enn når det gjelder spørsmålet om barnet bør bli erstatningsansvarlig som skadevolder.» Jeg er enig i disse betraktninger om selvskyldevnen, som jeg mener også dekker gjeldende rett, … »
Synspunktet er bekreftet i flere dommer, se henvisninger i Nygaard s 286-287. Det vises også til Lødrup 85 s 296-297, Ryel s 215-216, NOU 1977:33 Om endringer i erstatningslovgivningen s 33 flg og Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s 33 flg.
Arbeidsgruppen finner at denne praksis er for streng overfor barn. 7-8-åringer må antas å ha meget uklare begreper om den fare for eksempel en høyspentmast representerer. De bør derfor ikke rammes av sin medvirkning. Når det gjelder trafikkskadene spesielt, synes det naturlig at hele risikoen for små barns adferd i trafikken legges på skadevoldersiden. Barns uberegnelige handlinger i trafikken er en risikofaktor på linje med mange andre som det uansett bør kalkuleres med. Til slutt peker arbeidsgruppen på at en aldersgrense for anvendelsesområdet til § 5-1 har oppgjørstekniske fordeler.
Spørsmålet er så hvor grensen bør settes. Arbeidsgruppen antar at barn som har fylt 10 år i gjennomsnitt er så modne at de bør bære et ansvar for sine medvirkningshandlinger. Det kan virke støtende hvis skadevolder må betale erstatning fullt ut når barn over denne alder medvirker.
Skl. § 5-2 gir bestemmelser om lemping. Ansvaret kan nedsettes hvis det virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Regelen er behandlet blant annet i Innst. 71 s 45 flg, NOU 1977:33 Om endringer i erstatningslovgivningen s 9 flg, Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s 11 flg, Lødrup 85 s 302 flg og Nygaard s 349 flg.
Oppgjørstekniske hensyn tilsier at lempingsregelen settes ut av kraft på standarderstatningens område: Reformen mister en del av sin effekt hvis det fortsatt skal kunne tvistes om nedsettelse av ansvar etter § 5-2. Arbeidsgruppen er likevel kommet til at paragrafen fortsatt må gjelde også når barn er skadelid. Erstatningssummene etter standarderstatningen blir høye. I de tilfelle hvor skadelidte ikke er forsikret kan et ansvar ramme urimelig hardt. På denne bakgrunn foreslås det ikke reformer på dette punkt.
