Skadeserstatningsloven gir i § 3-2 og § 3-5 regler om erstatning for ikke-økonomisk tap, henholdsvis ménerstatning og oppreisning. Mandatet pålegger arbeidsgruppen å vurdere også standardisering av ménerstatningen. Nedenfor gis derfor en kort oversikt over prinsippene i § 3-2.
Regelen om ménerstatning kom inn ved lovendring i 1973. Den begrunnes i Innst 71 side 57 sp 1 og 2 og Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 19 flg. Videre vises til Nygaard side 141 flg og Lødrup 83 side 84 flg. Ménerstatningen er nær beslektet med yrkesskadeerstatningen, jf folketrygdloven § 11-8. Denne er behandlet utfyllende av Kjønstad 79 side 185 flg.
Det oppstilles tre hovedvilkår for ménerstatning. For det første må skaden vaære av medisinsk art. Psykiske og somatiske lidelser omfattes her, jf for yrkesskadeerstatningens vedkommende Ot.prp.nr.42 (1969-1970) side 30 sp 2. Se også Lødrup 83 side 89-92. Typiske eksempler er tap av lemmer og sanser, kroniske smertetilstander, vansirende arr og søvnløshet.
For det andre må skaden være varig. Uttrykket kan neppe forstås slik at skaden må vare livet ut, se Nygaard side 147 og Lødrup 83 side 90. Også langvarige skader må være omfattet.
Til slutt er det ikke alle grader av skade som gir rett til ménerstatning. Skaden må være betydelig. Den nedre grense for yrkesskadeerstatningen er som utgangspunkt satt til 15 % medisinsk uførhet, jf kgl.res 5. mai 1972. Denne prosentsatsen kan tjene som veiledning også i forhold til ménerstatningen.
