Ved siden av det lovfestede objektive arbeidsgiveransvar, har man også innenfor enkelte andre felt statuert erstatningsansvar uavhengig av skyld: Det dreier seg om en lovfesting av objektivt erstatningsansvar for virksomheter som inngir en særlig stor skaderisiko. Objektivt erstatningsansvar på disse feltene er neppe innført spesielt i det øyemed å gi arbeidstakere et bedre erstatningsrettslig vern. De aktuelle virksomheter omgir seg rent generelt med en betydelig risiko for skade, og lovgiver har ønsket å gi alle som utsettes for skaderisiko et bedre erstatningsrettslig vern. Men det er klart at personer som har å gjøre med disse virksomhetene som ledd i sitt daglige arbeid da samtidig gis en bedre rettsbeskyttelse. Egentlig er jo også skaderisikoen for arbeidstakere her større enn for borgere i samfunnet generelt, idet arbeidstakerne har en stadig og mye tettere kontakt med risikokilden enn andre.
Få bistand av en yrkesskadeadvokat.
Ett felt hvor lovgiver har bestemt at det skal gjelde et erstatningsansvar uavhengig av skyld, er på atomenergivirksomhetens område. Etter lov om atomenergivirksomhet 12 mai 1972 nr 28 gjelder et objektivt erstatningsansvar for skade voldt ved atomulykke, jfr § 24 nr 1. Ansvaret gjelder hvor enn atomsubstansen (atombrensel/radioaktivt produkt) befinner seg; i atomanlegg eller under transport. Innehaveren av atomanlegget er erstatningsansvarlig. Ansvaret etter atomenergiloven er kombinert med en plikt til å tegne forsikring, jfr § 35.
Etter bilansvarsloven 3 februar 1961 § 4 gjelder likeledes et erstatningsansvar uavhengig av skyld for skade motorvogn volder. Det innebærer at den store gruppen av yrkesutøvere som bruker bil, lastebil, forskjellige redskaper som drives med motor (f eks traktor, veiskraper, bulldozere mv), har en særlig god erstatningsrettslig stilling i forhold til en bestemt type yrkesskader. Også andre arbeidstakere enn sjåfører m v vil nok nyte godt av bilansvarslovens ansvarsregler; nemlig alle de arbeidstakerne som under sitt arbeid er særlig utsatt for å bli skadet av motorvogn. Det kan f.eks være veiarbeidere av ulike typer, arbeidstakere som er passasjer i utrykningsvogn (politi, brannvesen, helsepersonell) o l. Det er vanskelig å anslå hvor mange personer som på denne måten har en særlig god erstatningsrettslig stilling. Antagelig er det riktig å si at en ikke ubetydelig andel av landets arbeidstakere på denne måten nokså indirekte er gitt et forbedret erstatningsrettslig vern i relasjon til trafikkulykker.
På samme måte som for erstatningsansvar for atomenergivirksomhet, er ansvaret etter bilansvarsloven knyttet til forsikring, og forsikringsselskapet er direkte erstatningsansvarlig overfor skadelidte.
Man skulle etter dette kanskje vente at tilsvarende erstatningsregler også gjaldt for skader voldt av andre transportmidler, som jernbane, fly og skip. Slik er det dog ikke: Verken luftfartsloven, jernbaneansvarsloven eller sjøfartsloven har regler som beskytter arbeidstakerne i næringen som på samme måte som passasjerer og utenforstående tredjemenn utsettes for en større skaderisiko enn det normale. Verken togføreren, flyveren eller skipsføreren er gitt et så godt erstatningsrettslig vern som lastebilsjåføren eller busssjåføren. Avgrensningen kan virke noe pussig. For så vidt gjelder jernbaneansvarsloven, ble spørsmålet drøftet nokså bredt, se nærmere Ot.prp.nr.78 (1976-1977) s 14-16.
I denne forbindelse må nevnes at det etter skadeserstatningsloven § 1-5 også gjelder et objektivt ansvar for dyr. Eierens erstatningsansvar omfatter også skade dyr påfører ansatte. Erstatningsansvaret kan kanskje være praktisk for yrkesskader som f eks personer i jordbruket, dyreparker, forsvaret og på trav-og galoppbaner påføres.
I saken i Rt-1957-25 ble en sveiser sparket av en hest. Høyesterett tok utgangspunkt i hesteeiernes objektive ansvar, men tilkjente ikke ansvar fordi retten mente at skaden skyldtes en regulær og typisk yrkesrisiko som arbeidstakeren selv var nærmest til å bære. Om aksept av risiko, se nærmere nedenfor pkt. 4.1.2.3.
Fremstillingen ovenfor viser at det på enkelte områder gjelder et lovfestet objektivt erstatningsansvar som sikrer arbeidstakere innenfor spesielle bransjer et særlig godt erstatningsrettslig vern mot enkelte typer yrkesskader. Det bør også påpekes at det kan synes noe tilfeldig på hvilke felt arbeidstakerne har fått del i den alminnelige utvidelse av erstatningsreglene og hvilke områder de ikke har det. Ett synes iallefall sikkert: Det er ikke risikobetraktninger som har vært avgjørende for at arbeidstakerne innenfor feltene jernbanedrift, luftfart og sjøfart ikke har det samme vern som andre som kommer i berøring med disse virksomheter.
Les mer om rettigheter ved lov om yrkesskade her.
