Gjennom de siste hundre år har erstatningsretten gjennomgått en sterk utvikling. Særlig har domstolene med Høyesterett i spissen gått foran og bidratt i utviklingsprosessen ved å ilegge erstatningsansvar for bedrifter og virksomheter o.l uten at skyld har vært konstatert. Gjennom årene er det fastslått erstatningsansvar uten skyld for eiere av gassverk, sprengstoffabrikker, sporvognselskaper, eiere av kraner og andre løfteanordninger osv. I tillegg til reparasjonshensynet – å gi skadelidte dekning for tap – er det særlig risiko- og interesseavveiningssynspunkter som er det rettspolitiske grunnlag for ansvaret. Nygaard har oppsummert de legislative hensyn bak det ulovfestede objektive ansvar slik ( s 240):
« Dei legislative grunnane bak det ulovfeste objektive ansvaret svarar ikkje fullt ut til det som gjeld for skyldregelen. Såleis er ikkje prevensjonsmomentet i tradisjonell forstand altså pretensjonen om at pålagt ansvar vil påverka folks handlemåte – særleg viktig. Truleg vil ein likevel dels kunne grunngi ansvaret med økonomisk prevensjon, nemleg at folk ut frå reine bedriftsøkonomiske motiv reagerer på risiko for utgifter ved å bli pålagt ansvar. Men reparasjonstanken står sentralt. Skadelidne bør få skaden sin bøtt, jamvel om det ikkje kan påvisast uforsvarleg handling på skadevaldarsida.
At tapet blir flytta over frå skadelidne til skadevaldaren, er også resultatet av ei interesseveging. Eigaren eller innehavaren av verksemda eller tingen som skaper risiko, er normalt nærmare til å berå tapet enn den tilfeldig skadelidne. Drifta eller tingen som skaper risiko, er normalt eigarens eller innehavarens interesse. Skadebotutlegg på grunn av denne risikoen kan ofte reknast som driftskostnader. Eigar eller innehavar kan ofte kalkulera inn ein risikopremi i prisen for dei gode drifta eller tingen skaper, slik at han på denne måten kan få dekka eventuelle utlegg ved skadebotansvar. Dessutan kan innehavar eller eigar pulverisera skadebotutlegg også gjennom forsikring. Dette er ofte ein rimeleg og naturleg måte a finansiera slike utlegg på. Både skadebotutlegg og forsikringspremi for skade som skjer ved utøving av næring, går til skattemessig fradrag i inntekt.
Interesseveginga vil iblant også kunne ha ei viss støtte i ein analogi til oreigningstanken, at den interesse som blir eit offer for ei større samfunnsinteresse, bør få vederlag. … »
Det ulovfestede objektive ansvar har i dag en sikker rettslig forankring i rettspraksis og sedvanerett. Det er likevel ikke full enighet, eller rettere klarhet, når det gjelder spørsmålet om avveiningen av de ulike hensyn som bærer ansvaret. Reglene er dessuten uskrevne og har derfor ikke vært gjort til gjenstand for den forberedelse o.l som normalt skjer i lovsaker. Rekkevidden av det ulovfestede objektive ansvar vil derfor kunne være noe tvilsom. Ved vurderingen av disse reglene bør det også pekes på at også endel andre regler innenfor erstatningsretten er noe usikre. Av betydning for denne utredningen er det f.eks at reglene om skadelidtes eget forhold er uklare. Dette problemområdet holdes foreløpig utenfor fremstillingen. Her vil utelukkende det rendyrkete spørsmål om virkeområdet for det ulovfestede objektive bedriftsansvar bli behandlet.
Selv om det som en følge av ansvarsreglenes ulovfestede natur knytter seg usikkerhet til reglenes virkefelt, kan det etter gjeldende rett oppstilles forholdsvis sikre regler på enkelte kjerneområder. I det følgende skal gis en oversikt over de områder hvor det må antas å gjelde et objektivt erstatningsansvar.
Som utgangspunkt er det klart at skade som skyldes en bedrifts farlige egenskaper vil kunne kreves dekket uten hensyn til om det er utvist skyld. Det er herfra – det såkalte ansvar for farlig bedrift – det ulovfestede objektive bedriftsansvar har utviklet seg, sml dommene i Rt-1875-330 , Rt-1905-715 , Rt-1909-851 , Rt-1940-6 og Rt-1969 s 109 .
Et vilkår for å pålegge eier av en virksomhet et objektivt erstatningsansvar er at skaden er resultatet av en risiko som er skapt av eller ved bedriften. I tillegg må risikoen være stadig og typisk for virksomheten, og dessuten ekstraordinær. En risiko ned mot dagliglivets er ikke dekket av det ulovfestede objektive ansvar for farlig bedrift, jfr Nygaard s 253 ff.
For så vidt som erstatningsansvar inntrer etter en kvalitativ vurdering, kan man vanskelig tale om at objektivt ansvar gjelder generelt for visse virksomheter. En viss kasuistisk gjennomgang er likevel mulig. Det er for det første enighet om at det gjelder et objektivt ansvar for skader som skyldes at moderne teknikk svikter. Eksempler fra rettspraksis er skader som følge av svikt eller sammenbrudd i kraner, heiser eller andre løfteanordninger, se f eks Rt-1957-1097 , Rt-1969-109 og Rt-1969 s 1308 . Erstatningsansvar for teknisk svikt har domstolene også pålagt eier av sporvognselskap, jfr Rt-1948 s 1111 . Synspunktet har også vært fremført i forbindelse med skader påført under opphold på sykehus, jfr Rt-1960 s 1235 , som gjaldt tuberkulosesmitte.
Sykehuseierne ble i denne saken frifunnet for erstatningsansvar nettopp under henvisning til at det ikke var konstatert teknisk svikt. Trykk her for informasjon om yrkesskadeerstatning.
En annen kategori skadetilfelle som må antas å gå inn under det objektive ansvar er de som kan tilbakeføres til en eller annen form for uforsvarlig eller kritikkverdig ordning, f.eks mangelfullt utbygde sikringstiltak. Vi er her i grenseområdet mellom det objektive ansvar og skyldansvaret. Det vil særlig kunne hevdes for de såkalte anonyme og kumulative feil arbeidsgiverne i forhold til sine ansatte hefter for, sml ovenfor pkt. 4.1.1.2. Et eksempel på saker hvor Høyesterett ila ansvar etter at slike synspunkter hadde fått gjennomslag i domspremissene er Rt-1970-1192 og Rt-1973 s 741.
Sistnevnte dom gjaldt en vaktmester som hadde kommet til skade etter kullosforgiftning fra et sentralvarmeanlegg i en leiegård. Høyesterett uttalte bl.a i den siste dommen ( s 744). « Hvis det ikke lykkes (å sørge for fullt tilstrekkelig tilgang på frisk luft) fordi det tekniske apparat ikke strekker til, således at den mann som er satt til å arbeide i fyrrommet av den grunn blir syk av kullosforgiftning, bør gårdens eier bære det dermed forbundne økonomiske tap ».
