Skadelidte har en stor grad av frihet til å avslå å ta imot erstatning. Det gjelder i første rekke for forfalte erstatningskrav. Men det er også klart at en person i en viss utstrekning ved avtale kan binde seg til ikke å gjøre erstatningskrav gjeldende for så vidt gjelder en bestemt fremtidig skadesituasjon. I nært slektskap er de tilfelle hvor skadelidte gir tillatelse til en bestemt handling. Ofte vil skadevolder da uttrykkelig kreve at skadelidte også frafaller eventuelt erstatningskrav. Og selv om en slik fraskrivelse ikke skjer uttrykkelig, vil man ofte tolke et samtykke til å foreta en bestemt handling som en fraskrivelse av retten til å kreve erstatning for eventuell skade som er en påregnelig følge av den tillatte handlingen.
Det er viktig å være klar over at samtykke som ansvarsbortfallsgrunn har begrenset betydning. For det første må erklæringen være avgitt uten tvang eller svik. Dernest må den som har avgitt samtykket være nådd en slik grad av modenhet at han helt ut forstår virkningene av sin handling. For det tredje gjelder samtykket bare i forholdet mellom den som har avgitt det og mottakeren. Samtykke fra skadelidte opphever ikke uten videre skadevolders erstatningsansvar i forhold til andre, f.eks fra personer som forsørges av skadelidte. Tilsvarende kan samtykket bare påberopes av den som har mottatt det; andre skadevoldere kan ikke bli fri erstatningsansvar. For det fjerde må det antas at det gjelder visse ulovfestede skranker for hvor langt man kan gå i å samtykke til skadeforvoldelse, se nærmere om dette nedenfor under pkt 4.1.2.3.
Bistand ved erstatningsspørsmål av en personskadeadvokat.
