I nær sammenheng med de ovenfor nevnte tilfeller hvor skadelidtes erstatning reduseres eller bortfaller som følge av samtykke og/eller medvirkningsbetraktninger, står aksept av risikotilfellene: I stedet for å avgi en erklæring der ansvaret uttrykkelig fraskrives, utledes den samme rettsvirkningen fra skadelidtes handlemåte. Avgjørende blir da om skadelidte har disponert på en slik måte at det kan antas at det erstatningsansvar som han ellers ville kunne gjøre gjeldende mot skadevolder er opphevet eller bortfalt. Fordi ansvarsfriheten
følger av en bestemt faktisk handling, følger også rammene for ansvarsfriheten av en nærmere vurdering av handlingen eller situasjonen. Det vil være gradsforskjeller fra et uttrykkelig samtykke til hva man kan utlede av skadelidtes opptreden i en bestemt situasjon.
I tillegg kommer ytterligere begrensninger inn. Til tross for at skadelidte i prinsippet råder over erstatningskravet selv, antas at det gjelder visse ulovfestede prinsipper for hvilke risiki en person kan påta seg å bære.
I strafferetten er det antatt at samtykke ikke fritar for straff hvor det er tale om grov legemsbeskadigelse (vanførhet, tap eller vesentlig svekkelse av syn, hørsel, taleevne, forplantningsevne). Heller ikke fritar samtykke til drap for straffeansvar, jfr Bratholm s 180 ff. Mye kan tyde på at tilsvarende begrensinger gjelder i forhold til reglene om samtykke som grunnlag for bortfall av erstatningsansvar. I erstatningslitteraturen er det gjort gjeldende at ulovfestede regler er til hinder for å vinne rett etter et samtykke til alvorlige legemskrenkelser og drap, jfr Lødrup s 398, Sundby s 285, Hellner s 66 og Jørgensen s 30.
Læren om aksept av skadelidtes yrkesrisiko er en videreføring av synspunktene ovenfor. I en viss utstrekning har arbeidstakere blitt ansett for å ha godtatt å ikke kunne kreve erstatning fra arbeidsgiveren for visse tap de er pådratt i sitt arbeid.
Prinsippet om erstatningsbortfall som følge av aksept av yrkesrisiko er ikke skapt av Stortinget. Det dreier seg om uskrevne regler som er utviklet gjennom et samspill mellom juridisk teori og rettspraksis. Ansvarsfrihet for arbeidsgiver fordi skadelidte som arbeidstaker har « innlatt seg med bedriften » eller « solidarisert seg med faren » ble først lansert i norsk teori av Aubert: Den norske obligationsretts spesielle del, 2 utg bd II, Kristiania 1905 s 80 ff, som lar spørsmålet om erstatningsbortfall være avhengig av om arbeidstakeren har latt seg leie til en virksomhet « hvis Farlighed han paa Forhaand maatte kjende ». I så fall må arbeideren selv bære følgene av en ulykkelig hendelse, som er oppstått på grunn av arbeidets alminnelige farlighet; « —- det maa være hans egen Sag som myndig Mand forud at veje Risikoen mod Vindingen. Og har han af fri Vilje og med aabne Øjne valgt at indgaa og opfylde Kontrakten, kan ikke de skadelige Følger herav bagefter væltes over paa Arbeidsherren, hvem det alene kan lægges til Last, at han har indbudt til et Foretagende, hvis Farer den Skadede forudsættes at have kjendt ligesaa godt. »
En nærmere redegjørelse for rettsutviklingen fram til 1950-årene gis i Smith, Lassen, Vislie: Erstatning og trygd s 122 ff.
Rettsreglene om aksept av risiko, herunder aksept av yrkesrisiko, er som nevnt uskrevne. Det fører naturlig nok til at rettstilstanden langt fra er klar. Det gjelder desto mer ettersom de aktuelle spørsmål har klare rettspolitiske islett. Prinsippet om at arbeidstakere som skades under arbeid selv skal bære de tap skaden fører med seg, står meget sentralt når arbeidstakerens totale erstatningsrettslige stilling skal vurderes. Det er derfor nødvendig med en nøyere redegjørelse for dagens rettstilstand.
Utgangspunktet for drøftelsen er en arbeidstaker som blir skadet under arbeid på arbeidsplassen i arbeidstida. Det foreligger en ansettelsesavtale, men den regulerer ikke spørsmålet om erstatning etter yrkesskade eller yrkessykdom. Det foreligger heller ingen andre spesielle holdepunkter for å anta at arbeidstakeren har fraskrevet seg retten til å kreve erstatning.
Avgjørende for spørsmålet om det erstatningsansvar arbeidsgiver ellers ville hatt skal bortfalle, følger av en vurdering av arbeidstakerens faktiske handlinger: Kan selve det forhold at arbeidstakeren tar ansettelse i virksomheten og derved utsetter seg for en særskilt risiko de facto innebære en oppgivelse av retten til å kreve et eventuelt tap som følge av skade eller sykdom erstattet? Sagt på en annen måte er spørsmålet om skadelidte har samtykket i å bære eventuelle tap som skyldes arbeidsforholdet selv.
En begrensning må straks foretas: Det kan neppe legges til grunn som en alminnelig regel at arbeidstakere ved ansettelsen har godtatt å holde arbeidsgiveren ansvarsfri for skader som er voldt med hensikt. Ei heller kan det uten særlige holdepunkter antas at arbeidstakere har oppgitt retten til å få erstattet tap som er voldt ved uforsvarlighet av noen som arbeidsgiver hefter for. Tilbake står dermed spørsmålet om hvem av partene som skal bære tap som ingen kan klandres for (hendelig uhell).
Ytterligere en begrensning må foretas: Det må være klart at bortfall av erstatningsansvar for tap som følge av personskade står i annen rettslig stilling enn tap som skyldes tingskade. Liv, legeme og helbred kan ikke stilles opp mot formuesgjenstander for øvrig. Utgangspunktet må derfor være at det kreves klarere signaler fra arbeidstakeren for å oppheve erstatningsansvar for personskade og død enn for å la ansvar for tingskader bortfalle.
Av personskader finnes en rekke ulike typer, fra de helt bagatellmessige småskader til alvorlige ulykker med døden til følge. Tap som følge av dødsulykker står i en særlig stilling. Uten klare holdepunkter kan det neppe legges til grunn at arbeidstakere flest har samtykket i eller akseptert selv å bære risikoen for tap som følge av dødsulykker på arbeidsplassen, se Nygaard s 291 med henvisninger til rettspraksis.
Hertil kommer at ulovfestete regler antakelig er til hinder for å vinne rett etter en « avtale » om å oppheve erstatningsansvar for tap som følge av dødsfall eller alvorlig legemsskade. Og på samme måte som det må oppstilles begrensninger i adgangen til å oppheve skadevolders erstatningsansvar ved å avgi uttrykkelig erklæring, er det i alle fall grunn til å kreve særlig klare uttrykksmåter der erstatningsansvaret oppheves ved såkalt konkludent adferd.
Spørsmålet om bortfall av arbeidsgivers erstatningsansvar har bare i liten utstrekning vært forelagt Høyesterett. I saken inntatt i Rt-1949 s 688 gikk noen sykepleiere til søksmål mot sykehusets eier og krevet erstatning for tap de hadde lidd ved at de hadde blitt smittet i forbindelse med behandling av en tuberkuløs pasient. Høyesterett delte seg i et flertall og et mindretall når det gjaldt spørsmålet om sykehuset var ansvarlig. I flertallets premisser heter det bl.a (på s 690):
« Alt i alt ser jeg forholdet slik at de ankende parter betjeningen ikke gjennom den smittefare som den omtalte pasients innleggelse frembød, eller gjennom den kontakt med nam som deres arbeid i større eller mindre grad medførte, ble utsatt for en risiko som gikk utover hva sykepleiersker eller annen betjening ved et sykehus av den foreliggende art ved den tid, nemlig så vidt langt tilbake som i 1943, måtte regne med.
Med alt dette står jeg ikke fremmed for den tanke som, såvidt forståes også herredsrettens flertall er inne på: At det kan være ønskelig i en eller annen form å trygge sykehusbetjening mot følgene av den risiko for smitte som deres virke i større eller mindre grad, skiftende blant etter arten av de sykehus de er knyttet til, utsetter dem for. En ordning av denne art vil åpenbart stemme godt med tendenser i den senere lovgivning. Slik jeg ser det, må imidlertid veien her gå gjennom lovgivningen. »
Et mindretall på to dommere var uenige i at de ansatte selv måtte bære tapene og uttalte bl a:
« I motsetning til førstvoterende er jeg imidlertid blitt stående ved at selv om meget nok kan tale for at det fortrinnsvis burde være en lovgivningssak å skaffe vedkommende sykehusbetjening det vern den for så vidt trenger, så stemmer det best med de prinsipper som gjennom domstolenes praksis i den senere tid har vunnet stadig større innpass i vår erstatningsrett, at et sykehus som det det her gjelder uten hensyn til skyld bør bære ansvaret for den slags skader. Den fare som i det foreliggende tilfellet har utløst så stor skade for de ankende parter, 5 sykepleiersker og en rengjøringshjelp, består i den spesielle risiko som nær sagt uunngåelig vil være knyttet til, at pasienter etter å ha være blitt innlagt på et kirurgisk sykehus viser seg å lide også av en alvorlig smittsom sykdom. Selv om den slags for sent klarlagte situasjoner vel heldigvis meget sjelden vil forekomme, finner jeg at den nevnte risiko likevel for de personer som har sitt daglige virke ved et slikt sykehus må antas å være såvidt påtagelig av omfang at den etter min mening må tillegges ansvarsbetingende betydning. Jeg anser det nemlig klart at mot denne risiko vil hverken det kirurgiske sykehus eller betjeningen selv være i stand til å skape et tilnærmelsesvis så effektivt vern som tilfellet vil være hvor det gjelder personale ansatt ved sykehus som nettopp er beregnet på smittsomme sykdommer og hvor iakttagelsen av de nødvendige forsiktighetsregler derfor vil bli ganske annerledes strengt overholdt, og dermed også bli en daglig rutinesak. I denne forbindelse er de svar etter min mening av stor interesse som sykehusets advokat har fått på en henvendelse han har rettet til en rekke sykehus. Et av de spørsmål han forela lød så: « Er det truffet noen forholdsregler for å hindre at tuberkulin negativt reagerende personale kommer i berøring med pasienter som innlegges uten at det foreligger noe opplyst om at vedkommende pasienter er angrepet av tuberkulose? » Svarene går dels kort og godt ut på at der ikke er truffet noen slike forholdsregler, dels på at det « ikke er helt mulig å forhindre at en tuberkulin negativ sykepleierske kommer i berøring med tuberkuløs pasient, idet det alltid vil forekomme tilfelle hvor diagnosen ikke straks lar seg stille », at en ikke kan « hindre at tuberkulin negative personer blant betjeningen kommer i berøring med dem », at den slags forholdsregler er « umulig å gjennomføre i praksis », eller « meget vanskelig å treffe ».
Det er altså overfor denne spesielle ekstraordinære og såvidt jeg forstår uunngåelige risiko ved tjenesten ved et kirurgisk sykehus at jeg mener det er i samsvar med våre erstatningsregler av i dag at sykehuset har et objektivt erstatningsansvar. »
Høyesterett fulgte opp flertallets syn i en ny sykehussak året etter. Avgjørelsen inntatt i Rt-1950-448 gjaldt spørsmålet en sykepleier som ble skadet av en sinnslidende pasient kunne kreve dekket det tapet hun derved led: En enstemmig høyesterett sluttet seg til førstvoterende, som bl.a uttalte (på s 450):
« Avgjørende for meg er at man hverken i alminnelige rettsgrunnsetninger eller i lovgivningen har noen hjemmel for å pålegge et sykehus ansvar uten hensyn til skyld overfor sykehusets egne folk, når det som her gjelder en fare som er en naturlig eller normal følge av tjenesten. Etter min mening er dette syn i overensstemmelse med tidligere høyesterettsdommer. »
Fra denne avgjørelsen går en linje til dommen i Rt-1957-25 . En fjøsrøkter kom til skade under stell av en okse og krevde erstatning. Førstvoterende fikk Høyesteretts øvrige dommere med seg og uttalte bl.a (på s 27):
« Jeg legger særlig vekt på at den risiko Sahl (sveiseren) utsatte seg for, var en regulær og typisk yrkesrisiko som nøye knyttet seg til hans arbeid og som han således måtte være forberedt på å ta. Jeg peker også på at det her ikke gjelder et yrke som kan betegnes som farlig eller egentlig risikabelt. Etter min mening er det naturligst å forstå N L 6-10-2 med den begrensing at husdyreierens objektive ansvar i ethvert fall ikke kan gjelde overfor egne folk i et tilfelle som dette, nvor den skadede var ansatt nettopp for å utføre bl.a det arbeid som utsatte ham for ulykken, og hvor ulykken også ligger klart innenfor rammen av den risiko som normalt fulgte av hans tjeneste. Jeg mener at denne forståelse av loven også ligger best på linje med det standpunkt rettspraksis på andre områder har tatt til spørsmålet om ansvar uten skyld for arbeidsgivere overfor egne folk, når det gjelder arbeidsulykker som omfattes av folkenes yrkesrisiko. Jeg viser for så vidt til høyesterettsdom i Rt-1949-688 og 1950 s 448. »
Spørsmålet om aksept av yrkesrisiko ble drøftet i forbindelse med vedtagelsen av skadeserstatningslovens kap 5. Skadeserstatningslovutvalget hadde opprinnelig foreslått en lovfesting av prinsippet om erstatningsbortfall ved aksept av risiko, herunder yrkesrisiko. I utvalgets forslag til § 5-1 ble det forhold at skadelidte må ansees å ha avfunnet seg med risikoen for skade likestillet med uaktsom medvirkning, jfr NOU 1977:33 s 50. Justisdepartementet omformulerte komiteens forslag og fremmet forslag om lovfesting av gjeldende praksis i Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s 64. Likestillet med medvirkning skulle etter § 5-1 første ledd også være at skadelidte hadde bragt seg selv i en situasjon som han visste eller burde forstå innebar en særlig risiko for skade.
Under behandlingen i Stortinget tok justiskomiteen kontakt med Justisdepartementet om forslaget til lovfesting av regelen om aksept av risiko. Det heter om dette i Innst.O.nr.92 (1984-1985) s 6:
« Komiteen har overfor departementet påpekt at det kan reises innvendinger mot uttrykket « eller selv har brakt seg i en situasjon som han visste eller burde forstå innebar særlig risiko for skade ». Setningen kan gi inntrykk av å lovfeste den eldre rettspraksis som betegnes som « aksept av yrkesrisiko ». Etter komiteens mening er denne rettspraksis neppe i overensstemmelse med nåtidens rettsoppfatning. Komiteen har merket seg at departementet ikke har avgjørende innvendinger mot å sløyfe setningen, jf. departementets brev til komiteen av 20. mars 1985, side 8. Komiteen vil derfor, i samråd med departementet, foreslå at setningen utgår av lovteksten. »
Under forhandlingene i Odelstinget uttalte justiskomiteens formann Helen Bøsterud som saksordfører bl.a (s 1077-78):
« Jeg vil også nevne at komiteen etter samråd med departementet fjerner bestemmelsen i proposisjonen § 5-1, om at erstatningen skal bortfalle eller nedsettes dersom skadelidte har anbrakt seg i en situasjon som han visste eller burde forstå innebar en særlig risiko for skade. Etter komiteens oppfatning kunne denne bestemmelse oppfattes som en lovfestelse av den rettspraksis som har vært betegnet med slagordet « aksept av risiko ». Denne rettspraksis er særlig relevant for yrkesskader etter at arbeidsgiverens ansvarsfrihet for yrkesskader og yrkessykdommer ble opphevet i 1976. Så vidt jeg har forstått denne rettspraksis, skulle en arbeidstaker være avskåret fra erstatning hvis skaden er utslag av en typisk og ordinær risiko ved arbeidet. En slik risiko må arbeidstakeren, som det sies i en dom, « være forberedt på å ta » erstatningsfritt. Og det selv om ulykken fører til død eller alvorlig lemlestelse. Jeg har svært liten forståelse for denne rettspraksis, i særdeleshet ved personskader. Komiteen har da også uttalt at denne rettspraksis neppe er i overensstemmelse med nåtidens rettsoppfatning. »
Bøsterud ble ikke motsagt og endringsloven ble enstemmig vedtatt.
Når en skal ta stilling til gjeldende rett, er det vanskelig å overse den nevnte rettspraksis. Spørsmål kan likevel reises om det i de 25 år som har gått etter at den siste dommen ble avsagt, har kommet til argumenter som kan oppheve virkningen av den foreliggende rettspraksis.
Prinsippet om at erstatningsansvar skal bortfalle som følge av aksept av yrkesrisiko, har blitt kritisert av en nesten enstemmig juridisk teori. Synspunktet som særlig er fremhevet er at det ikke er naturlig å utlede av et ansettelsesforhold alene at arbeidstakeren vil påta seg risikoen for de skader som naturlig følger med arbeidet, jfr Andersen s 347. Læren om aksept av yrkesrisiko bygger på en juridisk konstruksjon. Typisk sykehussmittesaken: Det må være nokså åpenbart at ingen sykepleier ville godta et vilkår i sine ansettelsesvilkår om at de selv måtte dekke tap som følge av at de ble smittet i forbindelse med pleie av syke. Dersom en helseinstitusjon inntok en ansvarsfraskrivelse av denne art i sine arbeidsavtaler, ville konsekvensen antakelig være at ingen eller bare de som ikke fikk annet (mindre risikofylt) arbeid tok ansettelse her. Hertil kommer at det i dag etter manges oppfatning hverken er rimelig eller naturlig å legge risikoen for tap som skyldes en påregnelig følge av arbeidsgivers virksomhet på de ansatte.
Følgende eksempel viser hvor lite rimelig regler om aksept av yrkesrisiko er: Ved et uhell skades arbeidstakere og materiell. Skade på bedriftens materiell belastes naturlig virksomhetens regnskap. Det gjør også tredjemanns tap dersom arbeidsgiver er erstatningsansvarlig etter de vanlige regler. Når det derimot gjelder de ansattes skader, faller det utenfor arbeidsgivers risikosfære såfremt « aksept » foreligger: De ansatte må da selv dekke de tap som er påført.
Et slikt skille mellom materielle og personelle innsatsfaktorer i driften er ikke naturlig. For bedriften vil utgifter som knytter seg til påregnelig personskade eller sykdom som følge av driften reelt sett måtte ansees som driftsutgifter. Kostnadene ved vernetiltak er lagt på bedriften, ut fra det syn at dette hører naturlig med til produksjonsomkostningene. Det kan hevdes at omkostningene ved uunngåelige personskader like naturlig bør plasseres her.
Som et argument for ansvarsfritak for arbeidsgiver hevdes at ansatte i risikoutsatte yrker får kompensasjon gjennom høyere lønn. Det er imidlertid lite trolig at risikoen for skade i særlig grad er avgjørende for lønnsfastsettingen. Men selv om det kan være tilfelle enkelte steder, så kan ikke høy lønn ansees som kompensasjon for skade som har skjedd, bare eventuelt for ubehaget ved å bære risikoen.
Videre har nok antakelig de færreste arbeidstakere noen fullstendig oversikt over mulige eller påregnelige risiki allerede ved ansettelsen. På det tidspunkt kjenner oftest arbeidstakeren sin nye arbeidsplass kun av omtale etter en generell orientering i forbindelse med ansettelsesprosessen. Reelt sett er det derfor ofte umulig for arbeidstakeren å overskue den yrkesrisiko som det hevdes at han aksepterer. Arbeidstakeren blir i alminnelighet først kjent med de påregnelige risiki ved virksomheten etter en tids ansettelse. Logisk må derfor tidspunktet hvor arbeidstakeren aksepterer selv å bære risikoen for tap ligge etter selve ansettelsen i tid. Risikooverføringen må dermed utledes av at arbeidstakeren fortsetter i jobben til tross for at han er kjent med de påregnelige skaderisiki.
I en situasjon med høy arbeidsløshet er det bare et lite fåtall som fritt kan velge arbeid og arbeidsgiver. Ved valg av arbeid står en ofte i en tvangssituasjon. Synspunktet « innlatt seg med bedriften » har etter Lassen, Smith og Vislie sin oppfatning like lite for seg her som hvor det f.eks anvendes på det tilfelle at en mann har reist med jernbanen over en strekning hvor ingen andre fremkomstmuligheter finnes ( s 125).
Til dette kommer så forhistorien til skadeserstatningsloven kap 5. Spørsmålet er hva som kan utledes av Stortingets enstemmige ikke-vedtakelse av departementets forslag til kodifisering av gjeldende rett, samt komiteens merknad om at « denne rettspraksis neppe (er) i overensstemmelse med nåtidens rettsoppfatning ».
Selv uten den argumentverdi stortingsbehandlingen av skadeserstatningslovens § 5-1 gir ved fastleggingen av gjeldende rett på området, antar utvalget at gjeldende rettspraksis når det gjelder aksept av yrkesrisiko står på svært usikker grunn. Sterke reelle hensyn taler etter utvalgets mening mot den løsningen den foreliggende rettspraksis gir anvisning på. Etter utvalgets mening bør skade på person ikke stå i noen annen stilling enn skade på ting, og det er hevet over tvil at resultatene blir urimelige for de skadelidte arbeidstakerne. Dette er uttrykt av såvel Høyesteretts mindretall i sykepleierdommen i Rt-1949 s 688 som av en enstemmig justiskomite ved behandlingen av skadeserstatningslovens kap 5 i 1985. Utvalget er tilbøyelig til å anta at stortingsbehandlingen i 1985 antagelig vil kunne være det avgjørende argument for at gjeldende rettspraksis ikke lenger ansees som gyldig for aksept av yrkesrisikotilfellene. Under enhver omstendighet har nå Stortinget utvetydig gitt signal om hvilken løsning som bør være den rimelige på dette feltet. Utvalget har selvsagt merket seg dette.
Advokat som driver med personskaderett kan kontaktes for en gratis vurdering ved å følge denne lenken.
