Etter gjeldende rett bygger utmålingen av erstatning for tap i framtidig erverv på begrepet ervervsmessig uførhet. Ménerstatningen er gjort avhengig av graden av medisinsk uførhet. Trygghetsforsikringene opererer med samme skille, se kapittel III punkt 2.4.1. Dansk rett legger medisinsk uførhet til grunn både ved utmåling av ménerstatning etter den danske erstatningsloven § 4 og standardisert erstatning for tap i framtidig erverv etter § 8. Hovedreglene om tap i framtidig erverv i §§ 5-7 bygger likevel på « erhvervsevnetab »: Inntektsnivået til den konkrete skadelidte blir avgjørende for erstatningens størrelse.
Barn i skolepliktig alder vil ikke ha arbeid ut over mindre deltidsjobber. Av denne grunn er det uhensiktsmessig å bygge på et ervervsmessig uførhetsbegrep under en ordning med standardiserte utmålingssatser. Dessuten er det etter arbeidsgruppens mening et poeng at det skal gis større erstatning for lik skade, idet det her også for det store flertall av tilfellene vil gi lik erstatning for likt tap. Skaden uttrykkes nettopp ved hjelp av medisinsk uførhetsgrad. Den medisinske uførhet kan fastlegges ved hjelp av eksisterende tabeller. Man får en oppgjørsteknisk gevinst som vanskelig kan oppnås ved å benytte ervervsmessig uførhet som kriterium.
En erstatningsordning bygget på den medisinske standarden har generelt klart uheldige sider. Den vil være mer fordelaktig for personer i typiske kontoryrker enn for utøvere av mer praktiske fag: Ved tap av en fot vil funksjonæren som oftest kunne fortsette i fullt arbeid, mens dette blir vanskelig for for eksempel skogsarbeideren. De får imidlertid samme erstatning. Dette poenget ble blant annet framhevet under arbeidet med inkorporering av yrkesskadetrygden i folketrygden, se Ot.prp.nr.42 (1969-1970) s 27 sp 1.
Arbeidsgruppen finner likevel ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette synspunkt. For barn vil man vanskelig kunne forutsi yrkesvalg. Poenget med en standardisering er nettopp for å unngå de usikre vurderingene om utviklingen i framtiden. Det må da være berettiget å se bort fra at noen muligens ville valgt arbeid av teoretisk karakter, mens andre kunne gått inn i mer praktisk rettede yrker. Arbeidsgruppen legger til grunn at standarderstatningen for barn bør bygge på et medisinsk uførhetsbegrep.
