Arbeidsgruppen har foran lagt til grunn at såvel ménerstatning som erstatning for tap i framtidig erverv bør standardiseres når skadelidte er barn. Spørsmålet er om det skal ytes en rund sum, eller om man også under standarderstatningen skal beholde særskilte regler for de to erstatningsformene.
Etter dagens regler bygger erstatningsutmålingen på et skjønn hvor flere momenter skal tas i betraktning. Disse momentene er forskjellige for ménerstatningen og erstatning for tap i framtidig erverv. Av denne greunn har det vært naturlig å ha særskilte regler om de to erstatningsposter. Etter standarderstatningen er det den medisinske uførhet som bestemmer erstatningens størrelse. Kriteriet er det samme enten framtidige inntekter eller mén kompenseres. Hovedbegrunnelsen for to erstatningsposter faller dermed bort.
Arbeidsgruppen har foran punkt 4 foreslått terminerstatning som utgangspunktet når barn skades. Erstatning for tap i framtidig erverv er skattepliktig inntekt når den gis i terminer, se foran punkt 3. Ménerstatningen er derimot skattefri. Gis en samlet sum til kompensasjon både for mén og framtidsinntekt, oppstår spørsmålet om hvor stor del som er skattbar inntekt. Dette er likevel ikke et avgjørende argument for særskilte erstatningsposter. Arbeidsgruppen finner at skatteproblemet kan løses ved en klar regel i lovteksten. Denne er basert på et skjønn over den praksis som hittil er fulgt, se de spesielle merknader til § 3-2a nedenfor kapittel VI.
Arbeidsgruppen har etter en avveining av argumentene kommet til at det bør gis en samlet sum til kompensasjon for mén og tapte framtidsinntekter. Gruppen har da også lagt en viss vekt på at regelverket på denne måte blir enklest og mest oversiktlig.
