Som et ledd i det fortsatte nordiske samarbeid på erstatningsrettens område ble det ved kgl. res. 27 juli 1966 oppnevnt en komité til i nordisk samarbeid å utrede spørsmålet og eventuelt komme med forslag til nye lovbestemmelser om erstatning for tap av forsørger og for tap i framtidig erverv. Komitéen hadde følgende sammensetning:
| 1. | Professor dr. juris Kristen Andersen, (formann). |
| 2. | Sekretær Anna Louise Beer. |
| 3. | Høyesterettsadvokat T. Edler Christensen. |
| 4. | Høyesterettsadvokat Erik Dahlen. |
| 5. | Avdelingsdirektør Harry Gulbrandsen. |
| 6. | Konsulent, senere byråsjef Rolv Hellesylt. |
Sistnevnte fungerte opprinnelig som komitéens sekretær, men ba seg senere fritatt og ble i 1967 avløst av konsulent, senere byråsjef Oluf Skarpnes.
De nåværende lovbestemmelser om erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger finnes i « Lov om den almindelige borgerlige Straffelovs Ikrafttræden », av 22 mai 1902, i alminnelighet betegnet straffelovens ikrafttredelseslov (strl. ikrl.) eller bare ikrafttredelsesloven. Ikrafttredelseslovens kapittel 3 inneholder enkelte bestemmelser angående skadeserstatning, bl. a. §§ 19 og 21 om erstatning og oppreisning for tap i framtidig erverv og for tap av forsørger.
I foredraget til oppnevningsresolusjonen peker Justisdepartementet bl. a. på at komitéens mandat vil være å utrede spørsmål om det bør gis nye lovregler om erstatning for tap av forsørger og for tap i framtidig erverv, og i tilfelle komme med forslag til nye lovbestemmelser. Det er i denne forbindelse nevnt at de sentrale bestemmelser, som nå står i strl.ikrl. §§ 19 og 21 til dels er uklare, og at det er en del tvil om hvordan de skal tolkes. Nye lovregler ble forutsatt inntatt i den nye skadeserstatningsloven.
Komitéens oppgave ville først og fremst være å vurdere regler om utmåling av erstatninger, herunder bl. a. hvilken innflytelse offentlige trygder, offentlige og private pensjonsytelser og forsikringsytelser bør ha på erstatningsansvarets omfang. Komitéen skulle ellers bl. a. overveie om erstatningen skal ytes som engangserstatning eller helt eller delvis som terminbeløp. I sistnevnte tilfelle burde den også overveie spørsmålet om adgang til å justere terminvise erstatninger med sikte på å motvirke svingninger i pengeverdien.
Det var opprinnelig ikke forutsatt at komitéen skulle vurdere spørsmålet om revisjon av bestemmelsene om oppreisning i stri. ikrl. §§ 19 og 21, begges annet ledd. Derimot kunne komitéen – om den fant det hensiktsmessig – flytte bestemmelsene over til den nye skadeserstatningsloven. Som nevnt i Erstatningslovkomitéens innstilling fikk imidlertid komitéen senere mandat til også å vurdere og eventuelt komme med forslag om en særskilt lovbestemmelse om menerstatning.
En annen utvidelse av komitéens mandat som ble foretatt samtidig (i juni 1969), var at komitéen fikk i oppdrag å utrede spørsmålet om å gi en alminnelig regel om lemping (nedsetting eller bortfall) av erstatningsansvar. I forståelse med departementet fant komitéen først å burde behandle spørsmålet om lemping for så vidt angår personskade og forsørgertap.
Erstatningslovkomitéen avga innstilling i mai 1971. For så vidt angår komitéens mandat, viser man ellers til innstillingen s. 7-8.
Arbeidet med revisjon av erstatningslovgivningen har som nevnt foran skjedd som ledd i det fortsatte nordiske lovsamarbeid på dette området. Man viser her til den redegjørelse som er gitt i komitéinnstillingen s. 8-9.
