Erstatningslovkomitéen foreslår som nevnt foran (s. 5) at erstatning for tap i erverv og for tap av forsørger, som hittil må ta sikte på å gi full erstatning for det økonomiske tap. Det er ingen høringsinstanser som har erklært seg uenig med komitéen på dette punkt.
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at erstatningsutmålingen fortsatt må ta som utgangspunkt at hele det økonomiske tap skal erstattes. Riktignok er det ofte særegne vansker og usikkerhet for så vidt angår tapsberegningen på dette område. Siktepunktet bør likevel være å utmåle en erstatning som dekker det økonomiske tap.
En personskade, herunder dødsfall, vil ofte medføre utbetaling av trygdeytelser, dels også pensjonsytelser eller andre ytelser til skadelidte eller de etterlatte som følge av skaden. Komitéen anbefaler som nevnt foran at erstatningsutmålingen som hittil bør skje på den måte at det samlede økonomiske tap fastsettes, og at man deretter fra det beløp som da framkommer, gjør fradrag – dels krone for krone og dels skjønnsmessig – for ytelser som den erstatningsberettigede får fra andre enn skadevolderen, jfr. komitéens lovutkast. I og med at det knytter seg store vansker til beregningen av det økonomiske tap, ville en alternativ framgangsmåte være at man lar andre ytelser som skadelidte får (trygd m. v.) gå inn i skjønnsgrunnlaget istedenfor å gjøre fradrag, dels krone for krone, for disse ytelser.
Komitéen har om den framgangsmåte som anbefales bl. a. uttalt følgende:
Departementet er enig i at det ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag fullt ut for trygdeytelser og pensjonsytelser. For så vidt angår spørsmålet om det samlede økonomiske tap fortsatt bør fastsettes, viser man til merknadene til § 3-1.
Departementet er enig i at erstatningens oppgave ved personskade og forsørgertap bør være å supplere andre ytelser som den erstatningsberettigede får i anledning av skaden. Det beløp som tilkjennes i erstatning skal, sammen med de øvrige ytelser som det skal tas eller kan tas hensyn til (gjøres fradrag for), utgjøre erstatningen for det økonomiske tap.
Et spørsmål som kan reises, er om de mer detaljerte regler om utmålingen som foreslås, kan tenkes å få noen virkning på erstatningens størrelse eller erstatningsnivået. Om dette spørsmål uttaler komitéen s. 39-40:
| « Når det gjelder det norske erstatningsnivå kan den tabell som er inntatt s. 36 tyde på at de erstatninger som utmåles for de alvorligste invaliditeter vil måtte bli noe høyere enn de erstatninger som er utmålt i de seneste dommer selv om erstatningene skal være en supplering til andre ytelser. Nå er forholdet som nevnt tidligere at det er ytterst sjelden det har forekommet at personer med inntekter over det mer alminnelige nivå har blitt 100 pst. ervervsudyktige eller at det har vært spørsmål om forsørgererstatning i et slikt tilfelle. Komitéen antar at det bør være rimelig at man iallfall gir full erstatning opp til folketrygdens maksimale pensjonsgivende inntekt til enhver tid når forholdene ellers ligger til rette for det. Men også for tap som overstiger dette beløp bør det kunne gis erstatning når dette ikke vil være urimelig tyngende for skadevolderen og det ellers ikke er rimelig at skadelidte selv bærer alt tap ut over den høyeste pensjonsgivende inntekt. En vil her peke på at det sikkert vil være uhyre sjelden at det overhodet skjer personskade eller forsørgertap hvor det økonomiske tap virkelig overstiger dette inntektsnivå. Men om det er tilfelle bør domstolene kunne vurdere om det er rimelig å yte en (topp) erstatning som innebærer at skadelidtes samlede dekning for tapet blir større enn den til enhver tid gjeldende høyeste pensjonsgivende inntekt i folketrygden (f. t. kr. 70 000). » |
Man viser også til komitéens merknader, se innstillingen s. 38-39 pkt. d.
De avgitte uttalelser om innstillingen kommer ikke inn på dette spørsmål.
Departementet viser til det som er uttalt av komitéen, men finner ikke å burde uttale noe om de foreslåtte lovregler kan få noen virkning for erstatningsnivået. Når det ellers gjelder utviklingen videre, er det på den ene side mulig at særlig trygdene vil kunne dekke en stigende del av det økonomiske tap som den erstatningsberettigede lider. Dette skulle i så fall medføre at det udekkede beløp som skadevolderen kan gjøres ansvarlig for, blir stadig mindre. Andre forhold kan imidlertid tenkes å trekke i motsatt retning, f. eks. at selv om trygdene og andre ytelser stiger, kan stigning i inntektsnivået medføre at det fortsatt blir plass for betydelige erstatninger i tillegg til andre ytelser som skadelidte eller de etterlatte får i anledning av skaden, og som det skal eller kan tas hensyn til ved erstatningsutmålingen.
Når det gjelder de nærmere regler om utmåling av erstatningen, vises til de særskilte merknader til lovutkastet.
