Departementet viser til Komitéens motiver som man i det vesentlige slutter seg til. Man skal for øvrig til de enkelte bestemmelser bemerke følgende:
Til § 3-1.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-1 (Skadeserstatningslov)
Paragrafen svarer med mindre endringer til komiteutkastets § 5-1, dog slik at menerstatningsregelen er tatt inn i en egen paragraf (§ 3-2).
For så vidt angår erstatning for økonomisk tap har høringsinstansene enstemmig sluttet opp om komitéens standpunkt at utgangspunktet som hittil bør være at det gis full erstatning både ved ervervstap og forsørgertap. Det er også enighet om at erstatning for lidt tap i inntekt og tap i fremtidig erverv bør fastsettes særskilt (dog slik at oppdelingen ikke behøver å gå fram av selve domskonklusjonen). I denne forbindelse kan nevnes at Ålesund kommunale pensjonskasse bl. a. har uttalt følgende:
« Det er også meget ønskelig at erstatningen beregnes på en slik måte at det med rimelighet kan konstateres om erstatningen er beregnet i samsvar med gjeldende rett. Dette gjelder både de enkelte deler av tapene og fradragspostene. »
Departementet er enig med komitéen for så vidt angår at det som utgangspunkt bør gis full erstatning. Man er videre enig i at det stort sett kan være hensiktsmessig å fastsette erstatning for lidt tap i inntekt og tap i framtidig inntekt særskilt. Man viser for så vidt til komitéens begrunnelser. Departementet er imidlertid på dette punkt blitt stående ved at dette spørsmål fortsatt bør overlates til praksis, og at det ikke er tilstrekkelig grunn til å lovfeste noe kategorisk påbud om særskilt fastsetting.
Når det ellers gjelder denne paragraf, er det i uttalelsene kommet forskjellige merknader til utformingen.
Ett av de spørsmål som er berørt er komitéens anbefaling av at det samlede økonomiske tap fortsatt bør fastsettes (selv om domsslutningen bare vil fastslå hva den erstatningsansvarlige pålegges å betale). Av de som har uttalt seg om dette spørsmål, har Rikstrygdeverket, Ålesund kommunale pensjonskasse og Norges Automobil-Forbund erklært seg enig med komitéen.
Den Norske Advokatforening og Regjeringsadvokaten har imidlertid merknader til komitéens standpunkt.
Den Norske Advokatforening uttaler:
« Dog vil utvalget peke på at domstolene ikke bør være bundet til å gå frem på den måten som komitéen gir anvisning på, nemlig at man først søker å finne frem til det samlede økonomiske tap og deretter gjør fradrag for de kapitaliserte trygde- og/eller pensjonsytelser.
Som bekjent har Rikstrygdeverkets regresskrav bortfalt med virkning fra 1. januar 1971, og det er også foreslått at regresskravet fra andre pensjonsinnretninger skal falle bort. Situasjonen er da den at man ikke lenger vil ha RTV’s kapitaliserte beløp for hånden ved skadeoppgjøret med mindre RTV da skulle erklære seg villig til å besvare enhver forespørsel om dette. Under enhver omstendighet vil det ta tid å få svar fra RTV.
En annen fremgangsmåte – som etter utvalgets mening vil kunne gi vel så sikkert resultat når det gjelder fastsetting av erstatning for tap i fremtidig erverv og fremtidig forsørgertap – er å gjøre fradrag i den antatte årlige inntekt for den årlige trygdeytelse/pensjonsytelse på det tidspunkt skadeoppgjøret finner sted, og så å kapitalisere det tap som derved fremkommer.
Denne fremgangsmåte går altså ut på å kapitalisere nettotapet. Det beløp man kommer frem til på dette grunnlag blir så et utgangspunkt for de justeringer som forøvrig er vanlige å foreta, fordel ved utbetaling av engangsbeløp, skattefordel m. v. Ved denne fremgangsmåte er det ikke nødvendig å gjøre henvendelse til RTV, men man kan bruke de tabeller som foreligger fra RTV og forsikringsselskapene med eventuelle korreksjoner.
Denne fremgangsmåte vil antagelig også være mere hensiktsmessig ved terminvise erstatninger. »
Regjeringsadvokaten uttaler:
« Derimot reiser man spørsmålet om det er praktisk at domstolene fortsatt skal fastsette et samlede økonomiske tap og at det fra dette skal gjøres fradrag for de ytelser skadelidte får fra andre enn skadevolderen. Embetet viser i denne forbindelse til at trygdenes regress i praksis må anses for å være falt bort, og at utvalget selv foreslår at pensjonskassenes regress skal stilles på linje med regresskrav fra folketrygden. I og med dette er embetet av den oppfatning at domstolene ved å legge til grunn hva skadelidte kan påregnes å få i trygd og/eller pensjon hvert år og sammenholde det med skadedes eller avdødes forventede inntekt fremover, ganske greit kan få fastslått skadelidtes årlige tap. For så vidt erstatningen skal utbetales som en engangserstatning, kan deretter dette beløp kapitaliseres. Denne fremgangsmåte er for øvrig velkjent for domstolene i de tilfeller det betales erstatning for bruksverdien av fast eiendom. »
Til disse uttalelser vil departementet bemerke:
I prinsippet kan man tenke seg to forskjellige framgangsmåter når man skal fastsette tapet: Den ene framgangsmåte som kan tenkes er at det samlede tap ikke fastsettes, men at man bare fastsetter størrelsen av den « topperstatning » som skadelidte skal ha (av skadevolderen) i tillegg til trygd og eventuelle ytelser ellers som utløses av skaden. Den andre framgangsmåte er at man først fastsetter skadelidtes totale økonomiske tap og fra dette beløp gjør fradrag for de ytelser som skadelidte får i anledning av skaden (trygd m. v. » jfr. foran).
Departementet er for sitt vedkommende tilbøyelig til å anta at enten man bruker den ene eller den annen framgangsmåte, vil man måtte ta utgangspunkt i inntektsforholdene før skaden. Dernest må det bringes på det rene hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning tapet dekkes på annen måte, f. eks. gjennom trygdeytelser. Om man ved utmåling av engangserstatning foretar kapitalisering av det samlede tap og av fradragsbeløpene eller bare foretar kapitalisering av nettotapet, må man i begge tilfelle ta utgangspunkt i inntektsforholdene før og etter skaden. Enten man da kapitaliserer nettotapet eller bruttotapet og fradragspostene (i begge tilfelle med nødvendige justeringer) skulle resultatet bli det samme.
Departementet antar at den foreslåtte lovtekst ikke er til hinder for at også den førstnevnte beregningsmåte blir brukt. Hvorvidt den ene eller den annen framgangsmåte bør brukes, finner departementet ikke grunn til å uttale seg om.
Foranlediget av Advokatforeningens uttalelse tilføyes at man antar at opplysninger om den kapitaliserte verdi av trygden eller pensjonsytelsen fortsatt vil kunne innhentes.
Et annet av de spørsmål som er berørt i uttalelsene om komitéinnstillingen, er bestemmelsen i annet ledds siste punktum om arbeid i heimen.
Landsorganisasjonen uttaler om denne bestemmelse:
« I den foreslåtte § 5-1 annet avsnitt heter det i siste punktum: « Som inntekt likestilles verdien av arbeid i hjemmet. »
Vi tillater oss å foreslå at denne setningen sløyfes og at dette avsnittet omredigeres slik at det kommer til å lyde:
« Erstatning for lidt tap i inntekt og for tap i framtidig erverv, herunder verdien av arbeid i hjemmet, fastsettes særskilt… »
Slik bestemmelsen er foreslått i den foreliggende utkast, synes verdien av arbeid i hjemmet som inntekt å peke sterkt tilbake på skadelidtes muligheter til å skaffe seg annet arbeid og på den måte å avbøte skadens virkninger. Vi er av den oppfatning at dersom bestemmelsen kan bli fortolket på denne måte, så ville dette være lite rimelig. Det er med henblikk på dette at vi har foreslått en sådan omredigering som anført ovenfor. »
Videre har Forbrukernes forsikringskontor uttalt:
« Vi er også enige i at arbeid i hjemmet bør likestilles med annet arbeid, men formuleringen av 2. punktum i § 5-1, 2. ledd er, etter vår oppfatning, uheldig, setningen bør enten lyde: « Med inntekt likestilles verdien av arbeid i hjemmet », eller « Som inntekt regnes også verdien av arbeid i hjemmet. ». »
Departementet har på bakgrunn av disse uttalelser formet bestemmelsen i samsvar med Forbrukernes forsikringskontors første alternativ.
Når det gjelder fradragsreglene, slutter uttalelsene seg til komitéens standpunkt om at det bør gjøres fradrag krone for krone for trygdeytelsen, bortsett fra Forbrukernes forsikringskontor som har uttalt:
« a) Vi er enige i at det ved erstatningsutmåling bør gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser som skadelidte får utelukkende som følge av ulykken. Derimot er vi i tvil om hvorvidt det bør gjøres fradrag for trygde- og pensjonsytelser som i realiteten representerer en sparing på skadelidtes hånd. Vi mener at skadelidte ikke bør stilles dårligere erstatningsmessig sett ved å investere i livrente, enn han vil bli ved å sette pengene i banken, investere dem i aksjer eller lignende.
b) Det er forutsatt i motivene, s. 56, 1. sp., at alle trygdeytelser skal gå til fradrag ved erstatningsutmålingen, bortsett fra slike ytelser som ikke tar sikte på å gi erstatning for ervervsmessig tap. Etter vår oppfatning bør det presiseres i lovteksten at bare slike trygde- og pensjonsytelser som utløses av ulykken, bør kunne trekkes fra ved erstatningsutmålingen. Vi er også i tvil om hvorvidt det er riktig om trygdeytelser skal trekkes fra krone for krone dersom utbetalingen bare delvis skyldes skaden. Vi tenker da spesielt på uføretrygden.
Har du fått avslag på søknad om uføretrygd, og ønsker å klage? Les mer om det her
Hvis en mann før en skade er delvis ufør, men ikke får uføretrygd, og skaden sammen med den tidligere uførhet gjør ham 100 pst. ufør, så vil trygden delvis være utløst av den tidligere uførhet og delvis av skaden. Hvis da den kapitaliserte verdi av hele trygdebeløpet skal trekkes fra i erstatningen, kan dette virke urimelig for skadelidte. For å ta hensyn til dette, kunne vi tenke oss en slik formulering av § 5-1, 3. ledd, 1. punktum: « Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeytelser og pensjonsytelser i den utstrekning og i det omfang utbetalingene er en følge av den skadevoldende begivenhet. ».
c) Vi vil også gjøre oppmerksom på at i den utstrekning det kan ta lang tid å regne ut hvor meget skadelidte skal ha i trygd eller pensjon som følge av ulykken, vil reglene forsinke erstatningsoppgjøret. Dette kan gjøre det dobbelt vanskelig for skadelidte i en situasjon hvor han hverken får trygd, fordi denne ikke er utregnet, eller erstatning, fordi trygden ikke er utregnet.
Det bør innføres regler hvoretter skadelidte i større utstrekning enn nå har rett til å få utbetalt delvis erstatning før kravet er endelig fastslått så lenge det er på det rene at han har et erstatningskrav.
Hvis man ikke finner dette riktig, må det i alle fall være riktig i de tilfeller hvor et forsikringsselskap skal betale erstatningen, at skadelidte får så høy rente at det for selskapet vil være av vesentlig betydning å få gjort opp skaden så raskt som mulig. Etter FAL § 24, 2. ledd, er renten vanlig sparebankrente (i dag 3 pst.) Dette ligger vesentlig under den rente som skadelidte må betale dersom han i en vanskelig situasjon er nødt til å oppta lån.
Vi går ut fra at dette spørsmålet blir overveiet av morarentekomitéen, vi mener imidlertid at spørsmålet også bør overveies i denne forbindelse. »
Departementet vil her bemerke at trygdeytelsene bør gå til fradrag fullt ut, selv om utbetalingen bare delvis skyldes skaden. Det bør her være likegyldig om trygdeytelsens størrelse også skyldes tidligere uførhet. For en som tidligere hadde inntekt dels i form av trygd og dels arbeidsinntekt, vil naturligvis trygdesituasjonen før og etter skaden komme inn.
Når det gjelder det som er nevnt i uttalelsen om hurtigere utbetaling og forskott på erstatning, vises til s. 23 flg. Departementet finner ikke nå å kunne gå inn på spørsmålet om endring av rentefoten for erstatningsbeløp.
Om fradragsregelen for pensjonsytelser og forsikringsytelser har Norske Forsikringsselskapers Forbund uttalt:
« Vi har intet å bemerke til forslaget om at det samlede økonomiske tap voldt ved et erstatningsbetingende forhold blir fastsatt, og at det fra dette beløp gjøres fradrag for de ytelser skadelidte får fra andre enn skadevolderen og som bør tas i betraktning. Erstatningslovkomitéen foreslår at « trygdeytelser og pensjonsytelser » skal gå til fradrag krone for krone. Derimot likestilles « forsikringsytelser » med « annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden ». Slike ytelser kan det tas hensyn til. Men beløpet skal ikke gå til fradrag krone for krone.
Av innstillingen kan man få det inntrykk at denne sondring mellom « pensjonsytelser » og « forsikringsytelser » allerede er fastslått i gjeldende rett og at det her derfor ikke dreier seg om en prinsipielt ny ordning. Det foreligger imidlertid hverken noen dom eller noen annen form for rettspraksis som gir grunnlag for å skille mellom pensjonsytelser under en pensjonsforsikring og andre forsikringsytelser. Forsikringsavtalelovens § 25, 2. ledd gir grunnlag for den oppfatning at betegnelsen « livsforsikring » i denne lov også dekker pensjonsforsikring. Derav skulle følge – hva enten det gjelder individuell eller kollektiv forsikring – at pensjonsytelser under en pensjonsforsikring efter rettstilstanden i dag faller i samme gruppe som « forsikringsytelser » efter Erstatningslovkomitéens forslag: At de kan tas i betraktning, men ikke nødvendigvis skal gå til fradrag krone for krone i skadevolderens ansvar.
Vi finner det ikke urimelig at de forskjellige former for tjenestepensjonsytelser sidestilles med trygdeytelser. Dette uten hensyn til om det dreier seg om ytelser fra Statens Pensjonskasse, en bedriftspensjonskasse, F.T.P. eller en kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Derimot bør efter vår oppfatning en såkalt « egen pensjonsforsikring efter skattelovene » stilles likt med andre forsikringsytelser. Dette er nemlig en individuell forsikring som den sikrede selv har tegnet til fordel for seg og sine efterlatte. En slik forsikring skiller seg i prinsippet ikke fra andre former for personforsikring som kan være tegnet av den som kommer til skade eller omkommer ved en erstatningsbetingende begivenhet. Erstatningslovkomitéen har selv pekt på at en livsforsikring som « har karakter av en løpende ytelse (renteforsikring) » bør falle inn under hovedregelen for forsikringsytelser. Se innstillingen side 56. En « egen pensjonsdorsikring efter skattelovene » er en spesiell form for renteforsikring. Valget mellom den ene eller den annen form kan for forsikringstageren bero på hva som skattemessig er mest fordelaktig, men forsikringstagerens valg i så måte bør ikke virke inn på omfanget av skadevolderens økonomiske ansvar. Efter vår opp fatning foreligger ingen reelle hensyn som tilsier en sondring mellom forskjellige former for livs- og pensjonsforsikring tegnet på eget initiativ av den som er kommet til skade eller er omkommet. Tvertom, en « egen pensjonsforsikring efter skattelovene » innebærer utvilsomt « en sparing fra skadelidtes side som samfunnsmessig ansees som et gode ». Dette er et kriterium Erstatningslovkomitéen selv nevner øverst på side 57 i innstillingen som begrunnelse for at det bør vises forsiktighet med å gjøre fradrag i skadevolderens ansvar.
På denne bakgrunn vil vi foreslå at lovteksten i § 5-1, 3. ledd får følgende ordlyd:
« Ved erstatningsutmålingen gjøres fradrag for trygdeyteleser og for ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke. Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser som ikke går inn under foregående punktum og til annen… ».
Før vi forlater dette punkt vil vi bemerke at vi gjerne hadde sett at man var kommet frem til en fellesnordisk løsning i dette spørsmål i retning av det svenske standpunkt hvorefter det bare i begrenset utstrekning kan tas hensyn til visse forsikringsytelser. »
Forbrukernes forsikringskontor har uttalt:
« 2. punktum i 3. ledd fastslår at det skal kunne tas hensyn til forsikringsytelser og annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få, som følge av skaden. Dette gjelder i 90 pst. av tilfellene, ytelser som en forutseende skadelidt har sørget for å sikre seg, eller ytelser som blir gitt ham av vennligsinnede naboer eller andre i form av innsamlinger, gaver osv.
Vi tror det vil virke støtende på den alminnelige rettsoppfatning om slike beløp skal kunne trekkes inn til fradrag i en ellers berettiget erstatning, selv om beløpet er stort.
Slik regelen er utformet, frykter vi for at det vil være fristende å prosedere på at enhver ulykkes- eller livsforsikring skal føre til nedsettelse i erstatningen, og det uansett skadevolderens økonomiske evne. Dette kan, for det første, føre til unødige forhalinger i erstatningsoppgjøret, men for det annet at det blir foretatt nedsettelser som aldri burde forekomme.
Etter vår oppfatning bør i alle fall ikke slik nedsettelse kunne finne sted dersom det ikke er spesielle forhold på skadevoldersiden som gjør dette rimelig. Vi er av den oppfatning at reglen i § 5-3 gir tilstrekkelig grunnlag for å lempe erstatningen der dette måtte finnes nødvendig.
Regelen i § 5-1, 3. ledd, 2. punktum anbefales derfor ikke. Hvis man likevel mener at man skal ha en slik regel, må den i alle fall begrenses til de situasjoner hvor hensynet til skadevolderen gjør det rimelig å nedsette erstatningen. Vi kunne i så fall tenke oss følgende formulering: « Videre kan tas hensyn til forsikringsytelser og annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden dersom hensynet til skadevolderen gjør dette rimelig, samt til omstendighetene for øvrig. »
Motorførernes Avholdsforbund slutter seg til komitéens forslag om fradrag for « offentlige trygde- og pensjonsytelser ». Deretter tilføyes:
« Vi er mer betenkt ved at slik avkortning kan praktiseres når det gjelder forsikringsytelser. I de fleste tilfeller har skadelidte ved sitt eget initiativ sikret seg slike ytelser, og i noen tilfeller ved medlemskap i organisasjoner, som f. eks. trafikkulykkesforsikring i vår organisasjon. Det bør komme klart fram at slike forsikringsytelser ikke kan føre til fradrag i erstatning. »
Landsorganisasjonen, som er enig i at det gjøres fradrag både for trygdeytelser og pensjonsytelser, tilføyer:
« Vi er også enig i at det åpnes adgang til å gjøre fradrag for forsikringsytelser, men denne adgang bør begrenses til bare å gjelde de deler av forsikringsytelser som ikke representerer oppspart kapital. Som eksempel nevner vi at det bør være adgang til å gjøre fradrag helt ut for en nytegnet livsforsikring. Gjelder det derimot en livsforsikring som det har vært betalt på gjennom en lang årrekke, bør det ikke være adgang til å gjøre fradrag for den delen av livsforsikringssummen som representerer oppspart kapital gjennom alle de årene det har vært betalt premie på denne. Oppspart kapital bør behandles likt hva enten sparingen er skjedd i form av innbetaling til et livsforsikringsselskap eller i form av sparing på en bankkonto. »
For så vidt angår pensjonsytelser, er departementet enig i at fradragsregelen i første punktum ikke bør gjelde egen pensjonsforsikring og har endret lovutkastet i samsvar med forslaget fra Norske Forsikringselskapers Forbund. Man legger da vekt på at enten en egen privat forsikring er tegnet slik at den gir rett til en løpende terminytelse eller en engangsutbetaling, bør fradragsregelen være den samme. Spørsmålet om det ved selve utmålingen skal tas hensyn til en slik ytelse, bør derfor stå i samme stilling som forsikringsytelser. Man vil imidlertid bemerke at selv om en gruppe yrkesutøvere tegner private og individuelle pensjonsforsikringer istedenfor kollektive, bør ikke det få betydning for fradragsregelen. Det vesentlige er at like tilfelle så vidt mulig bør behandles likt. Dersom den private individuelle pensjonsforsikring i andre henseender bør betraktes på samme måte som en privat tjenestepensjonsforsikring, bør den også i forhold til fradragsregelen likestilles.
Når det ellers gjelder forsikringsytelser, går uttalelsene som det sees entydig ut på at det bør vises romslighet med hensyn til å redusere erstatningen fordi skadelidte får utbetalt private forsikringsytelser.
Departementet vil i denne forbindelse tilføye:
Etter lovutkastet vil det nå for det første bli høve til å ta et visst hensyn til forsikringsytelser ved selve utmålingen av erstatningen. Dessuten vil det – i tilfelle hvor lempingsregelen kan komme til anvendelse – være adgang til ved avgjørelsen av lemping å ta hensyn til forsikringsytelsen. Hensikten med denne ordning er at det i de vanlige tilfelle hvor lemping ikke er aktuelt, skal atskillig til før en forsikringsytelse overhodet medfører at skadelidte får redusert erstatning. Og selv om forsikringsytelsen er så betydelig at det ved erstatningsutmålingen tas et visst hensyn til utbetalingen, bør utbetalingen likevel innebære en reell fordel for skadelidte (de etterlatte). Mer alminnelige livsforsikringsytelser som skadelidte (eller de etterlatte) får utbetalt, bør etter dette normalt ikke medføre redusert erstatning, og det bør aldri skje reduksjon i forsikring som representerer oppspart kapital, jfr. Landsorganisasjonens uttalelse. Når det gjeldes ulykkesforsikringer som blir utløst ved skaden, vil det være større grunn til å legge en viss vekt på utbetalingen. Men også her bør det først og fremst være skadelidte som får fordelen av forsikringen som han selv har sørget for. Man er for så vidt i prinsippet enig med Motorførernes Avholdsforbund, jfr. uttalelse foran s. 35. De forsikringene som nevnte organisasjon har, er for øvrig bare på kr. 20 000 ved invaliditet og kr. 5 000 ved dødsfall. Så små forsikringer bør det aldri tas hensyn til ved erstatningsutmålingen.
Forutsetningen for at man ser helt bort fra private ulykkesforsikringer, bør være at de ligger på et rimelig nivå. Det er neppe mulig å angi noe bestemt minstebeløp som det aldri bør tas hensyn til ved utmålingen. Beløpet vil dessuten måtte endre seg fra tid til tid. Departementet er enig med høringsinstansene i at det bør utvises romslighet på dette punkt overfor de skadelidte eller etterlatte. Dette gjelder særlig nå i og med at man har regelen om lemping i § 3-8 (komitéutkastets § 5-3) hvor man kan legge vekt bl. a. på forsikringsytelsen ved avgjørelsen av hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning lemping bør skje.
Et spørsmål som er tatt opp av Rikstrygdeverket, er trygdemyndighetenes adgang til å gi opplysninger om trygdeytelser. Det heter om dette i uttalelsen:
« Opphevelsen av regressretten for trygdene og det fremlagte lovutkast forutsetter at det gis opplysninger om trygdeytelser som skadelidte er berettiget til. Det vises til folketrygdlovens § 18-7, første punktum og lovutkastets § 5-1, tredje ledd og § 5-2, annet ledd. Slike opplysninger antas trygdemyndighetene ikke å kunne gi til skadevolder/forsikringsselskap uten samtykke fra den berettigede/skadelidte, jfr. folketrygdlovens § 18-4, nr. 1. Rikstrygdeverket antar at samtykke fortsatt bør kreves. En finner det av hensyn til konsekvensene betenkelig om slike opplysninger skal kunne gis uten hinder av taushetsplikt med hjemmel i folketrygdlovens § 18-4, nr. 2 eller eventuelt med særskilt hjemmel i bestemmelse i den foreslåtte lov.
Komitéen forutsetter at trygdeytelser som skal gå til fradrag ved beregningen av tap i fremtidig erverv ved personskader og ved beregningen av erstatning for tap av forsørger, skal kapitaliseres etter det trygdetekniske grunnlag som Sosialdepartementet har fastsatt med hjemmel i folketrygdlovens § 18-8. Rikstrygdeverket har fra regressakene erfaring for at dette arbeid ofte har vært komplisert og tidkrevende. Selve beregningen krever en viss aktuarmessig ekspertise. »
Til uttalelsen vil departementet bemerke:
Problemet med å få opplysninger om den skadelidtes eller de etterlattes trygdeforhold vil som det går fram av uttalelsen bare bli aktuelt dersom det ikke gis samtykke til at opplysninger om trygdeforhold innhentes. Det vil dessuten ikke være noen problemer dersom retten har behov for opplysningene i forbindelse med erstatningssak som er brakt inn for domstolene.
Taushetspliktbestemmelsen i folketrygdlovens § 18-4 nr. 1 er avgrenset til å gjelde opplysninger om « noens private forhold ». Bestemmelsen har med andre ord bare til formål å beskytte rent personlige forhold.
Når det f. eks. skal foretas oppgjør i en erstatningssak (minnelig oppgjør) og skadelidte eller de etterlatte ikke har gitt samtykke til at opplysninger om trygdeforhold innhentes, vil den som ber om slike opplysninger til bruk ved oppgjøret ha legitime grunner til å be om opplysningene. Disse vil også i alminnelighet være lite følsomme opplysninger. Hvorvidt trygdemyndighetene uten samtykke av skadelidte eller de etterlatte kan gi opplysninger om trygdeytelser til bruk for erstatningsoppgjøret, finner man ikke å burde uttale seg om. Det vises til « Innstilling om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skogforvaltningen » (avgitt november 1971), se særlig s. 23 og 67-70, jfr. også utvalgets forslag til endringer bl. a. i folketrygdlovens § 18-4 (innst. s. 80). Dersom samtykke til å innhente opplysninger om trygdeforhold nektes og trygdens organer heller ikke finner å kunne gi slike opplysninger av hensyn til den någjeldende taushetspliktbestemmelse, får erstatningsoppgjøret bringes inn for retten. Departementet kan vanskelig tenke seg at taushetsplikten vil skape problemer i erstatningssakene. Under enhver omstendighet finner departementet ikke at det i forbindelse med denne lovsak kan komme på tale å gi særregler om taushets- og opplysningsplikten for folketrygdens organer.
Når det gjelder uttalelsen om beregning av den kapitaliserte verdi av trygdeytelsene, regner departementet med at Rikstrygdeverket også i framtiden vil bli anmodet om å utregne den kapitaliserte verdi av trygdeytelsene. Departementet er enig med komitéen (se innst. s. 56) i at det må være riktig å beregne verdien for så vidt angår framtidig tap etter de trygdeytelsene som gjelder ved erstatningsfastsettingen.
Et annet spørsmål som er tatt opp av Statens pensjonskasse, er spørsmålet om plikt for skadevolderen til å gi opplysninger om tilleggsforsikringer. Det heter i uttalelsen:
« Til slutt finner man å ville nevne at det i loven synes å være grunn til å ta inn en bestemmelse om plikt for skadevolderen til å opplyse om eventuelle tilleggsforsikringer er tegnet. Man viser her til kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg den 29. august 1970 – Rt-1970-1018 – vedrørende opplysningsplikten etter folketrygdlovens § 18.3. En lignende regel synes å burde gjelde generelt ved erstatningsoppgjør. »
Uttalelsen sikter spesielt til tilleggsforsikringer til den obligatoriske trafikkforsikring. Spørsmålet om det foreligger forsikringer, vil imidlertid melde seg også ellers enten det gjelder ansvarsforsikring eller skadeforsikring. I og med at det i loven sies at det kan tas hensyn til forsikringsytelser må det følge av dette at partene også må ha plikt til å gi opplysninger om eventuelle forsikringsytelser som skaden eller dødsfallet har utløst. Opplysningene vil være nødvendige for å sikre en riktig erstatningsutmåling. Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå en uttrykkelig lovbestemmelse om opplysningsplikt inntatt i skadeserstatningsloven.
For så vidt angår uttrykket « annen vesentlig økonomisk støtte », er departementet enig med komitéen i at det bør være adgang til å legge en viss vekt på slik støtte, forutsatt at denne er vesentlig. Man viser til det som er sagt i komitéens innstilling s. 33-34 og vil tilføye at departementet rekner med at det bare i rene unntakstilfelle vil bli spørsmål om å redusere erstatningen fordi skadelidte (de etterlatte) får annen vesentlig økonomisk støtte i form av frivillig innsamling o.l. I anledning denne bestemmelse kan nevnes at Landsorganisasjonen uttaler:
« I § 5-1, tredje avsnitt åpnes det også adgang til å gjøre fradrag for annen vesentlig økonomisk støtte som skadelidte har fått eller kommer til å få som følge av skaden. Vi vil si oss enig i denne bestemmelsen, men når det gjelder økonomisk støtte som skadelidte « kommer til å få », vil vi reise det spørsmål om ikke denne bestemmelsen bør forsterkes slik at den bare får anvendelse på slik økonomisk støtte som skadelidte er sikret å få. Vå begrunnelse for dette forslag er at vi er av den oppfatning at det bare er den økonomiske støtte som skadelidte er sikret å få som bør komme til fradrag og at det overhodet ikke bør være adgang til innsigelser mot erstatningsbeløpets størrelse på det hypotetiske grunnlag at vedkommende, som følge av skaden, muligens uten at dette kan sies sikkert også vil kunne komme til å få annen økonomisk støtte. »
Departementet vil her bemerke at det naturligvis ikke er meningen at det skal foretas reduksjon i erstatningen hvis det er usikkert om støtten blir utbetalt. Man antar imidlertid at dette ikke skulle nødvendiggjøre noen endring av lovteksten.
Endelig nevnes at Advokatforeningens utvalg i tilknytning til uttrykket « omstendighetene for øvrig » har uttalt:
« Utvalget er i tvil om hvorvidt det er nødvendig med dette ubestemte begrepet her ved siden av reglene i § 5-3 som omhandler de tilfelle hvor skadevolderens ansvar kan lempes. »
Departementet slutter seg her til komitéforslaget.
Til § 3-2.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-2 (Skadeserstatningslov)
Det vises til de alminnelige motiver s. 19 flg. Blant annet på bakgrunn av det som der er sagt om utmålingen av menerstatningen, er departementet kommet til at man i lovteksten bør bruke ordlyden « varig og betydelig skade av medisinsk art » jfr. det tilsvarende uttrykk « varig og betydelig skadefølge av medisinsk art » i folketrygdlovens § 11-8.
Som nevnt i de alminnelige motiver har departementet på det nåværende tidspunkt ikke i selve lovteksten villet fastsette hvilke satser som skal brukes for menerstatningen etter denne lov. Som det går fram av det som er uttalt s. 19. flg. anbefales samme sats som menerstatningen etter folketrygdlovens § 11-8, tillagt en tredjedel. Man rekner med at denne anbefaling vil føre til at man i praksis vil få faste graderingsnormer. Den usikkerhet som nyordningen ellers kunne tenkes å innebære for erstatningsfastsettelsen, skulle dermed være redusert.
Til § 3-3.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-3 (Skadeserstatningslov)
Man viser til merknadene s. 32 (under C nr. 1 bokstav a).
Denne bestemmelse avløser ikrafttredelseslovens § 19 tredje ledd. Om den nye henvisning til straffelovens kap. 21 vises til komitéinnstillingen s. 66.
Til § 3-4.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-4 (Skadeserstatningslov)
Bestemmelsen svarer til komitéutkastets § 5-2.
I anledning av at komitéen har drøftet forsørgerterminologien, har Departementet for familie- og forbrukersaker pekt på at det foreligger et medlemsforslag i Nordisk Råd som tar sikte på at man gjennom lovgivningen skal få slått fast at forsørging bare gjelder overfor barn. Deretter tilføyes:
« Ut fra dette syn bør en kanskje få bort betegnelsen forsørger m. v. i lovbestemmelser som også gjelder for ektefeller og andre. Det er dette som er skjedd i folketrygden og denne regel bør også følges i annen lovgivning. »
Departementet viser til det som er uttalt av komitéen (s. 57-58), og tilføyer at man ikke nå finner grunn til å foreslå ny utforming av bestemmelsen.
Når det gjelder denne bestemmelse, har ellers Forbrukernes forsikringskontor uttalt:
« Vi er enig i realitetsinnholdet i 1. ledd i § 5-2. Derimot synes det grunn til å se noe nærmere på formuleringen. Vi har således vondt for å forestille oss at noen kan bli forsørget av « avdøde ». Uttrykket bør omformuleres, f. eks. slik: -« til den som helt eller delvis blir forsørget av den som nå er død » eller: – « den nå avdøde ». Tilsvarende i 2. punktum: « – selv om den som døde ikke forsørget den etterlatte ». Også uttrykket « kunne påregne forsørgelse » synes noe gammelmodig, vi er imidlertid enig i realiteten også i regelen i 2. punktum.
a) Vi er derimot i tvil om hvorvidt man i § 5-2, 2. ledd, 1. punktum har valgt den beste regel. At forsørgelsens omfang skal være av vesentlig betydning er vi enig i, derimot er vi i tvil om hvorvidt « den etterlattes muligheter til selv å bidra til sin forsørgelse » er en hensiktsmessig utformet regel.
Vi tenker spesielt på barn som forsørgede. Sammenholdes regelen med det som står på s. 60, om erstatning til barn og ungdom, ser man at det forutsettes at det skal tas utgangspunkt i vedkommendes muligheter til selv å bidra til sin egen forsørgelse. Men man er ikke konsekvent i dette syn idet det siden synes å legges vekt, ikke på hvilke muligheter barnet selv hadde til å forsørge seg, men på hvilken sannsynlighet det var for at vedkommende ville ha blitt forsørget av den som nå er død. På s. 60, 1. sp., nest siste avsnitt, står det nemlig at man må legge vekt på den økonomiske, understøttelse som den etterlatte kunne ha påregnet under utdannelsen. Dette er noe helt annet enn den unges muligheter til å forsørge seg selv.
I neste avsnitt sies det at det er naturlig å legge til grunn at barnet vil ha krav på forsørgelse til det fyller 18 år. Det synes å ligge implisitt i denne uttalelse at det skal spesielle omstendigheter til for at barn skal ha krav på erstatning for tap av forsørger utover det 18. år.
Vi er redd for at denne formulering vil kunne føre til at etterlatt barn og ungdom ikke får den erstatning det synes å være rimelig at de skal ha. Istedet for å legge vekt på mulighetene den unge har til å forsørge seg selv – en regel som synes å forutsette at den unge må gå ut i arbeidslivet så snart som mulig – bør det heller tas utgangspunkt i hvilken sannsynlighet det var for at den unge ville ha blitt forsørget av den som døde – i årene etter ulykken.
Sagt på en annen måte: erstatningsreglene bør ikke inrettes slik at den unge, på grunn av utilstrekkelig erstatning, må velge en annen utdannelse eller løpebane enn den han egentlig hadde tatt sikte på. En familiefar med høye inntekter vil ofte se det som sin oppgave å bringe sine barn gjennom et akademisk studium, barna skal ikke være nødt til å velge en mindre tidkrevende utdannelse fordi de ikke vil få erstattet forsørgertapet frem til studienes avslutning.
Det synes imidlertid å fremgå av motivene at skadevolderen ikke skal kunne påberope seg at skadelidte velger en for lang utdannelsesvei, men hvis det er det man mener, hvilket, etter oppfatning er riktig, bør dette sies uttrykkelig i lovteksten. Vi mener derfor at § 5-2, 2. ledd, 1. setning, bør få en tilføyelse hvoretter dette gjøres klart. Dette kan f. eks. gjøres slik:
« Erstatning for tap av forsørger fastsettes under hensyn til forsørgelsens omfang og den etterlattes muligheter til selv å bidra til sin forsørgelse, dog skal det ikke tas hensyn til at barn og ungdom ved valg av annen løpebane enn den de har påbegynt eller akter å påbegynne, ville hatt muligheter til å forsørge seg selv fra et tidligere tidspunkt. »
b) For så vidt gjelder barn og ungdom under utdannelse peker vi for øvrig på muligheten av å fastsette erstatningen i terminvise beløp etter regelen i § 5-4. Det synes imidlertid ikke å fremgå klart av denne regel at de terminvise beløp kan gjøres tidsbegrenset, f. eks. så lenge forsørgelsen varer.
Vi går ut fra at det er mulig for domstolene, slik reglene er utformet, å gi terminvise erstatninger i forhold til en bestemt utdannelsesvei, f. eks. slik: « N. N. dømmes til å betale skadelidte kr. 10 000,- pr. år så lenge skadelidte studerer til ingeniør i Trondheim. » »
På bakgrunn av disse merknader har departementet endret noe på formuleringen av første ledd.
Når det ellers gjelder uttalelsen om annet ledd for så vidt angår erstatning til barn, er departementet enig i at man ved erstatningsutmålingen så vidt mulig bør vurdere framtiden ut fra den forutsetning at dødsfallet ikke er blitt framkalt av skadevolderen. Man har imidlertid ikke funnet det nødvendig å endre den lovtekst komitéen har foreslått. Når det spesielt gjelder den av komitéen i motivene antydede grense på 18 år for utmåling av forsørgererstaning (ved engangserstaning) vil departementet for sitt vedkommende peke på at det bare er sagt at « det vil være naturlig å legge til grunn at barnet vil ha krav på forsørgelse til det fyller 18 år » når det ikke er « konkrete holdepunkter for en annen erstatningsberegning », se innst. s. 60 sp. 1. Det skal m. a. o. først og fremst skje en konkret vurdering. Dersom man ikke ved en slik konkret vurdering kan finne fram til en tidsperiode for beregningen, vil domstolene måtte legge et eller annet tidsrom til grunn. Det synes da ikke unaturlig at man anvender de aldersgrenser man har ved underholdsbidrag.
For så vidt angår det som er sagt i nevnte uttalelse om terminerstatning, vil departementet fraråde at erstatningsfastsettelsen knyttes til et ubestemt tidsrom. Som nevnt av komitéen (s. 41 flg.) må erstatningsutmålingen ved personskade og forsørgertap bygge på usikre faktorer. Departementet er enig med komitéen i at erstatningen, når forholdene er særlig usikre, heller bør fastsettes for et bestemt begrenset tidsrom, og at det tas uttrykkelig forbehold om at erstatningen deretter kan tas opp påny.
Om bestemmelsen i § 3-4 har Norske Forsikringsselskapers Forbund uttalt:
« Foruten de spørsmål som uttrykkelig er nevnt i Departementets brev og som vi ovenfor har knyttet bemerkninger til, vil vi gjerne også behandle Erstatningslovkomitéens forslag for så vidt angår tap av forsørger. Efter nu gjeldende rett kreves faktisk forsørgelse som forutsetning for erstatning. Innstillingen går ut på at erstatningsplikten utvides til også å omfatte de tilfelle hvor den efterlatte i nær fremtid ville kunnet påregne forsørgelse. Vi finner grunn til å påpeke at uttrykket « i nær fremtid » virker diffust og at en avklaring derfor må finne sted gjennom rettspraksis. Vi har forstått intensjonene slik at eventuelt fremtidig forsørgerforhold skulle forutsettes å inntreffe kort tid efter ulykkeshendelsen. »
Departementet er klar over at uttrykket « i nær framtid » ikke gir noen eksakt avgrensing. Man er imidlertid enig med komitéen i at det kan være rimelig i visse tilfelle å tilstå forsørgererstatning selv om det på ulykkestiden ikke forelå noen aktuell forsørging. En tilsvarende utviding av forsørgerbegrepet vil ventelig bli foreslått også av den finske og svenske erstatningslovkomité, mens det foreløpig er mer uklart hva som blir foreslått fra dansk side. De foreløpige finske og svenske lovutkast bruker begge uttrykket « i nara framtid ». Om den nærmere avgrensning viser man til det som er uttalt av komiteen s. 59.
Om bestemmelsen i siste ledd har Trondheim kommunale pensjonskasse uttalt:
« Tilslutt tillater jeg meg å gjøre oppmerksom på bestemmelsen i § 5-2, siste ledd om begravelsesutgifter som skal ilegges den erstatningsansvarlige. Bestemmelsen i § 5-1 tredje ledd om at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for trygdeytelser, gjelder så vidt skjønnes etter lovteksten ikke for utmålingen av erstatning for begravelsesutgifter. Trygdekassen utbetaler som kjent et beløp til begravelsesutgifter og det ville vel være naturlig om bestemmelsen i § 5-1, tredje ledd, også gjaldt i dette tilfelle. »
Rikstrygdeverket uttaler:
« Når det gjelder fradrag for trygdeytelser, kan en ikke se at komitéen har kommet inn på dette spørsmålet når det gjelder erstatning for begravelsesutgifter, jfr. utkastets § 5-2, siste ledd og motivene til denne bestemmelse. Etter folketrygdlovens § 9-1 ytes engangsstønad med 20 prosent av grunnbeløpet når en trygdet dør. Engangsstønaden forhøyes til 45 prosent av grunnbeløpet hvis avdøde etterlater seg ektefelle eller hadde foreldremyndigheten over barn og de etterlatte var trygdet ved dødsfallet.
Engangsstønad ved dødsfall er blant annet ment å skulle dekke utgifter til begravelse. Før 1. januar 1971 da en hadde regress for trygdens utgifter, ble det i de tilfelle hvor vilkårene for regress forelå fremmet krav overfor skadevolder/forsikringsselskap om refusjon for trygdens utgifter til engangsstønad.
Etter 1. januar 1971 antas skadevolders ansvar for begravelsesutgifter å falle bort i den utstrekning det er utbetalt engangsstønad fra folketrygden, jfr. folketrygdlovens § 18-7, første punktum.
En antar imidlertid at en skadevolder ikke kan kreve at engangsstønad svarende til mer enn 20 pst. av grunnbeløpet går til fradrag i hans ansvar for begravelsesutgifter. Den forhøyde engangsstønad, 45 prosent av grunnbeløpet, er også ment å skulle dekke de etterlattes øyeblikkelige behov for stønad i forbindelse med dødsfallet i påvente blant annet av at deres rettigheter etter kapittel 10 i folketrygdloven kan bli klarlagt. Den del av engangsstønaden som ikke kan kreves fratrukket i begravelsesutgifter, antas det å kunne tas hensyn til ved erstatningsfastsettelsen for tap av forsørger, jfr. folketrygdlovens § 18-7, første punktum og lovutkastets § 5-2, annet ledd.
Når komitéen som ovenfor anført ikke er kommet inn på spørsmålet om fradrag for trygdeytelser ved erstatning for begravelsesutgifter, går en ut fra at den ikke har ment å endre gjeldende ordning, men at det skyldes at den ikke har vært oppmerksom på forholdet. Rikstrygdeverket finner for sitt vedkommende at det fortsatt bør være fradrag for trygdeytelser som er ment å skulle dekke begravelsesutgifter. Dette bør komme til uttrykk ved at det i utkastets § 5-2, siste ledd tas inn en bestemmelse om at § 5-1, tredje ledd, første punktum gjelder tilsvarende. »
Departementet er enig i disse merknader og har endret siste ledd i samsvar med dette.
Til § 3-5.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-5 (Skadeserstatningslov)
Man viser til merknadene s. 32 (under avsnitt C nr. 1 bokstav a).
Paragrafen avløser ikrafttredelseslovens § 19 annet ledd og § 21 annet ledd.
Om innholdet bemerkes at oppreisning som hittil kan gis selv om handlingen ikke har medført økonomisk tap. Formuleringen tar ellers sikte på å få fram at oppreisning kan gis uten hensyn til om skadelidte vil ha krav på menerstatning, og oppreisning kan gis selv om skadelidte har fått full menerstatning. Her gjelder ingen maksimering av beløpets størrelse.
Som hittil skal oppreisning gis i form av et engangsbeløp.
Til § 3-6.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-6 (Skadeserstatningslov)
Man viser til merknadene s. 32 (under avsnitt C nr. 1 bokstav a).
Paragrafen avløser ikrafttredelseslovens § 19 a slik paragrafen vil lyde etter den lovendring som er foreslått ved Ot.prp. nr. 40 (1971-72). Man har her forutsatt at nevnte lovsak vil være vedtatt før dette lovutkast.
Til § 3-7.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-7 (Skadeserstatningslov)
Man viser til de alminnelige motiver s. 26 flg. om regressretten for pensjonsinnretninger m. m.
Til § 3-8.
, lov-1969-06-13-26-§ 5-2 (Skadeserstatningslov)
Paragrafen svarer til komitéutkastets § 5-3.
Erstatningslovkomitéen har ikke uttrykkelig kommentert spørsmålet om lemping av menerstatningen. Departementet antar at også slik erstatning bør kunne lempes. I og med at bestemmelsen sier at « Erstatning etter kapitlet her » kan lempes, gir den etter ordlyden heimel for lemping også av menerstatningen.
Om denne bestemmelse er det avgitt følgende uttalelser:
Advokatforeningens utvalg:
« Utvalget har ingen bemerkninger til den foreslåtte nye lovregel om adgang til å lempe ansvaret for personskade eller for forsørgertap. Det vil imidlertid reise spørsmålet om man ikke også burde ha lempningsregler i forbindelse med tingskade.
Utvalget er enig med komitéen i at det ikke er grunnlag for å sette noe « tak » for erstatningens størrelse. »
Norges Automobil-Forbund:
« Når det gjelder utkastets § 5-3 om adgang til å lempe skadevolderens ansvar når dette vil virke urimelig tyngende, er man enig i at en generell lempingsregel innføres. Derimot kan det ikke sees at de samme hensyn gjør seg gjeldende når følgene av den skadevoldende handling er dekket ved ansvarsforsikring. »
Landsorganisasjonen:
« Når det gjelder lempingsbestemmelsen i § 5-3, vil vi peke på at denne bestemmelse synes å være svært ensidig utformet under hensyntaken alene til skadevolderen uten at det er tatt tilsvarende hensyn til skadelidte. Teoretisk sett kan vel den situasjon tenkes at erstatningsansvaret kan virke urimelig tyngende for skadevolderen, men at det samtidig kan virke urimelig tyngende for skadelidte dersom det foretas noen lempinger i erstatningsansvaret. Dersom en sådan situasjon også kan tenkes å inntreffe i praksis – noe som vi antar vil kunne skje – bør loven iallfall utformes slik at den ikke tar mere hensyn til skadevolderen enn til skadelidte. Med henblikk på dette ber vi tatt under overveielse å omredigere første punktum til å lyde:
« Erstatningsansvar for personskade og for tap av forsørger kan lempes for så vidt det ville virke urimelig tyngende for skadevolderen sammeliknet med skadelidte. » »
Forbrukernes forsikringskontor:
« …er vi enige i at erstatningsansvaret bør kunne lempes for så vidt det ville virke urimelig tyngende for skadevolderen. Vi er også enig i at lempningsregelen i prinsippet bør være uavhengig av skadevolderens skyld, vi tenker særlig på at i de tilfeller hvor det vil være rimelig med lempning, vil ofte full erstatning gå ut over andre enn skadevolderen selv, f. eks. skadevolderens familie, vi synes ikke de skal lide mer om skadevolderen har utvist skyld eller om han ikke har det.
a) Vi er derimot i større tvil om hvorvidt den regel som er foreslått i 2. punktum av § 5-3, er rimelig. Vi har forstått det slik at den lempning det gjelder bare skal kunne gjøres gjeldende dersom det i særlige tilfeller synes rimelig. For å presisere at dette er en særlig unntaksregel, bør etter vår mening vedkommende punktum omredigeres, slik at dette trekkes fram.
Av motivene, s. 62, fremgår det at adgangen til å lempe ansvaret bare skal brukes dersom skaden har fått et meget stort omfang. Da dette er en ansvarslempning som skal kunne foretas selv om ansvaret ikke ville virke urimelig tyngende på skadevolderen, vil den ha praktisk betydning hvor skadevolderen har tegnet en ansvarsforsikring eller står som selvforsikrer. Hvor det foreligger en ansvarsforsikring, vil dennes maksimum være en effektiv grense for ansvarets størrelse. I de « hjemmets forsikring »-er som nyttes i dag, er selskapets ansvar begrenset til kr. 600 000,- pr. skade, og for så vidt gjelder personskade, ikke over kr. 300 000,-, pr. person. Den foreslåtte regel vil kunne få større praktisk betydning hvis begrensningene i bilansvarsloven oppheves.
b) Den videre forutsetning for ansvarslempning etter § 5-3, 2. punktum er at skadelidte har, eller burde ha, forsikret seg mot skaden. Som et tenkt tilfelle fremhever motivene, (s. 62) et eksempel hvoretter en buss med millionærer kjører utfor veien med det resultat at de dels omkommer, dels blir sterkt invalidisert. For at eksemplet skal ha betydning, må det forutsettes at bilføreren har personlig ansvar som han har dekket ved en særlig ansvarsforsikring, eller at begrensningene i bilansvarsloven oppheves.
Det bør imidlertid likevel bemerkes at en død millionær ikke er noe mindre millionær enn en levende millionær. For så vidt gjelder skadelidtes formues forhold, har selvsagt en ulykke ingen betydning. Det må heller forutsettes at busspassasjerene hver for seg har en meget høy inntekt.
Dersom skadetilfellet utløser krav på trygd eller pensjon, skal dette trekkes fra, krone for krone, allerede etter § 5-1, 3. ledd, 1. punktum. For så vidt gjelder andre forsikringsytelser, livsforsikringer eller ulykkesforsikring samt eventuelle andre økonomiske bidrag, kan det, etter utkastet, tas hensyn til disse allerede ved erstatningsutmålingen etter 2. punktum i § 5-1, 3. ledd. Det kan neppe være meningen at de samme forsikringer skal tas hensyn til én gang til etter lempningsregelen i § 5-3, 2. punktum. Disse forsikringer bør ikke tas hensyn til mer enn én gang, og beholder man lovregelen både i § 5-1, 3. ledd og i § 5-3, så vil det i så fall i § 5-3 bare være forsikrings mulighetene, samt skadevolderens skyld og forholdene ellers, som vil ha selvstendig betydning for en eventuell ansvarslempning. Disse hensyn synes å trekke hver sin vei: skadevolderens eventuelle skyld taler imot nedsettelse, mens den omstendighet at skadelidte burde ha forsikret seg, taler for en nedsettelse av erstatningen.
c) Realiteten i regelen blir, etter dette, så vidt vi kan se, en slags straff for den som ikke har sørget for å tegne tilstrekkelige personforsikringer. På dette punkt er det også et spørsmål om det bør foretas en særlig identifikasjon hvis forsørgeren er død; skal den omstendighet at han ikke har tegnet tilstrekkelige forsikringer gå ut over de etterlatte? Komitéen synes å forutsette (s. 62) at slik identifikasjon må foretas, vi synes ikke dette er særlig rimelig. »
Norske Forsikringsselskapers Forbund:
« Vi har intet å bemerke til Erstatningslovkomitéens forslag om adgang til å lompe ansvaret for personskade eller forsørgertap. »
Regjeringsadvokaten:
« Utvalgets forslag om ansvarslemping ved personskader og forsørgertap i utkastets § 5-3 kan dette embete slutte seg til for så vidt angår innholdet av regelen. Derimot reiser man spørsmålet om regelens utforming er helt heldig for så vidt meningen har vært at ansvaret helt skal kunne falle bort. Dessuten synes den språklige utforming av bestemmelsens annet punktum ikke helt klar i og med at det kan reises spørsmål om uttrykket « i særlige tilfelle » bare går tilbake på forholdene ellers eller på hele bestemmelsen. Av motivene til bestemmelsen fremgår at det sistnevnte alternativ har vært meningen og da reises spørsmålet om ikke bestemmelsen bør omformuleres. Man er ved dette embetet dessuten av den oppfatning at loven direkte bør si at et ansvar kan nedsettes eller falle bort istedenfor å bruke det mer upresise uttrykk lemping. Man er imidlertid kjent med at dette uttrykk allerede finnes i lov om skadeserstatning i visse forhold. Under henvisning til dette vil man antydningsvis foreslå følgende utforming av annet punktum:
« For øvrig kan ansvaret nedsettes eller falle bort i særlige tilfelle når skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skadevolderens skyld og omstendighetene ellers tilsier dette. »
Forutsetningen for utformingen av annet punktum er naturligvis at lovens uttrykk lemping også for øvrig byttes ut med uttrykket « nedsettes eller falle bort ». »
Kongelig Norsk Automobilklub:
« Når det gjelder adgang til å lempe ansvaret for personskade eller forsørgertap, mener vi at utgangspunktet absolutt bør være at der skal tilkjennes full erstatning. Når skadevolderen er dekket ved ansvarsforsikring, er det ingen grunn til å foreta lemping. Ellers finner vi at det kan være grunner som taler for at retten når spesielle forhold foreligger, har en adgang til å lempe på det ansvar som skadevolderen har. »
Rikstrygdeverket:
« Rikstrygdeverket finner det riktig og rimelig at det nå blir lovfestet en generell lempningsregel for erstatningsansvar i forbindelse med personskader og tap av forsørger. En slutter seg til det forslag komitéen har fremsatt i utkastets § 5-3.
En er enig med komitéen i at det ikke synes å være noe praktisk behov for å sette noen øvre grense for erstatningens størrelse når det blir innført en lempningsregel som foreslått av komitéen. »
For så vidt angår uttalelsen fra Landsorganisasjonen vil departementet bemerke at det ikke er meningen at lempingsregelen i første punktum skal kunne anvendes uten at det ses hen til skadelidtes interesse. Det vil imidlertid ofte være av begrenset betydning for skadelidte om han tilkjennes full eller redusert erstatning dersom skadevolderen ikke har mulighet til å betale. Det er i slike tilfelle det vil være spørsmål om lemping i medhold av hovedregelen. Det er naturligvis ikke meningen at bestemmelsen skal praktiseres slik at resultatet blir urimelig sett fra skadelidtes side selv om det blir rimelig for skadevolderen.
Man nevner i denne forbindelse at det i en betenkning fra den svenske skadeståndskommittéen (se Statens offentliga utredningar 1971:83) er foreslått en alminnelig lempingsregel med følgende innhold (5 kap. 9 §):
« Skadestånd kan jämkas, om skadeståndsskyldigheten finnes oskäligt betungande med hänsyn till parternas ekonimiska forhållanden och omständigheterna i övrigt. »
Det foreløpige lovutkast fra den danske erstatningslovkomité er formet på tilsvarende måte som det norske, mens det foreløpige finske komitéutkast går ut på at erstatningen kan nedsettes « om det finnes oskäligt betungande eller… », altså ikke noen tilføyelse om « oskäligt betungande » for skadevolderen. I skadeserstatningslovens § 2-2 om lemping av arbeidsgivers ansvar har man ingen tilsvarende tilføyelse, jfr. at bestemmelsen i nr. 1 første punktum lyder:
« Ansvaret etter § 2-1 kan lempes for så vidt det ikke ville virke urimelig tyngende. »
For å fjerne den mulige uklarhet som er pekt på av Landsorganisasjonen, har man etter dette sløyfet ordene « for skadevolderen ».
På bakgrunn av uttalelsene fra Forbrukernes forsikringskontor og Regjeringsadvokaten har departementet endret plasseringen av ordene « i særlige tilfelle ». Det terminologiske spørsmål som er nevnt av Regjeringsadvokaten om bruken av uttrykket « lemping » vil kunne overveies i forbindelse med behandlingen av spørsmålet om innføring av en alminnelig lempingsregel.
Når det ellers gjelder uttalelsen fra Forbrukernes forsikringskontor om forholdet mellom utmålingsreglene i utkastets § 3-1 jfr. § 3-2 og § 3-4 og lempingsregelen i denne paragrafs annet punktum for så vidt angår forsikringsytelser, bemerkes:
Utmålingsreglene kommer til anvendelse i alle tilfelle hvor erstatning skal fastsettes. De hensyn som da kan tas til private forsikringer er begrenset, se merknadene til § 3-1. I de særlige tilfelle hvor lemping kan bli aktuelt etter utkastets § 3-8 annet punktum, vil det for det første være adgang til å ta hensyn til forsikringer som det overhodet ikke kan legges vekt på etter utmålingsreglene. Dessuten vil det i de tilfelle hvor det også kan tas hensyn til forsikringsytelsene etter utmålingsreglene, kunne gjøres fradrag for disse i større utstrekning, dog slik at fradrag naturligvis ikke kan skje i større utstrekning enn fullt ut for forsikringsbeløpet.
Når det eller gjelder merknadene i sistnevnte uttalelse om identifikasjon, bemerkes at bestemmelsen etter departementets oppfatning bør anvendes på samme måte enten det gjelder erstatning til skadelidte eller erstatning til etterlatte. En må her være klar over at det også vil gå ut over de som forsørges av skadelidte, om han får redusert erstatning i de tilfelle han ikke dør av skadene. Spørsmålet om man bør ha en annen regel om virkningen av skadelidtes skyld i de tilfelle han blir skadet men overlever (medvirkning) enn i de tilfelle har dør (identifikasjon), vil ventelig bli vurdert i forbindelse med revisjonen av reglene om skadelidtes medvirkning.
Til § 3-9.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-9 (Skadeserstatningslov)
Paragrafen svarer til komitéutkastets § 5-4, dog slik at bestemmelsen i komitéutkastets annet ledd med visse endringer er tatt inn i en egen paragraf (§ 3-10), mens siste ledd foreslås inntatt i ektefellelovens § 11 og arvelovens § 17, se de alminnelige motiver s. 29 flg.
For så vidt angår spørsmålet om det bør være valgfrihet mellom erstatningsformene engangserstatning og terminerstatning vises til s. 17 foran.
Erstatningslovkomitéen kan ikke ses særskilt å ha drøftet spørsmålet om også menerstatningen bør kunne gis som terminerstatning. Uttrykket « Erstatning for personskade » antas imidlertid å måtte tolkes slik at det også omfatter menerstatning. Selv om en må regne med at menerstatninger vanligvis vil bli gitt som et engangsbeløp, antar departementet at det på tilsvarende måte som når det gjelder erstatning for økonomisk tap, i særlige tilfelle bør være adgang til også helt eller delvis å tilstå menerstatning i form av terminbeløp. Man har etter dette ikke foreslått noen særregel, f. eks. om at menerstatningen alltid skal fastsettes til en engangssum. Om utmåling av menerstatning vises for øvrig til s. 19 flg.
Foranlediget av uttalelsen fra Landsorganisasjonen og Statsbanenes pensjonskasse (se foran s. 18) har departementet tilføyd en bestemmelse om at det kan kreves at det stilles sikkerhet for terminerstatninger. Sikkerhetsstillelse vil normalt bare være aktuelt dersom skadevolderen er uforsikret. For øvrig er det bare adgang til å kreve sikkerhetsstillelse. Når det er tvist om spørsmålet om sikkerhetsstillelse, får i tilfelle domstolene vurdere berettigelsen av kravet.
Til § 3-10.
, lov-1969-06-13-26-§ 3-10 (Skadeserstatningslov)
Denne paragraf svarer med visse endringer til komitéeutkastets § 5-4 annet ledd.
For så vidt angår komiteutkastets § 5-4 annet ledd har Regjeringsadvokaten uttalt:
« De foreslåtte regler om overdragelse av erstatningskrav for personskade og forsørgertap går utover det som ellers gjelder for så vidt angår beslagsfrihet og overdragelsesadgang. Dette embete er tilbøyelig til å anta at de vanlige regler i konkurs- og tvangsfullbyrdelsesloven her bør gjelde, og at en forandring bør fremgå av nevnte lover. Så vidt skjønnes er spørsmålet også overveiet av den komité som skal foreslå en ny konkurslov, og eventuelle forandringer bør antakelig utstå inntil denne innstilling foreligger. For så vidt departementet måtte mene at regelen likevel skal gjennomføres, bør den inntas i de lover hvor spørsmålet for øvrig er omhandlet, henholdsvis konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven. »
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at inntil man får nye bestemmelser basert på det nye lovarbeid, bør man med visse endringer overføre til denne lov den tidligere bestemmelse § 6 fjerde ledd i bilansvarslova. Det er altså her bare spørsmål om inntil videre og med visse endringer å overføre en regel som man nå har i bilansvarslova. Man viser til komitéens motiver (innst. s. 65-66) som man i det vesentlige slutter seg til.
Ved siden av overføringen av nevnte bestemmelse i bilansvarslova, har man med mindre endringer overført bestemmelsen i ikrafttredelseslovens § 27, se § 3-10 annet punktum.
