Som nevnt foran s. 5 har Erstatningslovkomitéen foreslått at det – uavhengig av erstatning for økonomisk tap – blir innført adgang til å tilstå skadelidte en særskilt menerstatning dersom skadelidte er påført varig men av betydning. Dette vil være en erstatning for ikke-økonomisk skade. Fra tidligere har man generelle bestemmelser om slik erstatning, såkalt oppreisning, i straffelovens ikrafttredelseslovs §§ 19 og 21, begges annet ledd. For at oppreisning skal kunne gis i medhold av ikrafttredelsesloven, kreves en kvalifisert skyldgrad; handlingen må enten være voldt forsettlig eller grovt uaktsomt. Oppreisning kan da gis for « den ved Handlingen voldte Tort og Smerte eller for anden Skade af ikke økonomisk Art ». I praksis har muligheten for å få erstatning for ikke-økonomisk skade etter de gjeldende regler vært svært begrenset.
Ved departementets brev 15. juli 1971 hvor man ba om uttalelse om komitéens innstilling, ble det spesielt pekt på forslaget om innføring av en menerstatning. Det heter om dette i brevet:
« Komitéen foreslår at det innføres adgang til å utmåle en ménerstatning, som alltid skal gis som et særskilt beløp. Dersom en slik ny regel innføres, kan det spørres om det bør være adgang til å gi erstatning for økonomisk tap og ménerstatning i en samlet sum, se innstillingen s. 29-30 og merknadene til § 5-1 første ledds annet punktum (s. 53). »
Man har mottatt følgende uttalelser om forslaget:
Landsorganisasjonen, Forbrukerrådet og Rikstrygdeverket er enig i at det innføres menerstatning, og at denne fastsettes særskilt.
De øvrige uttalelser som er avgitt gjengis her:
Den Norske Advokatforening:
« Lovforslaget inneholder en prinsipiell nyskaping om menerstatning som skal komme i tillegg til erstatning for økonomisk tap.
Utvalget mener at det hadde vært ønskelig med en mere inngående drøftelse av de hensyn som taler for og imot en slik menerstatning. Videre hadde det vært av interesse å få rede på hvorledes reglene om menerstatning har virket i de land som har hatt en slik bestemmelse.
Utvalget er av den oppfatning at det materiale som er fremlagt ikke er tilstrekkelig til å kunne ha en begrunnet mening om hvorvidt menerstatning bør innføres.
Hvis forslaget opprettholdes på dette punkt er utvalget enig i at menerstatning bør fastsettes for seg og ikke inngå i den erstatning som utmåles for økonomisk tap.
Utvalget vil reise spørsmålet om hvorvidt bilansvarsloven bør gi klart uttrykk for at menerstatning skal inngå under loven. »
Norges Automobil-Forbund:
« Norges Automobil-Forbund gir sin tilslutning til at det i loven åpnes adgang til å utmåle en særskilt menerstatning i tillegg til de beregnede økonomiske tap. Det må imidlertid påpekes at innstillingen gir liten anvisning på etter hvilke kriterier menerstatningen skal utmåles. Dette spørsmål synes helt å være overlatt til domstolenes skjønn. Antagelig må det regnes med at flere erstatningskrav etter personskader vil bringes inn for domstolene enn idag, da både skadelidte og den ansvarlige vil ha større oppfordring til å se rettens avgjørelse på grunn av usikkerheten omkring eventuell utmåling av menerstatningen. »
Motorvognførernes Avholdsforening:
« Vi antar det må være riktig å innføre adgang til menerstatning. Om mulig bør reglene for slik erstatning presisere nærmere hvilke kriterier som skal ligge til grunn for bedømmelsen, da avgjørelsene i motsatt fall kan bli for skjønnsmessig preget. »
Forbrukernes Forsikringskontor:
« Det er en vesentlig nyvinning å få innført en særskilt menerstatning slik det er foreslått i § 5-1, 1. ledd, 2. punktum, jfr. 4. ledd. Vi er imidlertid i tvil om regelen har fått en vellykket utformning. Det gjelder en erstatningsform som er så å si ukjent i norsk rett, bortsett fra den meget gamle bestemmelsen i N. L. 6-10-2, har vi ikke hatt hjemmel for særlig menerstatning.
Den foreslåtte regel gir hverken noen begrensninger i ansvaret eller noen nærmere regler om hvordan ansvaret skal utformes, – bortsett fra at det skal tas hensyn til menets medisinske art og størrelse, og dets betydning for den personlige livsutfoldelse, hva dette vil bety i praksis, er vanskelig å få klarhet over.
At det skal svares særskilt menerstatning, oppfatter vi slik at denne erstatning vil komme ved siden av, eventuelt i tillegg til, all erstatning for økonomisk tap etter § 5-1, 1. ledd, 1. punktum.
I motivene (s. 57) leser vi at menet kan innebære en begrensning av skadelidtes muligheter til fysisk livsutfoldelse – man tenker bl. a. på at invaliditeten kan innebære innskrenkninger i adgang til friluftsliv og fritidsaktiviteter. Det kan også oppstå varige men når lukte- eller smakssansen ell. lign. blir skadet. Det sies videre at betydningen av menet kan være forskjellig på de forskjellige alderstrinn, men i prinsippet bør størrelsen av menerstatningen være uavhengig av skadelidtes stilling og inntektsforhold. Komitéen uttrykker håpet om at man i praksis vil kunne komme frem til visse standardiserte menerstatninger, basert på « skadens medisinske art og størrelse ». Komitéen antar at menerstatningen skal dekkes av en eventuell ansvarsforsikring.
Vi antar at komiteen har rett i sin siste anførsel, så lenge det er tale om en erstatning og ikke en oppreisning, så må antagelig ansvarsforsikringen, slik vilkårene lyder i dag, dekke dette, selv om det gjelder en ny type erstatning. Erstatningen må også gå inn under bilansvarsloven, hvor ansvaret, etter § 6, skal bli fastsatt etter vanlige erstatningsregler når ikke annet er sagt. Vi går ut fra at også denne regel vil bli regnet som en « vanlig erstatningsregel » i denne sammenheng.
Vi har for øvrig forsøkt å forestille oss hva et men skal kunne bety økonomisk, når man ser bort fra det økonomiske tap som følger av menet. Vi har, såvidt vi vet, bare én dom som tar et visst standpunkt til dette spørsmål, nemlig dommen i RG-1956 753 (Eidsivating Lagmannsrett) hvor en pike på 12 år, som ble bitt av en hund og tilføyet en alvorlig skade i høyre lår, fikk tilkjent kr. 10 000,- i erstatning for « lyde » etter Norske lov 6-10-2, men ved utmåling ble det også tatt hensyn til at den som var ansvarlig for skaden var en meget formuende mann, og at det forelå et graverende forhold fra hans side.
Ved beregning av menerstatning må man, som en ytterlighet, gå ut fra den skadelidte som ikke har noen av sine sanser i behold, m. a. o.: en som er fullstendig invalidisert, og som ikke kan vente noen bedring, som ikke kan gå, kanskje ikke snakke eller spise, – altså uten enhver mulighet for personlig livsutfoldelse av noen art. Det må være klart at en slik skadelidt, slik regelen er utformet, om vi ser bort fra lempningsregelen i § 5, nr. 3, må få maksimal menerstatning, – hvor stor skal denne erstatningen være? Vi kan ikke se at komitéen har tatt noe standpunkt til dette.
Vi mener det er naturlig at man i loven gir domstolene (og dem som vil forsøke å komme til enighet uten rettens mellomkomst) visse retningslinjer. Når vi vet at piken med bittet i låret fikk kr. 10 000,- bør skadelidte i vårt eksempel ha minst kr. 200 000,-; uten noen form for veiledning om hvor store erstatninger det kan bli tale om vil det – iallfall i den første tid – være stor usikkerhet ved erstatningsutmålingen, og meget vanskelig for forsikringsselskapene å fastsette sine premier. Vi går ut fra at departementet vil vurdere disse spørsmål nærmere. Med det kjennskap man har til ofre for trafikkulykker synes iallfall de eksempler som erstatningslovkomitéen trekker frem (s. 57) å være temmelig uskyldige. Med dette er selvsagt ikke sagt at ikke også disse bør få en viss erstatning for sitt men. »
Norske Forsikringsselskapers Forbund:
« Vi finner det rimelig at skadelidte i visse tilfelle får kompensasjon for skader som medfører varig men. Vi vil imidlertid ikke unnlate å peke på at det er forbundet med visse betenkeligheter å innføre et nytt skjønnsmessig erstatningsgrunnlag, og at dette i betenkelig grad nærmer seg « tort og svie », et grunnlag som hittil har vært begrenset til de tilfelle en skade er voldt ved forsett eller grov uaktsomhet. Gjennom trafikkforsikringen gjør forsikringsselskapene årlig opp et betydelig antall personskader, og av hensyn til ønskeligheten av et hurtig skadeoppgjør bør erstatningsreglene være klare og ikke være knyttet til for mange skjønnsmomenter. Innføringen av nye skjønnsmomenter vil kunne gi anledning til tvister og derfor kunne sinke skadeoppgjørene.
Vi er forøvrig enig i at om menerstatning innføres, bør denne fastsettes særskilt, slik det er foreslått i innstillingen. »
Regjeringsadvokaten:
« …Derimot er embetet meget betenkt for så vidt angår utvalgets forslag om en såkalt « menerstatning », jfr. utkastets § 5-1 første ledd og siste ledd. Etter forslaget skal så vidt skjønnes erstatning for men fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets antatte betydning for den personlige livsutfoldelse. Slik utkastet er utformet må man anta at spørsmålet om menerstatning vil bli en særskilt tvistegjenstand, og i denne forbindelse reiser seg for det første spørsmålet om hva som egentlig ligger i at en person er påført et men og dernest hvilken økonomisk kompensasjon som skal ytes for menet. Ved innføringen av en i norsk rett ny regel om erstatning for ikke-økonomisk skade, kunne det således vært av interesse om utvalget hadde gjengitt svenske og danske rettsavgjørelser, og at man på denne bakgrunn hadde kunnet danne seg en viss oppfatning av slike erstatningers antatte størrelse. Da forslaget om menerstatning også må ses i sammenheng med de øvrige regler om erstatning for ikke-økonomisk skade, er dette embetet tilbøyelig til å anta at gjennomføringen av en slik regel bør utstå inntil man har fått utredet og vurdert de ellers gjeldende regler om ikke-økonomisk skade. »
Kongelig Norsk Automobilklub:
« Det er av mange blitt ansett som en svakhet ved den nuværende praksis at man ved fastsettelse av erstatning ved invaliditet nesten alltid legger den ervervsmessige invaliditet til grunn, og tar intet eller lite hensyn til den medisinske invaliditet. Vi støtter absolutt tanken om å gi adgang til å gi en særskilt menerstatning. Vi mener at dette best kan gjøres ved at man ved utmåling av erstatningen Då grunnlag av den ervervsmessige invaliditet. tar et visst hensyn til den medisinske invaliditet som er tilstede og bygger menerstatningen inn i et samlet erstatningsbeløp.
Vegdirektoratet:
« Komitéen forutsetter her at også menerstatning skal dekkes av eventuell ansvarsforsikring. – Dersom det er meningen at trafikktrygden (bilansvarslovens § 15) skal dekke menerstatning, bør premissene overveies supplert på dette punkt, idet trafikktrygden ikke er å anse som ansvarsforsikring. »
Som det sees er alle høringsinstanser bortsett fra Regjeringsadvokaten og Advokatforeningen enig i at det åpnes adgang til å tilstå skadelidte menerstatning. Det er likeledes – bortsett fra Kongelig Norsk Automobilklub – enighet om at menerstatningen bør fastsettes særskilt og holdes atskilt fra mulig erstatning som skadelidte måtte bli tilkjent for økonomisk tap. Også Advokatforeningen er som det sees enig i at dersom det innføres en regel om menerstatning, bør denne erstatning utmåles særskilt.
Departementet er enig med Erstatningslovkomitéen i at det bør innføres en regel om menerstatning.
Man peker for det første på at en personskade som medfører varig og betydelig invaliditet, i noen tilfelle ikke vil føre til økonomisk tap i det hele. Skadelidte får f. eks. full lønn mens han er fraværende fra sin stilling som han senere kan gjeninntre i. Det kan skje selv om han har blitt påført varige og betydelige skader. Dersom erstatning bare skulle gis for økonomisk tap, kunne det føre til at en person som var påført varig og betydelig invaliditet, overhodet ikke hadde krav på erstatning. I andre tilfelle kan skaden både medføre økonomisk tap og ulempe ved at mulighetene til livsutfoldelse og livsnytelse er blitt varig redusert på grunn av skaden. Også i slike tilfelle bør det kunne legges særskilt vekt på menet. En kompensasjon i form av penger for den ulempe som menet i seg selv representerer for skadelidte, vil aldri kunne « erstatte » invaliditeten. Erstatningen antas imidlertid å ville sette skadelidte i stand til å redusere de ulemper som invaliditeten innebærer for ham.
Man er videre enig med komitéen i at menerstatningen bør fastsettes særskilt på grunnlag av de medisinske følger av skaden. Den bør være uavhengig av skadelidtes inntektsforhold før skaden. Dermed skulle også en del skjønnsmessige momenter falle bort, momenter som ellers ville komplisere erstatningsfastsettelsen.
Departementet går imidlertid ut fra at den samlede erstatning til en skadelidt for økonomisk og ikke-økonomisk skade bør bero på en helhetsvurdering av den skadelidtes situasjon etter skaden. Selv om menerstatning fastsettes særskilt etter i det vesentlige medisinske kriterier, må det forutsettes at dens størrelse vil kunne virke inn ved totalvurderingen av den samlede erstatningsdekning som finnes rimelig (sml. prinsippet i utk. § 3-1 tredje ledd).
De fleste høringstanser kommer, som det sees, inn på spørsmålet om hvor stor menerstatningen skal være. Som påpekt i en del uttalelser har komitéen ikke gått nærmere inn på dette problem. Departementet er enig i at dersom det ikke gis noen form for vegledning om størrelsen av menerstatningen, vil fastsettingen av denne erstatning i seg selv kunne foranledige tvist om erstatningsspørsmålet.
Departementet er derfor kommet til at det bør gis rettleiing om utmålingen av menerstatningen. Folketrygdlovens § 11-8 har som kjent bestemmelser om yrkesskadeerstatning. Paragrafen lyder:
« Trygdet som ved yrkesskade blir påført varig og betydelig skadefølge av medisinsk art, har rett til årlig yrkesskadeerstatning som løper så lenge den trygdede lever. Bestemmelsen i § 8-5, siste ledd, gjelder tilsvarende.
Yrkesskadeerstatningen fastsettes på grunnlag av skadens medisinske art og størrelse, etter forskrifter og graderingsnormer som fastsettes av Kongen.
Høyeste yrkesskadeerstatning skal være lik tre fjerdedeler av grunnbeløpet.
Dersom den skadede ønsker det, skal kapitalverdien av yrkesskadeerstatningen utbetales som engangsbeløp. Engangsbeløpet fastsettes i så fall på grunnlag av grunnbeløpet på skadetidspunktet. »
Denne bestemmelse gir altså den som påføres en yrkesskade, krav på en yrkesskadeerstatning. Denne erstatning er en særskilt
menerstatning ved yrkesskade, en erstatning for de ikke-økonomiske – medisinske – følger av en yrkesskade, og den kommer i tillegg til de ytelser som ellers en som blir rammet av yrkesskade har krav på etter folketrygdlovens kapittel 11.
Forskrifter om yrkesskadeerstatning er fastsatt ved kgl. res. 5 mai 1972. I medhold av forskriftenes § 2 annet ledd har Sosialdepartementet fastsatt en generell invaliditetstabell. Forskriftene er inntatt i Norsk Lovtidend 1. avdeling for 1972 s. 578.
Departementet antar at det er naturlig først og fremst å vurdere om ikke de menerstatninger som er fastsatt for yrkesskade, kan brukes også når det utmåles menerstatning etter skadeserstatningsloven. En slik bruk kan skje enten ved at man bruker de satser som gjelder for yrkesskader, eller ved at menerstatning etter denne lov skal stå i et visst forhold til størrelsen av menerstatningen etter folketrygdloven. Et problem som ville reise seg dersom man direkte skulle bruke de satser som er fastsatt for yrkesskadeerstatning, er at det da ikke ville være plass for ytterligere menerstatning i de tilfelle hvor skaden skyldes yrkesskade. Skal det gis særskilt menerstatning etter skadeserstatningsloven i yrkesskadetilfellene (altså hvor skadelidte også får yrkesskadeerstatning), må enten menerstatningen etter erstatningsloven ha generelt høyere satser enn yrkesskadeerstatningen, eller det må i yrkesskadetilfellene være adgang til å gi noe i tillegg. Ellers ville det ikke bli plass for noen menerstatning etter erstatningsloven, (med mindre det skulle kunne gis menerstatning (fullt ut) både etter folketrygdlovens § 11-8 og etter skadeserstatningsloven, noe som ikke kan være aktuelt).
Departementet finner det som utgangspunkt naturlig at man ved utmåling av menerstatning etter skadeserstatningsloven gjør bruk av de normer som til enhver tid gjelder i medhold av folketrygdlovens § 11-8. Man antar imidlertid at det maksimale nivå for menerstatningen bør kunne være noe høyere enn det som fastsettes etter § 11-8. Av prinsipielle grunner bør menerstatningen etter skadeserstatningsloven ligge på samme nivå for alle skadelidte, altså uansett om skaden også gir rett til yrkesskadeerstatning. Ved at menerstatningen kan settes høyere enn erstatningen etter folketrygdlovens § 11-8, blir det imidlertid mulig for den som har lidt yrkesskade, å bli tilkjent noe i tillegg til det han får utbetalt etter folketrygdloven, i tilfelle hvor skaden også gir rett til menerstatning etter skadeserstatningsloven.
Departementet er kommet til at menerstatningen etter skadeserstatningsloven bør være begrenset til den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet etter folketrygdloven dersom menerstatningen utbetales som engangserstatning og ellers til grunnbeløpet etter folketrygdloven. Erstatningen etter folketrygdlovens § 11-8 er som nevnt begrenset til 3/4 av grunnbeløpet. Denne erstatning vil gå til fradrag i menerstatning etter skadeserstatningsloven, jfr. fradragsregelen i utk. § 3-1, tredje ledd, som gjelder også i forhold til menerstatning, se § 3-2 siste punktum.
Bestemmelse om begrensning av menerstatningen til den kapitaliserte verdi av grunnbeløpet etter folketrygdloven er tatt inn i utk. § 3-2 tredje punktum. Bl. a. for ikke å låse utmålingen av menerstatning for fast, har man på det nåværende tidspunkt ikke funnet å burde ta inn nærmere regler i loven om utmålingen eller om heimel til ved forskrifter å regulere dette spørsmål. Man ser det som ønskelig at rettspraksis her kan utvikle seg uten for stive regler. Skulle det vise seg nødvendig, får man heller etter at ordningen har virket noen tid, komme tilbake til spørsmålet om nærmere regler om utmåling av menerstatning.
Den høyeste menerstatning etter folketrygdlovens § 11-8 etter det någjeldende grunnbeløp (kr. 7 900) utgjør kapitalisert kr. 106 769 for en 40-årig mann og kr. 113 879 for en 40-årig kvinne (forskjellen skyldes ulik statistisk levealder for kvinner og menn). Etter utkastet vil følgelig høyeste menerstatning som engangsbeløp kunne utgjøre henholdsvis kr. 142 358 og kr. 151 838. Menerstatningen vil altså være lik den menerstatning som er fastsatt etter forskriftene gitt i medhold av folketrygdlovens § 11-8 med tillegg av en tredel av det beløp som yrkesskadeerstatningen ville ha utgjort for skaden (f. eks. kr. 106 769 + 35 589 = 142 358, og kr. 113 879 + 37 959 = 151 838).
På samme måte som erstatning for økonomisk tap, bør også den særskilte menerstatning kunne lempes.
Man viser for øvrig til de særskilte merknader til lovutkastet.
