Dersom man ser gjeldende kompensasjonsordning ved yrkesskader i et historisk perspektiv, peker enkelte begivenheter seg ut: 1894 da Norges første lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker m v ble vedtatt, 1957 da lov om yrkesskadetrygd ble vedtatt og 1966 da lov om folketrygd ble vedtatt.
Fram til ulykkesforsikringsloven ble vedtatt i 1894 gjaldt ingen særskilte bestemmelser om erstatning og trygd for arbeidere. De var dermed henvist til å følge de vanlige erstatningsrettslige regler når de kom til skade ved bedriftsulykker. Etter disse var arbeidsgiveren personlig erstatningsansvarlig bare i den grad han selv hadde gjort seg skyldig i uaktsom eller forsettelig skadeforvoldelse. Her som ellers var det skadelidte som måtte påvise at vilkårene for erstatningsplikt var oppfylt, herunder at arbeidsgiveren var skyld i skaden. Skader som ingen kunne lastes for, så som hendelige uhell, teknisk svikt eller annen feil ved maskiner og utstyr, kunne skadelidte ikke kreve dekket av industriherren. I en helt begrenset utstrekning gjaldt en særskilt kompensasjonsordning for sjøfolk, bergverksarbeidere og tjenestefolk. Uten hensyn til skyld var arbeidsgiveren her ansvarlig for utgiftene til sykepleie. For bergverksarbeidere gjaldt også visse regler om pensjon.
Der hvor skyld var påvist hos andre arbeidstakere, heftet arbeidsgiveren i prinsippet etter regelen om husbondsansvar i Norske Lov 3-21-2. I praksis var det likevel tvilsomt i hvilken utstrekning bestemmelsen kom arbeidstakerne til hjelp ved bedriftsulykker. I følge forarbeidene til ulykkesforsikringsloven av 1894 var det tvilsomt om arbeidsgiverens husbondsansvar gikk så langt som til å gi erstatning til den skadede eller eventuelt hans etterlatte der arbeidskamerater hadde påført skaden ved uaktsomhet.
Fra siste halvdel av forrige århundre og frem mot århundreskiftet forandret samfunnsforholdene seg radikalt i Norge. Endringer i de faktiske forhold førte til at kompensasjonsreglene ble utilstrekkelige for så vidt gjaldt tap som følge av sykdom, skade og dødsfall. Behovet for reformer var påtrengende. Den dominerende årsak var industrialiseringen. Fabrikkarbeid trakk med seg skadepotensiale av en helt ny karakter og størrelsesorden i forhold til det tradisjonelle bondesamfunnet. Sentralisert bosetting omkring fabrikker eller områder med fabrikker førte til at familiebånd ble brutt. Den enkelte ble i større utstrekning enn tidligere overlatt til seg selv også når ulykken rammet. Den hjelpende hånden fra familien og naboene uteble. Dermed kom behovet for andre kompensasjonskilder klart til syne. En indirekte virkning av disse strukturelle endringene var at den enkelte i langt større utstrekning enn tidligere ble avhengig av penger for å betale utgiftene til livsopphold. Naturalhusholdning var det ikke mulig å gjennomføre i de sentrale bosettingsområder. Byttemidlet ble i stedet penger. Når lønnen ble borte som følge av arbeidsuførhet pga skade eller dødsfall, forsvant samtidig livsgrunnlaget.
Det var heller ikke mulig å overføre storfamiliestrukturen til de nye urbane miljøene. Kjernefamilien, der man i langt større utstrekning enn tidligere var avhengig av lønnsinntekt ofte bare fra ett enkelt familiemedlem, overtok. Det var på denne bakgrunn regjeringen ved kongelig resolusjon den 19 august 1885 oppnevnte en stor kongelig reformkomite – senere kalt Arbeiderkommisjonen av 1885 eller « Kong Oscars arbeiderkommisjon ». Komiteen fikk til oppgave å vurdere behovet for en ny lov om bl.a arbeidsgivers ansvar for ulykker og beskadigelser « der tilstøder arbeiderne under arbeidet », samt spørsmål om syke, ulykkes- og aldersforsikringer for arbeidstakere. Arbeiderkommisjonen avga tre innstillinger hvorav den ene (nr III) behandlet Ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker mv. Denne innstillingen ble avgitt i 1890 og dannet grunnlaget for vår første trygdelov; lov 23 juli 1894 om Ulykkesforsikring for Arbeidere i Fabrikker m.v. Som modell for loven var i stor utstrekning brukt nylig gjennomførte lovgivningsprosjekter i Tyskland (1884) og Østerrike (1887). Som navnet antyder var det en lov om kompensasjon gjennom en ulykkesforsikringsordning Stortinget vedtok i 1894. Som grunnlagsmateriale for å vurdere dagens yrkesskadelovgivning er Arbeiderkommisjonens Innstilling III et langt bedre materiale å bygge på enn selve lovteksten, som forøvrig i det store og hele er identisk med kommisjonens forslag. Loven ble nemlig vedtatt uten at det forelå noen proposisjon fra regjeringen.
Loven siktet mot en nokså begrenset persongruppe; arbeidere i « fabrikmæssige og andre mere farefulle industrielle virksomheder ». Begrunnelsen for denne tildels nokså snevre avgrensningen synes å ha vært en tanke om at ordningen bare skal gjelde for de grupper av arbeidstakere der risikoen for skade var av kvalifisert karakter. En hovedbetingelse for å få rett til kompensasjon etter ulykkesforsikringsloven var at en arbeidstaker i fabrikkmessig eller farefull industriell virksomhet ble skadet eller døde ved bedriftsulykke. I forarbeidene til loven er ikke drøftet nærmere hvorfor bare skader som følge av ulykker skulle være omfattet av ordningen.
Rett til kompensasjon var ellers ikke avhengig av skyld på arbeidsgiverens eller andre arbeidskameraters side; arbeidstakeren hadde rett til dekning på objektivt grunnlag.
Ulykkesforsikringsloven gav skadelidte rett til kompensasjon for tap som skyldtes bedriftsulykker hva enten den direkte utløsende skadeårsaken var feil og forsømmelse hos arbeidsgiveren, arbeidskamerater, hendelig uhell og teknisk svikt eller egen uoppmerksomhet. Kun der skaden var forårsaket forsettlig av arbeidstakeren selv, bortfalt retten til erstatning.
Etter lovens system var det ikke den enkelte arbeidsgiver direkte som var erstatningsansvarlig for de tap som heretter skulle dekkes. Derimot ble det etablert en offentlig forsikringsordning – Riksforsikringsanstalten som loven pekte ut som den direkte ansvarlige. Riksforsikringsanstalten, som forøvrig ble forløperen til dagens Rikstrygdeverk, ble i langt større grad enn de private forsikringsselskaper undergitt politisk styring og var dessuten som andre offentlige organer bundet av offentligrettslige prinsipper. Alle arbeidsgivere som sysselsatte arbeidstakere innenfor sektorer som var omfattet av lovens ordning, pliktet å tegne medlemsskap for sine ansatte i forsikringsordningen samt å betale premie. Som begrunnelse for at det var arbeidsgiveren som ble pålagt finansieringen av denne forsikringsordningen heter det i Arbeiderkommisjonens Innstilling III:
« Hvad Industrien forbruger av menneskelig Sundhed, Liv og Lemmer, hører dog i egentligste Forstand til dens Produktionsomkostninger, og dem er der ingen Grund til at lægge over paa Almenheden. Selv Arbeidsherrerne vil vistnok i Længden være bedst tjente med en Forandring; thi det feiler neppe, at den bestaaende ordning kan avle megen Bitterhed. Man bemerker endelig, at Lovgivningens Pligt til at gribe ind med Reform synes saa meget mere bydende efter den Enighed, hvormed de større Industrilande allerede har taget spørgsmaalet op. At det utvidede Erstatningsansvar skulde medføre nogen Fare for Industriens Trivsel, har man neppe nogensteds for Alvor frygtet. Vistnok har der baade i Tydskland og Østerrige under Forhandlingerne om nogle af Lovenes enkelte Bestemmelser som et Argument blandt andre været reist Spørgsmaal – dog altid under skarp Protest – om Industriens Bæreevne; men det kan ikke sees, at Muligheden af dens Overbebyrdelse har været anført, endsige tillagt Vægt, imod Reformen overhovedet. En saadan Ængstelse vilde uden Tvivl ogsaa være ugrundet. Selv om Premierne kan gaa op til i seg selv betydelige Beløb, vil de dog ikke udgjøre mere end gjennemsnitlig 1 1/4 og høist 2 1/2 Procent af Arbeidslønnen, og de Kan derfor som Del af Produktionsomkostningerne og under disses Fluktuationer kun være af forsvindende Betydning. Delvis vil de vel ogsaa tages igjen hos Forbrugerne. »
Innebygget i Arbeiderkommisjonens forslag var også en ordning hvoretter premien ble gjort avhengig av faregrad i den enkelte bedrift. Kommisjonen fant en slik premiedifferensiering helt selvsagt. Det ble dermed etablert et fareklassesystem i yrkesskadetrygdloven/ulykkesforsikringen som fikk virke helt frem til 1 januar 1971. Systemet er for øvrig gjeninnført i trygghetsforsikringene i 1984-85, se nærmere pkt. 4.3.2 og 6.2.3 nedenfor om dette.
Det var full enighet i kommisjonen om at arbeidsgiveren som finansierte forsikringsordningen alene måtte få noe igjen for sine økonomiske utlegg. Arbeiderkommisjonen fant det derfor rimelig at arbeidsgiverene burde være sikret mot at ulykker som inntrådte i bedriften og var dekket under forsikringsordningen skulle medføre erstatningsplikt Ansvarsfriheten omfattet også funksjonærene i bedriften. En enstemmig kommisjon uttalte om det prinsipielle spørsmålet:
« Formaalet med den tvungne Ulykkesforsikring er ikke blot at sikre Arbeiderne ei utvidet Adgang til Skadesløsholdelse for Bedriftsulykker og at lægge Byrden herved der hvor den nærmest hører hjemme, nemlig paa Industrien, men tillige – ved Afløsning af de personlige Ansvar – at sørge for, at denne Er statningspligt altid opfyldes paa en Maade der ikke udsætter Arbeidsgivernes økonomiske Existens for Fare og heller ikke, ved hyppige Processer, giver Anledning til Bitter hed i Forholdet mellem de Berettigede og Forpligtede. »
Det var noe uenighet i kommisjonen on hvor langt ansvarsfrihetsprinsippet skulle gå. Et flertall i kommisjonen foreslo at arbeids giveren først skulle være erstatningsansvarlij der det ved straffedom var godtgjort at ar beidsgiveren selv eller en av hans underordnede hadde voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet. Et sterkt mindretall dissenterte når det gjaldt spørsmålet om ansvarsfrihetsprinsippet burde utstrekkes til å gjelde også underordnede.
I en dom inntatt i Rt-1917-956 la Høyesterett til grunn at personlig erstatningsansvar for arbeidsgiveren var betinget av straffedom for forsettlig eller grov uaktsom forvoldelse av selve legemsskaden hos arbeidstakeren. Straffbar forseelse i forhold som stod i forbindelse med selve ulykken var ikke tilstrekkelig. Høyesterettsdommen førte i praksis til at skadelidtes adgang til å kreve supplerende erstatning hos arbeidsgiveren ble helt avskåret. I 1940 ble det gjort forsøk på å få Høyesterett selv til å endre sin egen praksis, men med negativt resultat. Til tross for sterk kritikk fra mange hold, ble det ikke tatt reelle initiativ med sikte på lovendring før i 50-60-årene.
Ansvarsfrihetsprinsippet fikk stå uendret frem til 13 februar 1976. Først da ble folketrygdloven § 11-12, som prinsippet da var nedfelt i, opphevet. Det er visse holdepunkter for å anta at ansvarsfrihetsprinsippet i praksis fikk langt større gjennomslagskraft enn lovkonsipistene opprinnelig hadde tenkt seg. Bl a Rikstrygdeverket, som støttet seg på professor Aubert, gjorde gjeldende at en bot for overtredelse av fabrikktilsynslovens verneforskrifter måtte være tilstrekkelig for å bryte arbeidsgiverens ansvarsfrihet. Ansvarsfrihetsprinsippet førte i realiteten til at det ble forsikring og ikke erstatning som gav kompensasjon når det gjaldt yrkesskader og yrkessykdommer.
På bakgrunn av prinsippet om ansvarsfrihet som hindret den skadete arbeidstakeren eller hans etterlatte i å kreve erstatning hos arbeidsgiveren eller hans underordnede, skulle man anta at ulykkesforsikringsloven etablerte en ordning som fullt ut dekket de tap de skadelidte ble påført. Det var ikke tilfelle. Arbeiderkommisjonen argumenterte sterkt for at forsikringsordningen i tillegg til de faktiske utgifter til stell og pleie i sykdomsperioden bare skulle dekke en viss del av skadelidtes inntektstap:
« Vistnok giver alvorlige Legemsskader mindre Anledning til egentlig Simulation; men en fudstændig Skadeserstatning vilde dog kunne friste de Skadede til at lægge Hænderne i Skjødet og saavidt muligt unddrage sig fremtidigt Arbeide. Og naar de som Pensjonister fik lige gode Vilkaar, som Andre kun opnaar ved haardt Arbeide, turde en Bedriftsulykke endog blive anseet som et Held, hvad der baade vilde være utilbørligt og medføre Fare for Uforsigtighed. »
Og videre
« står det ikke til at nægte, at endel af de i Bedrifterne indtræffende Ulykker ikke er Bedriftsulykker i egentlig Forstand, men meget mere har sin Aarsag i Arbeidernes Uagtsomhed og strengt taget er Arbeidsherren uvedkommende. … Naar man nu alligevel af praktiske Grunde finder det heldigt at inddrae ogsaa disse Ulykker under den af Arbeidsherrerne bekostede Ulykkesforsikring, synes det kun billigt, at disse i andre Punkter sikres tilsvarende Lettelser, og saadanne opnaaes da bedst ved de omhandlede Indskrænkninger i Erstatningskravet, som allerede af praktiske Hensyn er ønskelige. »
Arbeiderkommisjonen fryktet altså for det første simulasjon hos arbeidstakerne. Dernest var kommisjonen redd for at erstatning skulle fremstå som så attraktivt for arbeidstakerne at de ble uforsiktige under utførelsen av arbeidet. Disse synspunktene krysses av argumenter i et noe annet plan. Kommisjonen var klar over at en god del bedriftsulykker var arbeidsgiveren uvedkommende slik at arbeidstakerne rimeligvis ikke burde få noen erstatning. Gjennom en omfordeling av ytelsene fra forsikringsordningen ble ordningen at alle fikk noe, men ingen fikk sitt fulle tap dekket.
Arbeiderkommisjonen delte seg i to fraksjoner når det gjaldt spørsmålet om hvor stor erstatning som skulle ytes. Et flertall foreslo 60 %, mens mindretallet mente erstatningen burde settes til 70 % av tapt arbeidsinntekt. Departementet og Stortinget var i det vesentlige enige med flertallet slik at erstatningen ble satt til 60 % av tapt arbeidslønn. Det ble ellers ikke gitt særskilte tilskudd dersom skadelidte hadde barn. Det ble også satt et maksimumbeløp som var den høyeste erstatning noen arbeidstager kunne få etter en bedriftsulykke. Arbeiderkommisjonen mente at en begrensning i seg selv var « rimelig, da Forsikringen af de høiere Indtægter bør være Arbeidsgiverne uvedkommende, og den er særlig paakrævet, naar man, som i Forslaget, gjør ogsaa « Betjente » ubetinget forsikringspligtige » (s 48). Denne begrunnelse for den « borgerlige jevnmålsregel » viser at Arbeiderkommisjonen ikke så på ulykkesforsikringsordningen som en ren erstatningsrettslig ordning.
Den ordningen som ulykkesforsikringsloven etablerte, fremsto som en tvungen forsikringsinnretning som sikret arbeidstakere eller deres etterlatte en viss del av sitt inntektstap i tilfelle av arbeidsulykke, uten hensyn til om noen kunne lastes for ulykken og uten hensyn til arbeidsgiverens økonomiske forhold. Forsikringsordningen fremsto også som en gunstig ordning for arbeidsgiverene; ved å betale forsikringspremien ble de beskyttet mot ytterligere økonomiske utlegg som følge av at arbeidstakere ble skadet. Særlig på bakgrunn av utviklingen av det ulovfestete objektive ansvar straks etter århundreskiftet var prinsippet om ansvarsfrihet kombinert med plikt til å betale en premie som forsikret 60 % av arbeidstakernes inntektstap en etterhvert nokså gunstig ordning for arbeidsgiversiden. Som nevnt ovenfor fikk den ordning som ble etablert i 1894 virke nærmest uendret frem til den generelle uføretrygden ble innført i 1960 og kravet om straffedom som betingelse for å kreve erstatning av arbeidsgiveren ble opphevet i 1976.
Ulykkesforsikringsloven ble gjennom den tiden loven fikk virke justert flere ganger; i 1911 ble regelen om erstatningsbortfall for arbeidstaker som selv forsettelig hadde fremkalt skaden fjernet. Bare retten til invaliditetsrente falt bort. Også den økende motorvogntrafikken og det skadepotensialet som fulgte av dette fordret visse justeringer. Ansvarsfrihetsprinsippet fremsto som svært urimelig i de tilfeller der en ansatt ble skadet i motorvognulykke og fikk rett til erstatning av motorvognens forsikringsselskap. Her førte prinsippet til at erstatningen bortfalt fordi ulykken gikk inn under industriarbeiderulykkesforsikringen. I 1938 ble loven endret slik at arbeidsgiveren heretter var forpliktet til å forhøye garantibeløpet til det nivå motorvognloven etablerte for tilfelle av skader ved motorvogn.
Det er i denne forbindelse nødvendig å tilføye at det i perioden fra 1894 til yrkesskadetrygden ble innført, ble gjennomført store og vesentlige forbedringer i de offentlige overføringene til syke, uføre, enker og pensjonister.
Sykeforsikringen ble innført i 1909, samme år ble en midlertidig lov om økonomisk hjelp til blinde og vanføre vedtatt. Fra midten av femtiårene til midten av sekstiårene ble en ordning med obligatorisk syketrygd for hele befolkningen innført. Alderstrygden ble gjort gjeldende for alle, uføre- og attføringstrygd ble sikret og det ble vedtatt en lov om trygd til enker. I tillegg ble det innført pensjonsordninger for spesielle grupper: Statsansatte sykepleiere, skogsarbeidere mv.
Private pensjonsordninger og forsikringsordninger ble også langt mer vanlig.
I 1966 ble folketrygden vedtatt. Loven sikret alle befolkningsgrupper ytelser ved sykdom, uførhet, alderdom, dødsfall mv. Yrkesskadetrygdloven ble i den forbindelse inkorporert i folketrygden slik at ytelsene ved arbeidsskade og yrkessykdommer jevnt over har vært betydelig høyere enn ytelsene i det generelle system.
Som en reaksjon på et ikke ubetydelig trykk nedsatte regjeringen i 1953 det såkalte Aubert-utvalget. Utvalget avga sin innstilling i 1956. Innstillingen inneholdt tre fraksjonsforslag. Felles for alle fraksjonene var forslag om en viss oppmyking av de gjeldende ordninger med krav om straffedom som vilkår for å kunne kreve supplerende erstatning. Under høringsbehandlingen kom de ulike oppfatningene klart frem. Regjeringen var da i ferd med å sluttføre arbeidet med den alminnelige yrkesskadetrygden. For ikke å komplisere og forsinke dette arbeidet, ble det bestemt at revisjonen av ansvarsspørsmålet skulle utsettes Et viktig moment var at det generelle trygdenivået var foreslått hevet radikalt, slik al behovet for erstatning ikke lenger var så påtrengende. I forbindelse med gjennomføringen av yrkesskadetrygden nøyde departementet seg derfor med å foreta en sammenfatning av de dagjeldende lovbestemmelser om erstatning som en inkorporering i en felles lov gjorde nødvendig.
Så i 1961 fikk et regjeringsoppnevnt utvalg med Kristen Andersen som formann (Skadeserstatningslovkomiteen) i oppdrag også i utrede det personlige erstatningsansvar pi yrkesskadeområdet.
Mens spørsmålene ble utredet av denne komiteen, ble arbeidet også politisk aktuelt forbindelse med Kings Bay-ulykken i 1963. Under stortingsdebatten etter gruveulykken fremsatte stortingsrepresentant Konrad Nordahl forslag om å endre loven slik at de alminnelige erstatningsregler kom til anvendelse også i disse tilfellene. Spørsmålet ble også berørt i regjeringen Gerhardsens motregjeringserklæring da den tiltrådte etter at Lyng-regjeringen hadde falt. Det het her: « Yrkesskadetrygdloven endres slik at vanlige erstatningsregler får gyldighet for ulykke som går inn under loven. »
Kristen Andersen-utvalget avgav sin innstilling II i 1964. Utvalget foreslo å fjerne kravet til straffedom som vilkår for å få supplerende erstatning, men ansvarsgrunnlaget skulle være grov uaktsomhet eller forsett.
Utvalgets forslag ble vedtatt som ny lov. Men hverken departementet eller flertallet i Justiskomiteen fulgte opp Nordahls forslag som man mente trengte en grundigere vurdering. Under en høring justiskomiteen foretok, fremhevet bl.a Kommunal- og arbeidsdepartementet at de forhold som knyttet seg til følgene av å innføre de vanlige erstatningsregler i arbeidsforhold som dekkes av yrkeskadetrygdloven ikke var tilstrekkelig klarlagt. Det var i påvente av denne klarleggingen at Stortinget ikke turde gå lenger enn til å fjerne kravet om straffedom, men beholdt kravet om grov uaktsomhet som vilkår for erstatning hos arbeidsgiveren. Ved kgl res mai 1970 ble så enda et utvalg nedsatt; det såkalte Helgesen-utvalget. I mandatet het det bla:
« En viktig del av utvalgets arbeid vil være å undersøke i hvilken utstrekning yrkesskadetrygdens ytelser er likeverdig med de ytelser skadelidte ville fått etter vanlige erstatningsregler. Dersom utvalget kommer til at det er behov for endringer, bør det drøftes om det er grunnlag for å gjennomføre forbedringer i trygdens ytelser, eller om endringene bør skje på annen måte. Det vil også være viktig å få utredet hvor store utgifter et utvidet erstatningsansvar vil påføre arbeidsgiverne (og arbeidstakerne) og hvor store premiene til en eventuell ansvarsforsikring vil bli. »
Utvalgets innstilling, NOU 1972:2, konkluderte med et forslag om at det vanlige skyldansvaret skulle gis anvendelse også på dette feltet, samt at det skulle innføres et begrenset arbeidsgiveransvar. Forslaget ble fremmet under dissens; Norges Arbeidsgiverforenings representant i utvalget ønsket ikke å endre gjeldende ansvarsregler. Spørsmålet om å gå et skritt lenger og innføre et objektivt erstatningsansvar ble også drøftet av utvalget. Det avviste enstemmig spørsmålet og pekte på hensynet bak Høyesteretts praksis når det gjelder aksept av yrkesrisiko, samt hensynet til nordisk rettsenhet. Det ble pekt på at dersom man ønsket en forbedring av den økonomiske dekningen ved arbeidsulykker, burde en slik forbedring skje gjennom frivillige forsikringer (s 27).
Helgesenutvalgets forslag ble fulgt opp gjennom Ot.prp.nr.2 (1975-1976) . Regjeringen foreslo her at de vanlige erstatningsrettslige regler ble gjort gjeldende også ved arbeidsulykker og yrkesskader. Forslaget ble enstemmig vedtatt i Stortinget. Lovteknisk ble endringen gjennom ført ved at § 11-12 i folketrygdloven ble opphevet.
Mens disse lovgivningsarbeidene sto på, fortsatte den industrielle utvikling med stor kraft. Nye produksjonsmetoder, ny teknologi, øket konkurranse med store krav til lønnsomhet stillet arbeidstakerne overfor risiki av en annen art og karakter. Særlig gjelder dette påvirkning av stoffer o.l, som nok ble tatt i bruk i arbeids- og produksjonslivet før skadevirkningene – iallefall på lang sikt – ble tilstrekkelig kartlagt. Skader som skyldes eksponering av farlige stoffer 10-30 år tilbake i tiden kom til syne. De forhold som her ble avdekket, krevde ytterligere reformer. Landsorganisasjonen ba i 1975 Kommunaldepartementet om å utrede spørsmålet om å innføre et objektivt erstatningsansvar for arbeidsulykker og yrkesskader. Samme år fremmet LO i forbindelse med tariffrevisjonen i 1976 krav overfor Norsk Arbeidsgiverforening om at tariffbundet arbeidsgiver skulle innbetale avtalebestemt avgift pr. ansatt til et « fagbevegelsens fond for kollektive personforsikringer ». Ved tariffrevisjonen ble det ikke oppnådd enighet om dette punktet. Partene ble i stedet enige om å utrede spørsmålet om opprettelse av kollektiv ulykkes- og gruppelivsforsikring for arbeidstakere. Ved den « lille » tariffrevisjonen i 1977 ble spørsmålet igjen trukket fram, uten at hovedaktørene i norsk arbeidsliv oppnådde enighet. Heller ikke ved tariffrevisjonen i 1978 ble det oppnådd enighet på dette punktet. Det var som en direkte følge av dette at den såkalte Trygghetsforsikringen, utarbeidet av Samvirke og Storebrand Norden, så dagens lys. En rekke av de øvrige forsikringsselskapene ønsket ikke å sitte rolig å se på at Storebrand Norden/Samvirke sammen nærmest fikk monopol på trygghetsforsikringer og kom ganske raskt etter.
