Innstillingen drøfter spørsmålet om innføring av standardiserte regler for utmåling av erstatning ved skade påført barn. Videre gis bakgrunnsstoff til belysning av problemet.

Kapittel III gir en oversikt over gjeldende rett i Norge og de øvrige nordiske land. Framstillingen av norsk rett innledes med en historisk oversikt. Linjene trekkes fra gammel germansk og romersk rett med sammenblanding av erstatning og straff til skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr 26 kapittel 3 . Under punkt 2.2 drøfter arbeidsgruppen så gjeldende regler om utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv. Utgangspunktet er at det konkrete individuelle tap erstattes. Ved tapsfastsettelsen kan flere faktorer få betydning: Uførhetsgrad, evner, utdanning og praksis, kjønn, geografi, alder og mulighet for omskolering, familie samt visse personlige forhold ellers. Momentene behandles i punkt 2.2.2.1 til 2.2.2.7. Punkt 2.2.3 tar opp beregningsspørsmål av teknisk art. Menerstatningsreglene beskrives i punkt 2.3, blant annet gis en oversikt over utmålingspraksis. Punkt 2.4 peker på visse standardiseringselementer i norsk rett: Trygghetsforsikringene i arbeidsforhold og store utenrettslige erstatningsoppgjør, typisk Alexander L Kielland-oppgjøret. Punkt 3.1 beskriver standardiserte utmålingsregler i Danmark, mens punkt 3.2 peker på visse hovedtrekk i svensk rett. Punkt 3.3 kommenterer de finske prinsipper om erstatning ved trafikkskade.

Kapittel IV har overskriften « Behovet for reformer ». Punkt 1 redegjør for kritikken mot gjeldende rett. Hovedvekten er lagt på diskusjoner i Stortinget. I punkt 2 gir arbeidsgruppen sitt prinsipielle syn på behovet for standardisering av erstatningsutmåling når barn er skadelidt. Gruppen begrunner behovet for standardisering med et ønske om å komme bort fra usikre spekulasjoner om utviklingen i framtiden. Videre kommenterer arbeidsgruppen oppgjørstekniske hensyn, prinsippet om lik erstatning for lik skade, rimeligheten av standardisering og gjeldende rett som en avspeiling av samfunnsforholdene.

Kapittel V tar opp noen hovedspørsmål og arbeidsgruppens syn på dem. Punkt 1 drøfter erstatningsnivået på prinsipielt grunnlag. Arbeidsgruppen konkluderer med at standarderstatningens nivå grovt sett bør ligge i overkant av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Punkt 2 gir en oversikt over folketrygdens ytelser til uføre barn, med hovedvekt på uførepensjonen. I punkt 3 tar arbeidsgruppen opp visse skattespørsmål av betydning ved fastsettelsen av erstatningsnivå. Valget mellom engangserstatning og terminytelser diskuteres i punkt 4. Under punkt 5 tas stilling til om medisinsk eller ervervsmessig uførhet bør være avgjørende for erstatning etter den standardiserte ordningen. Punktene 6 og 7 tar opp tekniske spørsmål i tilknytning til utforming av utmålingsreglene for barn: Skal det ytes en rund sum eller særskilte poster til kompensasjon for men og tapt framtidig inntekt (punkt 6) og verdisikringsspørsmålet (punkt 7). Punkt 8 drøfter den nærmere utforming av utmålingsskalaen. Arbeidsgruppen redegjør i punkt 9 for sine konklusjoner med hensyn til utmålingsprinsippene. Punktene 10 til 12 tar så opp visse spørsmål uten direkte tilknytning til utmåling av erstatning: Aldersgrense, sikkerhetsventil og spørsmålet om lempings- og medvirkningsbestemmelsene skal få anvendelse under standarderstatningen. Til slutt i kapitlet behandler arbeidsgruppen under punkt 13 økonomiske og administrative konsekvenser.

Kapittel VI inneholder spesielle merknader. Arbeidsgruppens forslag til lovtekst er til slutt inntatt i kapittel VII.