Normalt legger man ved erstatningsutmålingen til grunn at skadelidte ville vært i arbeid fram til pensjonsalder, dvs til fylte 67 år. Dette er slått fast i flere dommer, jf f.eks Rt-1969-1308 , Rt-1970-1452 , Rt-1975-534 og Rt-1981-138 . Visse skader er imidlertid av en så alvorlig karakter at de vil kunne medføre redusert levealder. Resultatet kan bli lavere erstatning. På den annen side har man flere eksempler på at det er gitt erstatning for tap i framtidig erverv også etter fylte 67 år. Se om disse spørsmål Lødrup side 36 og 38.
Differansen mellom forventet inntekt med skaden og tenkt inntekt uten skaden danner utgangspunkt for beregningen av skadelidtes bruttotap. I den konkrete tapsfastsettelsen er imidlertid også andre forhold av betydning. For det første må skattemessige sider tas i betraktning. Hovedregelen etter gjeldende rett er at det utmåles engangserstatning, jf skl § 3-9 og nedenform. Engangserstatning skal ikke inntektsbeskattes. Dette medfører at man ved beregningen av tapet også må bygge på netto inntekt etter skatt. Når det skal gjøres fradrag for trygdeytelser, se nedenfor, er det på samme måte nettobeløpet etter skatt som er avgjørende. Renteinntektene vil imidlertid være skattepliktige, likeledes må skadelidte betale formueskatt av kapitalen. Denne ulempen tas det hensyn til ved erstatningsutmålingen i form at et skjønnsmessig tillegg. Nygaard 85 viser at beregningen også kan skje ved hjelp av dataprogram, og da bli helt nøyaktig. Programmet er inntatt på s 153 flg. De skattemessige problemstillinger gjøres nærmere rede for i kapittel V punkt 3.
Videre kommer det en rekke fradrag fra det tap som er redegjort for ovenfor, jf § 3-1 tredje ledd. For skadelidte barn er trygdeytelsene viktigst, typisk uførepensjonen. Nedenfor kapittel V punkt 2 redegjøres nærmere for de ytelser som kan gis til uføre barn etter folketrygdloven. Regelen om fradrag for trygdeytelser gir for øvrig opphav til enkelte vanskelige grensespørsmål. Tvilen knytter seg til om det bare skal gjøres fradrag for de ytelser som tar sikte på å dekke samme behov / formål som vedkommende erstatningspost. Arbeidsgruppen viser her til Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 34 sp 1 flg, Nygaard side 43 flg, LØdrup 83 side 44 flg og Kjønstad 77 side 56. Problemene har imidlertid mindre betydning her.
Skl § 3-9 fastslår at det som hovedregel skal utbetales engangserstatning. Retten kan hvis særlige grunner foreligger helt eller delvis fastsetter erstatningen til terminbeløp. Adgangen til å gi terminerstatning benyttes sjelden i praksis. Valget av engangserstatning forutsetter omdanning av framtidstapet til nåtidsverdi på domstidspunktet. Beløpet kapitaliseres ved hjelp av en kapitaliseringsfaktor. Faktoren bygger på en summering av årstap i den framtidige perioden og fradrag for renter og rentes-renter. Jo lavere rentefor, desto mindre fradrag. Konsekvensen av dette igjen blir at kapitaliseringsfaktoren øker ved lavere rentefot, og erstatningen blir større. Rikstrygdeverket har utarbeidet kapitaliseringstabeller som kan tjene til veiledning også for skadeserstatning. Tabellene er imidlertid etterskuddstabeller. For øvrig vises til Nygaard side 105 flg og Lødrup 83 side 51 flg.
