Erstatningsformen reguleres idag i skl § 3-9. Hovedregelen er at erstatning for personskade fastsettes til en engangssum. Lovforarbeidene drøfter relativt utførlig valget mellom de to prinsippene, se Innst. 71 side 40-45 og Ot.prp.nr.4 (1972-1973) side 16-19. Arbeidsgruppen har i tråd med sitt mandat drøftet om det er grunn til å fravike hovedregelen om engangserstatning på standarderstatningens område.
Hovedargumentet for engangserstatning er at det kan være en fordel for partene å bli ferdig med oppgjøret, jf Innst. 71 s 40 sp 2, Ot.prp.nr.4 (1972-1973) s 17 sp 1-2, Nygaard s 91 og Lødrup 83 s 106. Skadelidte gis ved en engangserstatning spillerom til selv å planlegge framtiden med skaden. Terminer får mer preg av understøttelse og kan således være psykisk belastende.
Det er videre et argument at skadelidte ofte har behov for store utbetalinger i en overgangsfase like etter skaden, eksempelvis til anskaffelse av nye hjelpemidler, ombygging av bolig osv. Folketrygdlovens ytelser vil imidlertid for en stor del dekke behovet her. Det er også et poeng at engangserstatning foretrekkes av folk flest.
Har du fått avslag på søknad om hjelpemidler, og ønsker å klage? Les mer om det her
Terminerstatninger sikrer skadelidte en understøttelse. Skadelidte eller dennes foresatte får ikke mulighet til å bruke opp hele beløpet på kort tid. Men også engangserstatningen kan forvaltes slik at levestandarden kan opprettholdes. En erstatning på eksempelvis 1 mill gir renteinntekter tilsvarende en brukbar årslønn. Faren er at ikke alle er i stand til å forvalte sin økonomi fornuftig. Skadelidte må da falle tilbake på folketrygden.
Også terminerstatning som understøttelse har hatt sine klare begrensning. Hovedankepunktet har vært at de årlige beløp ikke har vært verdisikret. Standardiserte utmålingsregler kan imidlertid knyttes til G. Dermed er man sikret en fortløpende justering, og den vesentligste innvending mot terminytelser faller bort. Videre kommer det inn som et særhensyn for barnas vedkommende at de ikke selv kan disponere over en engangserstatning. Riktignok er det bygget inn sikkerheter i vergemålslovgivningen. Foreldre vil likevel få betydelige beløp til det daglige underhold av barnet. Om de misbruker sin myndighet, er det verre enn om en voksen skadelidt selv sløser bort midler til egen understøttelse.
Arbeidsgruppen har vurdert de kryssende hensyn. I og med muligheten for verdisikring har hovedinnvendingen mot terminytelser falt bort. Ordningen har videre visse fordeler sammenlignet med engangserstatninger. Gruppen finner det derfor riktig å foreslå at erstatning til barn ytes i terminer mens skadelidte ennå er mindreårig.
Derimot er det etter arbeidsgruppens mening ikke riktig å påby terminerstatning etter fylte 18 år. Mange av rettighetene og pliktene i samfunnet er knyttet til denne aldersgrensen. Myndige skadelidte bør få mulighet til selv å disponere over hele erstatningen hvis de ønsker det. Arbeidsgruppen foreslår derfor at skadelidte gis en valgmulighet. Fra og med fylte 18 år kan skadelidte velge å få utbetalt en engangserstatning som endelig oppgjør. Hvis det ikke framsettes krav om dette, fortsetter terminene å løpe. Gruppen finner ikke grunn til å framprovosere omgjøring til engangserstatning på et tidlig stadium i skadelidtes liv.
Fortsatte terminutbetalinger i ubestemt framtid vil kunne være en påkjenning for skadevolder. Arbeidsgruppen erkjenner at dette kan være et problem. I det overveiende antall tilfelle vil imidlertid skadevolder være ansvarsforsikret. Forsikringsselskapene vil rutinemessig kunne utbetale årlige beløp uten større problemer. Skadelidte har da også sikkerhet for at det er dekning for kravene etter hvert som de forfaller.
