Ved fastsetting av erstatningsnivå er det naturlig å ta utgangspunkt i den erstatning som skal ytes ved 100 % uførhet. Summene ved lavere uførhetsgrader kan så beregnes i forhold til dette. Med hensyn til den nærmere utforming, er imidlertid løsningene forskjellige i de modeller arbeidsgruppen har studert.
En utmålingsskala kan være progressiv. Det ytes da relativt sett mer ved høyere enn ved lavere uførhetsgrader. Erstatning for tap i framtidig erverv utmåles i Danmark etter progressive satser, dog med visse modifikasjoner. Det samme gjelder ménerstatningen i trygghetsforsikringene til Storebrand Norden / Samvirke og Vesta Hygea.
Det synes ikke urimelig om en ménerstatning gir en viss overkompensasjon for de høyeste méngrader. 100 % uførhet kan framstå som mer enn dobbelt så alvorlig som 50 % uførhet. Etter arbeidsgruppens mening gjelder ikke synspunktet i samme grad med hensyn til erstatning for tap i framtidig erverv.
Det er ønskelig å fastsette en samlet sum til kompensasjon for mén og tap i framtidig erverv, se foran punkt 6. Det synes ikke å foreligge sterke nok grunner til å fastsette en progressiv skala for begge tapsformers vedkommende. Videre pekes på behovet for en klar og enkel regel. På den annen side vil en jevn skala for erstatningens vedkommende medføre et sprang i de totale utbetalinger ved 50 % uførhet: Det ytes ikke uførepensjon ved lavere uførhetsgrader enn 50 %, jf folketrygdloven § 8-3 første ledd. Arbeidsgruppen vil bemerke at denne regelen er resultat av et bevisst valg. Det framstår ikke som naturlig at evt urimeligheter skal rettes opp ved hjelp av erstatningsreglene. Dessuten er det ikke gitt at spranget er urimelig. Mulighetene i yrkeslivet vil ofte ble klart forverret når uførheten blir så betrydelig som 50 %. På denne bakgrunn foreslår arbeidsgruppen at erstatningen bør utbetales etter en jevn skala: Den reduseres « forholdsmessig » ved lavere uførhet enn 100 %.
Videre oppstår spørsmålet om det skal ytes erstatning helt ned til uførhetsgrad 0. Igjen er løsningene forskjellige i trygghetsforsikringene og dansk rett.
Trygghetsforsikring (Storebrand Norden / Samvirke) og Trygghetsforsikring (Vesta) gir ikke ménerstatning for méngrader lavere enn 15. Gjeldende norsk rett må antas å ligge nært opp til dette. Skl. § 3-2 taler om « varig og betydelig » skade. Yrkesskadeerstatningen tjener som veiledning på dette punkt. Etter den gis det ikke erstatning for lavere méngrader enn 15 %, jf folketrygdloven § 11-8 og Rikstrygdeverkets forskrifter § 3. Personalkasko (UNI Forsikring) og dansk rett har ingen tilsvarende terskel.
Trygghetsforsikringene gir erstatning for tap i framtidig erverv ved méngrader helt ned mot null. Danmark har imidlertid en terskel – 15 % uførhet er et krav for utbetaling. Gjeldende norsk rett har ingen klar grense på dette punkt.
Sosialdepartementet har ved kgl.res. 5. mai 1972 nr 5 utarbeidet en invaliditetstabell hvor uførhetsgrad i prosent angis for forskjellige skader. Nedenfor gis noen eksempler på hvilke skader som medfører uførhetsgrader på 15 % eller lavere:
Skader i fingre medfører typisk uførhetsgrader under 15 %. Tap av hele pekefingeren medfører 12 % medisinsk uførhet, mens tapt ringfinger gir uførhet på 5 %. Til sammenligning blir uførhetsgraden 25 % ved tap av tommelfinger. Skader i tommelfinger som medfører dårlig grep kan bli ansett som 15 % uførhet. Andre eksempler på skader på dette uførhetsnivå er tap av tær, mindre hørsels- og synssvekkelser og nedsatt rørlighet i ledd.
Arbeidsgruppen legger til grunn at skader av denne art nok kan føles alvorlig for den de rammer, i hvert fall den første tiden. Men mulighetene til valg av yrke vil likevel bare i meget beskjeden grad påvirkes. Det er her et moment at barn vil kunne tilpasse utdanning m.m. til skaden i større utstrekning enn tilfellet er for skadelidte voksne. Videre dreier det seg om mén av såvidt beskjeden karakter at de færreste etter en tilvenningsperiode vil la seg merke ved det ut fra rent kosmetiske hensyn. Til slutt kan nevnes at man ved å sette en grense for rett til erstatning høyere enn 0 vil avskjære tvister om spørsmål av beskjeden betydning.
Arbeidsgruppen har på denne bakgrunn kommet til at det ikke bør gis erstatning for de laveste uførhetsgrader. Spørsmålet er så hvor grensen bør settes.
Som nevnt gjelder etter yrkesskadeerstatningen en nedre grense på 15 % uførhet. Trygghetsforsikringene til Storebrand Norden / Samvirke og Vesta Hygea avgrenser ménerstatningen på samme måte. Arbeidsgruppen finner at uførhet over 15 % er av såvidt alvorlig karakter at det bør gi rett til erstatning. Arbeidsgruppen finner på den annen side heller ikke grunn til å sette grensen lavere enn 15 % – skader som nevnt ovenfor må kunne tåles uten kompensasjon i form av erstatning fra skadevolder. Arbeidsgruppen foreslår etter dette at det settes en grense på 15 % uførhet for rett til standardisert erstatning.
To av trygghetsforsikringene har maksimal utbetaling av ménerstatning ved méngrader lavere enn 100. Dansk rett har samme utmålingssats for erstatning for tap i framtidig erverv for alle méngrader over 85 %. Arbeidsgruppen finner det imidlertid ikke ønskelig å benytte dette som modell. Etter gruppens mening kan det være betydelige forskjell mellom uførhetsgrader for eksempel på 85 og 100 %. Erstatningsnivået bør ta dette i betraktning. Utmålingsskalaen bør stige helt opp til 100 % uførhet.
