Ovenfor er redegjort for erstatningsansvar for uforsvarlig adferd generelt. I tilfelle der tapet skyldes en yrkesskade eller yrkessykdom, vil det normalt være en arbeidskamerat eller en overordnet som direkte har utvist skyld. Situasjonen vil nok bare unntaksvis være at det er arbeidsgiveren selv (som rettssubjekt) som er den som har utvist det uaktsomme forhold og derfor er ansvarlig for skaden etter skyldregelen. For skadelidte vil det være en lite tilfredsstillende løsning å måtte gjøre sitt erstatningskrav gjeldende mot arbeidskamerater eller overordnede: Søksmål mellom kolleger fremmer ikke akkurat miljøet på arbeidsplassen. Utsiktene til å få dekket tap på flere hundre tusen kroner av arbeidskamerater vil nok også være nokså begrenset.
For å forbedre skadelidtes erstatningsrettslige stilling har skadeserstatningsloven (SE) § 2-1 derfor en regel om aktiv identifikasjon: En arbeidsgiver er uten hensyn til egen skyld erstatningsansvarlig for tap som følge av uforsvarlig adferd i tjenesten fra sine ansattes side.
De rettspolitiske hensyn bak det objektive arbeidsgiveransvar er etter utvalgets oppfatning godt beskrevet av Nygaard s 215 ff som påpeker at ansvaret:
« For det første (bygger) på ein skyldpresumsjon. Skaden kan ha si årsak i svikt frå arbeidsgjevarens side. Han kan ha vist aktløyse ved valet av arbeidstakar. Dersom arbeidet lett kan påføra andre skade, trengst det særleg pålitelege og påpasselege folk til å utføra det. Eller om arbeidet krev fagkunnskap, trengst fagfolk. Arbeidsgjevaren må vera ansvarleg for at rette mann kjem på rette plass. Eller arbeidsgjevaren kan ha inn verknad på skaderisikoen ved å gi arbeidstakaren instruks, og ved å føra tilsyn. Manglande instruksjon og tilsyn kan gi grunnlag for at arbeidsgjevaren blir pålagt skyldansvar. Eller arbeidsgjevaren kan ha forsømt iverksetting av sikringstiltak, det er ei viktig problemgruppe.
På den måten kunne arbeidsgjevaren bli pålagt ansvar på vanleg skyldgrunnlag. Men dersom ein utelukkande skulle byggja på skyldansvar her, ville ein lett få den situasjon at arbeidsgjevaren påstår seg fri fordi han har overlatt kontroll, tilsyn, instruks og sikringstiltak til sine underordna. Her kan det oppstå bevisproblem og oppspalting. Desse problema kunne ein dels løysa ved innføring av ein skyldpresumsjon, eller med andre ord innføra ein regel om skyld med omvendt bevisbyrde. Ein skyldregel med omvendt bevisbyrde for arbeidsgjevaren finn ein døme på i utanlandsk rett. Hja oss har ein valt objektivt ansvar, det er å gå eit lite steg lenger. Men skyldpresumsjonsmomentet gir ei viktig legislativ støtte til regelen om objektivt ansvar.
For det andre bør arbeidsgjevaren ha driftsrisikoen også når det gjeld skadefylgjene. Det er i hans interesse arbeidet blir utført. Å overlata til andre å utføra eit arbeid for seg, bør ikkje medføra at arbeidsgjevaren blir fri ansvaret for risikoen ved utføringa av arbeidet. Denne risikoen går bl.a ut på at den som utførar arbeidet kan gjera feil som fører til skade. Også slike feil blir ein del av driftsrisikoen. Her kan ein også dra inn omsynet til arbeidstakaren. Når han er satt til å fullføra eit risikofylt arbeid for arbeidsgjevaren, ville det vera urimeleg om arbeidstakaren skulle stå aleine med ansvaret ved at denne risikoen slår ut i skade.
For det tredje kan ein dra fram eit dekningsomsyn. Dersom skadelidne berre har skadevaldaren (arbeidstakaren) å halda seg til, vil han stå utan dekning dersom skadevaldaren ikkje kan betala. Dermed må skadelidne sjølv ta det endelege tapet. Men normalt står vel arbeidsgjevaren nærmast til å ta det. Han vil normalt ha høve til pulverisering av tapet. For arbeidsgjevaren vil det normalt vera naturleg å dekka seg inn med forsikring. Vidare vil utbetalt skadebotsum og forsikringspremi normalt bli rekna som driftsutgift. Nar det gjeld skade som fylgje av næringsdrift går både utbetalt skadebotsum og forsikringspremi til skattemessig fradrag for arbeidsgjevaren.
Endeleg kan ein visa til momentet økonomisk prevensjon. Jamvel om arbeidsgjevarens ansvar er uavhengig av om han personleg har handla uforsvarleg, kan pålegging av ansvar på ham føra til at nettopp han vil setja effektive tiltak i verk for å hindra skade. Ofte vil nettopp han inneha dei rette midlene og makta til dette. »
I skadeserstatningslovens system står begrepene arbeidstaker og arbeidsgiver sentralt og er langt på vei bestemmende for rekkevidden av erstatningsansvaret. Med arbeidsgiver forstår skadeserstatningslovens § 2-1 nr. 2 det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste. Arbeidsgiverbegrepet omfatter såvel fysiske som juridiske personer innenfor både offentlig og privat sektor. Det bør fremheves at det ikke er avgjørende for hvorvidt noen er arbeidsgiver i lovens forstand at det foreligger økonomisk formål for virksomhet eller drift.
Arbeidstaker i lovens forstand er den som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste. Arbeidstakerbegrepet i skadeserstatningsloven § 2-1 nr 3 favner vidt; også den som utfører ulønnet verv i arbeidsgivers tjeneste er omfattet. Dette i motsetning til folketrygdens system, hvor yrkesskadetrygden bare gir dekning ved lønnete tjenesteforhold. På den annen side er arbeidsgiver ikke erstatningsansvarlig for skadevoldende handlinger fra såkalte selvstendige oppdragsmottakere. Det kan f.eks være personer eller selskaper som arbeidsgiver har engasjert til å utføre spesielle arbeidsoperasjoner, som kompliserte reparasjoner o l. Grensen mellom den som er arbeidstaker og den selvstendige oppdragsmottaker er flytende og kan i skjæringspunktet være vanskelig å trekke. Avgjørende for spørsmålet om man har å gjøre med en arbeidstaker vil være en konkret vurdering av tilknytningsforholdet til arbeidsgiveren/ oppdragsgiveren. En rekke momenter vil kunne spille inn ved tolkningen; bl.a om det foreligger et ansettelsesforhold, om det er et enkeltstående oppdrag, om oppdragsmottakeren er selvstendig næringsdrivende, om oppdragsmottakeren selv holder redskap og utstyr. Videre spiller det en rolle hvordan oppgjørsmåten eller honoraret utregnes, samt om arbeidsgiver har instruksjonsmyndighet over hvordan arbeidet utføres, om det er fast arbeidstid osv. Det bør for ordens skyld nevnes at også selvstendig oppdragsmottaker har et arbeidsgiveransvar overfor sine ansatte.
Etter skadeserstatningsloven § 2-1 er arbeidsgiver bare erstatningsansvarlig for de skader arbeidstakeren pådrar andre, herunder kolleger og overordnede, dersom skaden har skjedd under utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Dette betyr at det rent faktisk må være en sammenheng mellom tapet og arbeidstakers stilling. Skadeserstatningslovens § 2-1 nr 1 annet punktum gir nærmere anvisning på hvor fjern eller nær denne sammenhengen må være for at arbeidstakerens skadevoldende adferd ikke skal bli omfattet av arbeidsgivers ansvar:
« Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet. »
Utgangspunktet må være at arbeidsgiver er erstatningsansvarlig for de handlinger arbeidstaker utfører i forbindelse med arbeidet hva enten handlingene skjer innenfor den regulære arbeidstid eller ikke. Meningen med begrensningen i skadeserstatningslovens § 2-1 nr 1 annet punktum har vært å oppheve arbeidsgivers ansvar i de tilfelle der arbeidstakeren har handlet helt atypisk, dvs foretatt handlinger som ligger langt utenfor det som har med arbeidet eller tjenesten å gjøre og som det ikke hverken er rimelig eller naturlig å la arbeidsgiver hefte for. I praksis har det likevel vist seg at domstolene har krevet en svært høy grad av atypiskhet før arbeidsgiver har blitt fritatt for erstatningsansvar. En sak inntatt i Rt-1972-815 gjaldt arbeidsgiveransvaret i sjøfartsforhold (någjeldende sjølovens § 233), som på samme måte som skadeserstatningslovens § 2-1 oppstiller krav om at skaden må ha skjedd i tjenesten for at arbeidsgiver skal være erstatningsansvarlig. Saksforholdet var følgende:
En kanonbåt var ute på tokt. På hjemturen gjorde skipssjefen en avstikker og benyttet anledningen til å drive alkejakt med privat haglegevær. I forbindelse med jakten ble en person skadet slik at foten måtte amputeres. Høyesterett kom her til at skaden var gjort i tjenesten. Staten var dermed ansvarlig som arbeidsgiver. Høyesterett la avgjørende vekt på at « jakten står i sammenheng med funksjonen som skipssjef. Sett fra marineledelsens synspunkt var det ikke upåregnelig at det ble drevet alkejakt fra marinefartøy » (side 817).
Lignende overveielser lå til grunn for lagmannsrettens avgjørelse inntatt i Rt-1950 s 330 :
Etter at en arbeidtaker var død møtte en arbeidskollega opp på sykehuset og krevde å få utlevert lommeboka til avdøde. Pengene som var i lommeboka ble underslått, og retten holdt arbeidsgiveren erstatningsansvarlig for tapet enken led ved underslaget.
Den såkalte Læreguttdommen inntatt i Rt-1959 side 849 er et eksempel på et tilfelle hvor Høyesterett fant at den handling arbeidstakeren hadde foretatt lå så langt utenfor de rent tjenestlige anliggender at det ikke var rimelig at arbeidsgiver var erstatningsansvarlig.
En læregutt på et bilverksted fikk i oppdrag å flytte enbil inne på verkstedområdet. Lære gutten benyttet anledningen til å tyvlåne bilen og ta en tur utenfor verkstedområdet. To personer omkom, og flere ble skadd som følge av guttens kjøring. Høyesterett fant at kjøringen utenfor verkstedområdet med de fatale skadefølger lå helt utenfor arbeidsoppgavene til læregutten ved verkstedet og utenfor det arbeidsområdet som lærlinger ved bilverksteder vanligvis benytter. Retten la bl.a stor vekt på at læregutten hadde streng ordre om ikke å kjøre utenfor verkstedområdet. Læregutten hadde med andre ord her gått utenfor det som er naturlig å regne med etter arten av virksomheten og karakteren av arbeidet, jfr SE § 2-1 nr 1 annet punktum.
Dommene som her er referert viser at domstolene er tilbøyelig til å akseptere forholdsvis store avvik fra de rent tjenestelige anliggender – de aksepterer alkejakt i arbeidstiden og lommeboktyveri fra sykehus som påregnelige følger. Det kan dermed konstateres at det bare er i det helt ekstraordinære tilfelle av atypiske handlinger der arbeidstakeren går langt utenfor sine vanlige arbeidsoppgaver at arbeidsgiver er fri for erstatningsansvar under henvisning til SE § 2-1 nr. 1 annet punktum. Dette betyr at arbeidsgiver normalt vil være erstatningsansvarlig for alle følger av yrkesskader og -sykdommer som kan tilbakeføres til uforsvarlig adferd fra andre arbeidstakeres side.
Ansvar for arbeidsgiver forutsetter at en av de ansatte (arbeidstaker) har forårsaket tapet ved uaktsom handling. Spørsmålet om det foreligger brudd på de alminnelige krav som stilles til forsvarlig opptreden, må avgjøres etter de retningslinjer som er skissert ovenfor under pkt 4.1.1.1. Her må likevel presiseres at forsvarlighetsstandarden i arbeidsforhold antagelig må stilles strengere enn i rent private forhold. Synspunktet er at det til handlinger utført i tjenesteøyemed skapes et ekstra sett av forventninger når det gjelder handlingens forsvarlighet som ikke stilles til private. Det er ikke tjenestemannens person, men hans funksjon qua tjenestemann som her er det sentrale. Og fordi arbeidsgiver gjennom sin ansettelse har gitt arbeidstakeren tjenestefunksjonen, er det rimelig og naturlig at han bærer de ekstra byrder som måtte følge av svikt i forventninger med hensyn til utførelsen av tjenestehandlingene. Se nærmere om dette Nygaard s 229 med videre henvisning til Knoph: Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett s 103.
I enkelte tilfelle er det på det rene at en av arbeidsgivers medarbeidere må ha handlet uforsvarlig. Rent faktisk vil det likevel ofte kunne by på problemer å identifisere den aktuelle arbeidstakeren. Etter gjeldende rett har dette ingen juridiske konsekvenser; det er tiltrekkelig til å pålegge arbeidsgiver erstatningsansvar at det påvises at en eller annen uidentifisert ansatt har handlet uforsvarlig (ansvar for anonyme feil).
En annen situasjon er den hvor en eller flere arbeidstakere har begått en rekke småfeil som hver for seg er såvidt ubetydelige at de isolert sett ikke innebærer noe brudd på kravet til forsvarlig opptreden. Dersom summen av disse feilene likevel kan sies å ha forårsaket tapet vil arbeidsgiver være erstatningsansvarlig (kumulative feil). Som et eksempel på et slikt tilfelle nevnes avgjørelsen i Rt-1959 s 666 (Steinrasdommen):
En trafikant ble skadd ved et steinras som skjedde i forbindelse med utbedringen av en veg. Høyesterett vurderte det arbeid som vegvokteren, vegoppsynsmannen og fylkesvegkontoret hadde utført. Isolert sett fant retten at ingen av de tre hadde handlet på en slik måte at det hver for seg kunne føre til erstatningsansvar. Høyesterett ila likevel erstatningsansvar med følgende begrunnelse: « Selv om det kanskje ikke er så meget å bebreide noen enkelt av vegvesenets folk, antar jeg at en samlet vurdering av forholdet som helhet må føre til ansvar » (side 669).
I denne avgjørelsen er lagt hovedvekt på at skadesituasjonen måtte vurderes i sin helhet. Perspektivet blir for snevert dersom arbeidsgivers ansvar bare skal dekke de handlinger hver enkelt arbeidstaker isolert har foretatt seg. Utad fremtrer arbeidsgivers virksomhet som en enhet, og slik må den også vurderes erstatningsrettslig.
Reglene om at anonyme og kumulative feil omfattes av arbeidsgivers ansvar er viktige sett fra skadelidtes side. På den måten forenkles bevistemaet. Man ser på resultatet (tapet) og slår fast at det ikke burde ha skjedd – noe krav om å finne frem til en syndebukk oppstilles ikke. Faktisk vil antagelig dette spille en nokså stor rolle når det gjelder muligheten til å avdekke hva som egentlig har skjedd. Regelsettene vil på mange måter overlappe hverandre og virke parallelt. Det er på det rene at det er begått enkelte småfeil, men det er ikke mulig å finne nærmere ut hvem som handlet galt og hvordan det skjedde. Man vet f.eks bare at opplæring ikke ble gitt eller at nødvendig beskyttelsesutstyr ikke ble stillet til rådighet. Vurderingen vil her være forholdsvis enkel: Var det uaktsomt eller uforsvarlig at opplæring ikke ble gitt eller at verneutstyr ikke ble stillet til rådighet?
På mange måter er et slikt ansvar nokså annerledes og langt fra det man vanligvis forbinder med et personlig skyldansvar. Grunnlaget for erstatningsansvar for virksomheten blir noe nær uavhengig av det man til vanlig forstår med et skyldansvar, sml i den forbindelse også det som ovenfor er nevnt om aktsomhetskravet i arbeidsforhold. Det er antagelig riktig som Nygaard konstaterer (s 235) at arbeidsgivers ansvar etter skadeserstatningslovens kap 2 har klare objektive islett. Det gjelder særlig ved ansvar for mangelfulle sikkerhetstiltak o l.
Ovenfor under avsnitt 4.1.1.1 er påvist at det gjelder et forholdsvis tett nettverk av lover, forskrifter m v innenfor arbeidslivet. Regelverket har for en stor del til formål å slå ring om arbeidsmiljø, herunder arbeidstakernes sikkerhet. Antagelig vil man ved de aller fleste yrkesskader, og nok også for en del yrkessykdommers vedkommende, kunne spore årsaken tilbake til brudd på verneregler, verneprosedyrer e l. Etter utvalgets mening vil det derfor foreligge et erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag, slik at arbeidsgiver er erstatningsansvarlig for tap som følge av yrkesskader og yrkessykdommer dersom de øvrige erstatningsbetingelser er oppfylt.
Få bistand av en advokat ved erstatningsoppgjøret etter yrkesskaden din.
