Arbeidsgruppen legger til grunn at det til utmålingen av erstatning for tap i framtidig erverv knytter seg mange usikkerhetsmomenter. Man må vurdere utviklingen til dels langt inn i framtiden for å finne et beløp som tilsvarer full erstatning. For voksne forankres vurderingen i relativt pålitelige holdepunkter: Skadelidte kan ha fullført en utdannelse eller allerede være i lønnet arbeid. Men også her er man for en del nødt til å basere seg på usikre prognoser: Ville skadelidte tatt tilleggsutdannelse? Er det sannsynlig at skadelidte ville avansert til bedre lønnede stillinger på samme arbeidsplass? Hvordan vil lønnsutviklingen være innen vedkommende bransje? Disse problemer til tross: Man vil ofte kunne ha en rimelig grad av sikkerhet for at skadelidte får full erstatning.
I det store flertallet av tilfellene skjer oppgjøret direkte med forsikringsselskapet. Skadelidte får juridisk bistand på selskapets bekostning. Dette bidrar til å sikre et riktig resultat.
Når skadelidte er et barn, blir holdepunktene færre og framtidsutsiktene langt mer usikre. Så langt gjelder barn under skolepliktig alder, vet man lite om evner og utvikling i forhold til framtidig yrkeskarriere. Yrkesvalget vil vanskelig kunne bli vurdert på bakgrunn av kriterier direkte knyttet til skadelidte selv. Andre momenter kan trekkes in: Miljø, familie osv, se nærmere foran kapittel III punkt 2.2.2. Men igjen er det i stor grad tale om spekulasjoner. Det kan dessuten spørres om det er riktig og rimelig å legge vekt på slike forhold. Utmålingen av erstatning til barn har litt populært blitt karakterisert med begrepet « krystallkuleprinsippet ».
Mulighetene for en sikker vurdering kan muligens sies å øke noe etterhvert som barnet har gått noen år i grunnskolen. Barnet kan ha vist teoretiske evner eller en praktisk legning. Men det kan ikke sluttes noe sikkert fra innsatsen i grunnskolen til for eksempel prestasjonene i et akademisk studium.
Arbeidsgruppen finner at hovedargumentet for en mer standardisert erstatningsutmåling må finnes i ovennevnte synspunkter.
Videre kan oppgjørstekniske hensyn tilsi at det utarbeides standardiserte utmålingsregler for barn. Fastlagte utmålingssatser sparer tid og økonomi.
De fleste erstatningssaker løses uten hjelp av rettsvesenet. Allikevel kan oppgjøret ta tid: Forsikringsselskapet kan ha stor sakmengde, advokater må kanskje trekkes inn for å vurdere tilfellet i forhold til tidligere rettspraksis osv. Standardiserte satser kan medføre en effektivisering på dette punkt. Gruppen vil likevel legge til at oppgjøret ofte forsinkes av andre årsaker: Man må ikke sjelden avvente en stabilisering av uførhetsgraden. Legenes vurdering av denne kan videre ta tid. Likeledes er forsikringsselskapene avhengige av at trygdekontorene beregner trygden for å kunne fastsette erstatningsbeløpene.
Noen saker bringes også inn for retten. I verste fall kan det ta opp til 10 år før saken er bragt ut av verden ved endelig avgjørelse i Høyesterett. Hovedtvistepunktet er imidlertid sjelden utmålingen. Årsaken til at saken ikke løses i minnelighet er som oftest uenighet om de sentrale erstatningsbetingelser foreligger (ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng, adekvans) eller skadelidtes medvirkning. Når derfor saken allikevel bringes inn for retten, tas utmålingsspørsmålet undertiden med.
Sent oppgjør kan for skadelidte medføre at pengene ikke kommer når det er mest bruk for dem. Argumentet har likevel ikke den vekt som man umiddelbart kunne tro: Forsikringsselskapet foretar ofte – hvis erstatningsbetingelsene finnes å foreligge – utbetalinger a konto før endelig avgjørelse foreligger. Men tidsforbruket er uheldig også på grunn av den usikkerhet det skaper. Dette gjelder ikke bare for skadelidte, men også for skadevolder.
Det har blitt anført som et sentralt argument for standardiserte regler om erstatningsutmåling at de ville kunne bøte på uheldig forskjellsbehandling. Arbeidsgruppen finner at det allerede idag er en klar tendens i retning av å legge til grunn en gjennomsnittlig funksjonær-/industriarbeiderlønn ved beregningen av tap i framtidig erverv. Enkelte dommer har imidlertid på en uheldig måte i begrunnelsen fokusert på kjønn, geografi o.l. Standardiserte satser medfører at det gis lik erstatning for lik skade, uavhengig av lidt tap i det konkrete tilfelle. Arbeidsgruppen finner at en slik ordning er naturlig for barn, fordi utmålingen her ellers er forbundet med stor usikkerhet.
Det kan hevdes mot et standardisert system eat det medfører lik erstatning for ulikt tap. Etter arbeidsgruppens mening rammer dette argumentet, som er meget tungtveiende, først og fremst de tilfelle hvor voksne er skadelidte. For barn vil man som nevnt ha svake holdepunkter for å fastslå tapet. Hvis erstatningsnivået settes noenlunde høyt, vil det dessuten vanskelig kunne hevdes at systemet er urimelig. Videre kan en sikkerhetsventil tas inn for de tilfelle hvor barnet faktisk allerede på skadetidspunktet hadde betydelige inntekter, se nærmere nedenfor kapittel V punkt 11. Til slutt har spørsmålet om rimeligheten av standardsatser sammenheng med hvilken aldersgrense som velges, se kapittel V punkt 10.
Gjeldende utmålingssystem gjenspeiler samfunnsforholdene. Det kan hevdes at evt. reformer ikke først og fremst bør iverksettes innen erstatningsretten. Arbeidsgruppen finner at dette argumentet har liten vekt overfor skadelidte barn, hvor utmålingen uansett i betydelig grad må bygge p gjetninger.
Arbeidsgruppen finner det uheldig at erstatningsutmålingen til barn er avhengig av mange usikkerhetsmomenter og gjetninger. På denne bakgrunn konkluderer den med at det prinsipielt er riktig å innføre faste satser for utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv når barn er skadelidt.
Ménerstatningen utmåles allerede idag etter relativt faste kriterier. Arbeidsgruppen finner dels på denne bakgrunn, dels på grunn av oppgjørstekniske hensyn å kunne gå inn for at også ménerstatningsbeløpene lovfestes i forhold til skadelidte barn.
