Arbeidsgruppen ser det som en viktig premiss at barn ikke får svekket sitt erstatningsrettslige vern. En standardisert erstatning bør ut fra dette hensyn ligge i overkant av gjeldende gjennomsnittsnivå. Videre kan det ses hen til nivået i trygghetsforsikringene. Standarderstatningen skal gjelde for barn som får redusert sine inntektsmuligheter gjennom hele den (normalt) yrkesaktive periode. Den skal kompensere for mén i samme lange tidsrom. Forsikringsordningene forutsettes derimot å skulle gi dekning for tap i en kortere tid, i og med at skadelidte er eldre. Dette tilsier at standarderstatningen for barn i hvert fall ikke bør ligge på et lavere nivå. På den annen side gir trygghetsforsikringene etter arbeidsgruppens mening en overkompensasjon for middelaldrende. Videre må man erindre at dette er ordninger det betales premie for. Dette gjør at det ikke bør legges for stor vekt på nivået i trygghetsforsikringene.
Ved fastsettingen av erstatningsnivå må det også tas hensyn til skadevolder. Arbeidsgruppen antar at det i de langt fleste tilfelle vil foreligge en ansvarsforsikring. I de øvrige saker vil en høy erstatning kunne ramme hardt. Her kommer imidlertid forholdet til lempingsregelen i skl § 5-2 inn, se nedenfor i punkt 12.
Arbeidsgruppen finner at årlig erstatning etter standardiserte regler bør ta utgangspunkt i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.
Denne er i følge opplysninger fra NAF for tiden ca kr 130.000 pr år. Etter arbeidsgruppens mening er det rimelig med en påplussing for overtid o.l, slik at årlig erstatning sammen med ytelser fra folketrygden overstiger gjennomsnittlig industriarbeiderlønn noe. En slik løsning innebærer at de aller fleste nok vil komme bedre ut enn etter gjeldende rett, samtidig som de andre hensyn nevnt ovenfor tilgodeses best mulig.
