I forbindelse med denne lovsak har Justisdepartementet i samråd med Sosialdepartementet tatt opp spørsmålet om å oppheve pensjonsinnretningers regressrett. Man viser til s. 9 flg. der det også er gjort rede for høringsinstansenes standpunkt til dette spørsmål. Det framgår av de uttalelser som der er sitert, at Erstatningslovkomitéens forslag om å oppheve pensjonsinnretningenes regressrett stort sett er positivt mottatt av høringsinstansene.
Forslaget om å oppheve pensjonsinnretningenes regressrett har sitt utgangspunkt i at trygdenes regressrett nå er opphevd (bortsett fra tilfelle av forsett, noe man i den videre drøftelse ser bort fra).
Justisdepartementet er i samråd med Sosialdepartementet enig i at pensjonsinnretningenes regressrett oppheves.
Lovbestemte pensjonsordninger er krigspensjoneringen (for militærpersoner og for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner), Statens pensjonskasse, Statsbanenes pensjonskasse, Pensjonsordning for statens arbeidere, statsråder, åremålstilsatte, Stortingets ombudsmann for forvaltningen, direktøren for Norsk medisinaldepot, stortingsrepresentanter, sykepleiere, Pensjonstrygd for apoteketaten, sjømenn, fiskere og for skogsarbeidere. Disse pensjonsordninger har ingen lovbestemmelse om pensjonsinnretningenes eventuelle adgang til å reise erstatnings- eller regresskrav mot den skadevolder som har utløst et medlems krav på pensjonsinnretningen. Som nevnt av Erstatningslovkomitéen (s. 28-29) avga Justisdepartementet ved brev 4 juli 1957 (jnr. 852/57 E) 1 ) uttalelse til Statens pensjonskasse hvor det ble antatt at regress kunne kreves når Pensjonskassens plikt til å betale invalidepensjon ble utløst ved en tredjemanns erstatningsbetingede forhold. Regressretten synes – ved siden av cessio legisbetraktninger – også å ha vært begrunnet i det forhold at trygdene hadde regressrett.
Om regressrett for lønn (sykelønn) eller pensjon vises til høyesterettsdommer i Rt-1939-45 , 1940/424, 1963/129 og 1968/48 samt til Øvergaard: Norsk erstatningsrett, annen utgave 1951, s. 391-392. Regressretten for trygdene er senere opphevd (bortsett fra når skaden er voldt forsettlig) ved endringslov 19 juni 1970 nr. 67, se folketrygdlovens § 18-7. Selv om det ble pekt på trygdenes regressrett som ett av de momenter som begrunnet pensjonsinnretningers regressrett (se f. eks. Rt-1968-48 særlig s. 52 nederst), antar departementet at spørsmålet om regress for pensjonsytelser etter gjeldende rett ikke står i noen annen stilling etter oppheving av trygdenes regressrett.
Departementet bygger etter dette på at lovbestemte pensjonsinnretninger har regressrett. Det fins imidlertid pensjonsinnretninger eller pensjonsordninger som ikke er forankret i lov. For disse er situasjonen dels at det ikke foreligger regressrett, dels er det usikkert om slik rett foreligger, og dels må en legge til grunn at det foreligger regressrett. Man skal gå litt nærmere inn på dette spørsmål.
Når det gjelder private pensjonsforsikringer tegnet i et forsikringsselskap, vil det etter forsikringsavtalelovens § 25 ikke foreligge regressrett for pensjonsytelser selv om skaden er utløst ved en erstatningsbetingende handling. Dette gjelder enten det foreligger individuelle eller kollektive pensjonsforsikringer. Om f. eks. en arbeidsgiver har tegnet kollektiv pensjonsforsikring i et forsikringsselskap som gir ansatte (eller deres etterlatte) rett til pensjonsrettigheter, vil det altså ikke foreligge regressrett, se her også uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund som er sitert s. 9 foran. Dersom en privat pensjonsordning skulle være etablert uten at ordningen er tilknyttet et forsikringsselskap, er det derimot mulig at en må legge til grunn at pensjonsinnretningen eller pensjonsfondet har regressrett. Alt etter måten private pensjonsordninger er etablert på, er det altså mulig at det gjelder ulike regler om regress for ytelser fra private pensjonsforsikringer.
Kommunale pensjonsordninger (herunder fylkeskommunale) er etablert på forskjellige måter. Pr. 1 januar 1971 var det i alt 449 kommuner. Av kommunene (herunder fylkeskommunene) har 322 pensjonsordning i Kommunal Landspensjonskasse (KLP). Medlemmer av KLP er kommuner, kommunale bedrifter, interkommunale bedrifter, fylkeskommuner og fylkeskommunale bedrifter som innmelder sine pensjonsordninger i kassen. Landspensjonskassen driver sin virksomhet i samarbeid med Norsk Kollektiv Pensjonskasse (som også har konsesjonen for forsikringsvirksomheten). I forhold til spørsmålet om regress antas pensjonsordning tegnet gjennom KLP å måtte likestilles med pensjonsordning tegnet i et forsikringsselskap. Det må altså kunne legges til grunn at det ikke foreligger regressrett for pensjonsytelser fra pensjonsordning gjennom KLP, jfr. også KLP’s uttalelse foran s. 11.
Av de kommuner som ikke er med i KLP, har 52 kommuner pensjonsordning i andre livsforsikringsselskaper. For pensjonsytelser fra slike ordninger vil det heller ikke foreligge regressrett, jfr. også uttalelsen fra Norske Forsikringsselskapers Forbund (se foran s. 9).
Av de gjenværende kommuner har 27 kommuner egne pensjonskasser. Departementet antar at disse har regressrett. Av disse kommuner ble i alt 24 gitt høve til å uttale seg om regresspørsmålet, se foran s. 7.
Det kan ellers nevnes at 9 kommuner ikke har pensjonsordning, mens 54 har ordninger i flere selskaper eller kasser.
Når det gjelder kommunale pensjonsordninger, vil departementet særskilt bemerke at det ikke kan være riktig å ha forskjellige regressregler alt etter måten pensjonsordningen er etablert på. Enten kommunen har egen pensjonskasse eller har inngått avtale med et forsikringsselskap eller med Norsk Landspensjonskasse om pensjonsordning, vil medlemmene – med tilskott fra vedkommende kommune – dekke pensjonsutgiftene. Det vil da være helt tilfeldig om det – basert på hvordan pensjonsordningen var etablert – i noen tilfelle skulle være regress, i andre tilfelle ikke. Det er etter departementets oppfatning innlysende at slike ulikheter bør fjernes.
Når departementet går inn for at regressretten oppheves for samtlige pensjonsytelser, er bakgrunnen for det første at det neppe er grunn til å ha en forskjellig løsning for trygden og for pensjonsinnretningene. For det andre er det – som påpekt foran – en helt umotivert forskjell mellom pensjonsgiverne med hensyn til regressrett, idet en del pensjonsgivere har regressrett, andre ikke.
Ved siden av at en oppheving av regressretten fjerner den tilfeldige ulikhet man har i dag med hensyn til når regressrett foreligger, nevner man også at det må kunne legges til grunn at regressretten ikke har vesentlig økonomisk betydning for pensjonskassene, jfr. her at pensjonskassene stort sett slutter seg til forslaget om å oppheve regressretten. Man er likevel klar over at særlig mindre pensjonskasser kunne ha interesse av et regresskrav i forbindelse med en større utbetaling.
Etter departementets forslag vil regress for pensjonsytelser ikke kunne kreves i større utstrekning enn for trygdene. Når det gjelder regressretten for trygdene, har man i dag bestemmelsen i folketrygdlovens § 18-7, som lyder:
« En trygdets erstatningskrav mot den som har voldt skade faller bort for et beløp svarende til folketrygdens utgifter og ansvar på grunn av skaden. Dette gjelder likevel ikke dersom skaden er voldt forsettlig. I nevnte tilfelle går trygdedes krav over på folketrygden med beløp som nevnt foran. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den trygdedes eller hans etterlattes krav dekkes først. »
Departementet har overveid flere mulige måter å gjennomføre en oppheving av regressretten på også for pensjonsinnretningene. Man er kommet til at den greieste ordning vil være å ta inn en ny paragraf i skadeserstatningsloven som fastslår at trygden eller en pensjonsinnretning ikke har regress for trygde- og pensjonsytelser (bortsett fra tilfelle hvor skaden er voldt forsettlig). Folketrygdlovens § 18-7 vil da kunne oppheves i og med at den blir avløst av den nye paragraf i erstatningsloven. En slik overflytting antas også riktig fordi § 18-7 i formen egentlig er en erstatningsregel: Den er ikke formet som en bestemmelse om i hvilke tilfelle skadelidte kan kreve skadevolderen for det tap som dekkes av trygden.
En slik ny paragraf i skadeserstatningsloven bør antakelig tas inn etter de regler som fastslår at det ved erstatningsutmålingen skal gjøres fradrag for disse ytelser, se komitéens lovutkast § 5-1 tredje ledd, jfr. også henvisningen i § 5-2 annet ledds annet punktum. Paragrafen (3-7) foreslås formet slik:
« Trygden eller en pensjonsinnretning kan ikke kreve regress av den erstatningsansvarlige for trygdens eller pensjonsinnretningens utgifter og ansvar på grunn av skaden, med mindre denne er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige. Regressen kan i tilfelle ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den trygdedes eller pensjonsberettigedes eller deres etterlattes erstatningskrav for samme skade. »
Den lovtekniske løsning som her er foreslått, vil medføre at man i en og samme lov får bestemmelsene om at det skal gjøres fradrag for trygde- og pensjonsytelser ved erstatningsutmålingen, samt at trygden eller pensjonsinnretningen ikke kan kreve regress av skadevolderen for de fradrag som gjøres. Skadevolderens ansvar bortfaller m.a.o. i den utstrekning trygdeytelsene eller pensjonsytelsene dekker skadelidtes økonomiske tap. I likhet med ordningen i dag etter folketrygdloven vil imidlertid skadevolder være ansvarlig også for trygde- og pensjonsytelser dersom skaden er voldt forsettlig. I så fall vil altså skadevolder være ansvarlig for hele tapet, dog slik at skadelidtes tap skal dekkes først dersom hele erstatningsbeløpet ikke er å få.
Lovendringen om oppheving av trygdenes regressrett ble som nevnt foran satt i kraft fra 1 januar 1971. I forbindelse med opphevingen ble det ikke gitt overgangsregler, og det ble senere reist spørsmål om lovendringen skulle forstås slik at trygden hadde mistet regressretten for skade som var voldt tidligere, men som ikke var oppgjort før lovendringen trådte i kraft. Justisdepartementet uttalte (14 desember 1970 og 29 juni 1971) at endringen måtte antas bare å få anvendelse på skadetilfelle som inntrer etter lovens ikraftredelse (dvs. 1 januar 1971). Departementet antar at man bør holde på samme løsning også når regressretten for pensjonsinnretninger oppheves. Dette selv om lovendringen dermed ikke blir effektiv med en gang dersom pensjonsinnretningene utnytter den regressrett de måtte ha etter gjeldende rett.
I forbindelse med spørsmålet om oppheving av regressretten for pensjonsinnretninger har Statsbanenes pensjonskasse bedt om at spørsmålet om oppheving av regressbestemmelsen i § 10 siste ledd i lov 5 desember 1958 nr. 1 om vanføre blir vurdert. Bestemmelsen lyder:
« Denne lov innskrenker ikke det ansvar en som volder skade måtte ha overfor den vanføre, men den vanføres krav går over på kommunen eller staten så langt tilfellet medfører utgift for disse. Er ikke hele erstatningsbeløpet å få, skal den del som tilfaller den vanføre eller dennes etterlatte, dekkes først. »
Justisdepartementet er i samråd med Sosialdepartementet kommet til at bestemmelsen bør tilpasses den regressituasjon som gjelder for trygdeytelser og som foreslås for pensjonsytelser. Når rettsstillingen nå etter lovutkastet vil være at det ikke kan kreves regress for utgifter som trygden eller en pensjonsinnretning blir påført på grunn av skaden (vanførheten), kan det heller ikke være grunn til å opprettholde kommunenes eller statens adgang til å gjøre ansvar gjeldende mot skadevolderen for utgifter som disse er blitt påført. Bestemmelsen foreslås derfor formet slik:
« Staten eller kommunen kan ikke kreve regress av en erstatningsansvarlig skadevolder for sine utgifter til den vanføre på grunn av skaden. Regress kan likevel kreves dersom skaden er voldt forsettlig av den erstatningsansvarlige, men må ikke gjøres gjeldende til fortrengsel for den vanføres eller hans etterlattes erstatningskrav for samme skade. »
Ved utmålingen av eventuell erstatning til den vanføre vil lovutkastets vanlige utmålingsregler komme til anvendelse, bl. a. at det skal gjøres fradrag for tapsposter som dekkes av andre (f. eks. trygden). Det antas derfor unødvendig her å ha en uttrykkelig regel om at loven (vanføreloven) ikke innskrenker det ansvar skadevolderen måtte ha overfor den vanføre.
Et annet spørsmål som er reist i forbindelse med oppheving av regressretten for pensjonsytelser, er spørsmålet om refusjon av sykelønn og annen stønad i forbindelse med skade eller dødsfall som ikke kan anses som pensjonsytelse, se uttalelsene fra Forsvarsdepartementet, Lønns- og prisdepartementet og Regjeringsadvokaten (foran s. 14-15).
Departementet er enig i at opphevingen av regressretten for pensjonsytelser ikke berører adgangen til å kreve refusjon for sykelønn og skadebot for tjensteulykker. Man nevner imidlertid at Utvalget til å utrede om det bør gis nye lovregler om vilkårene for å suspendere, avskjedige eller forflytte embetsmenn (Embetsmannsutvalget) i innstilling av 30 august 1971 har foreslått tjenestemannslovens § 11 opphevd. Som begrunnelse for opphevingen er bl. a. anført (s. 39 sp. 1 og 2):
« Etter den utvikling som har funnet sted, er nærværende utvalg kommet til at en bestemmelse svarende til tjenestemannslovens § 11 ikke har noen naturlig plass i en lov som særskilt gjelder embets- og tjenestemenns rettsforhold overfor det offentlige. En slik bestemmelse er for det første ikke nødvendig for at statskassen skal kunne få erstatning av en skadevolder eller dennes forsikringsselskap for utlegg den har hatt som følge av at en ansatt er blitt drept eller skadet. I motsetning til hva situasjonen muligens var da tjenestemannsloven ble gitt, må det nå anses på det rene at en arbeidsgiver – således også staten – i kraft av alminnelige erstatningsregler vil kunne få et direkte krav overfor skadevolderen, jfr. Kristen Andersen: ,,Skadeforvoldelse og erstatning » side 132 flg. Det offentlige er ikke avhengig av å kunne tre inn i den skadelidtes krav slik som tjenestemannslovens § 11 gir rett til. Opphevelse av § 11 antas for så vidt ikke å få noen betydning. Dertil kommer at om § 11 skulle opprettholdes, måtte under enhver omstendighet ordlyden bli gjenstand for ny overveielse etter de nye regler vi nettopp har fått om bortfall av skadelidtes erstatningskrav i praktisk viktige situasjoner, jfr. lovrevisjonen av 19. juni 1970. Utvalget anser det tvilsomt om det nå er noe behov for lovregler til løsning av det her omhandlede spørsmål. Antas det å være et slikt behov, synes løsningen helst å burde søkes i en videre erstatningsrettslig sammenheng. Det bør også nevnes at det lovforslag utvalget legger frem, i motsetning til någjeldende tjenestemannslov ikke vil inneholde noen bestemmelser om økonomiske ytelser fra statens side som det er naturlig å knytte regressregler til. Det offentliges økonomiske forpliktelser i tilfelle av sykdom eller tjenesteulykker forutsettes i fremtiden regulert ved tariffavtale. Det vil formentlig ikke være noe til hinder for at staten i en slik tariffavtale også forplikter seg til ikke å konkurrere med en skadelidt overfor skadevolderen eller dennes forsikringsselskap. »
Departementet vil tilføye at det synes naturlig at staten står likt med enhver annen arbeidsgiver når det gjelder adgangen til å kreve refusjon (av tredjemann) for sykelønn m. v., på samme måte som private pensjonskasser etter utkastet er ment å være likestilt med offentlige pensjonskasser for så vidt angår regressrett, jfr. særlig Regjeringsadvokatens foran nevnte uttalelse. Man finner imidlertid ikke grunn til her å gå nærmere inn på dette spørsmål.
Man nevner til slutt at departementet overveier revisjon av forsikringsavtalelovens § 25. Man regner med at spørsmålet om forsikringsgiveres regressrett da blir nærmere vurdert.
