Det er skadelidte som må bevise at det tapet han har lidt skyldes en handling eller begivenhet skadevolder er ansvarlig for, jfr bl a Lødrup, i P-pillebetenkningen, s 101 og Steen-Olsen s 46. Etter gjeldende rett bærer skadevolder antagelig kun risikoen for bevistvil der han selv har hatt adgang til å sikre bevis, og det samtidig må ansees forsømmelig at han ikke gjorde det, jfr Steen-Olsen med henvisninger til rettspraksis.
Avgjørende for spørsmålet om årsakssammenheng foreligger er om en rimelig sannsynlighetsovervekt taler for at det var den aktuelle ansvarshandlingen som startet eller påvirket begivenhetsrekken som ledet til tapet, jfr Nygaard s 308. Det kreves likevel ikke at skadelidte beviser at ansvarshandlingen alene eller primært har vært årsak til skaden. Det kan være tilstrekkelig at skadelidte sannsynliggjør at ansvarshandlingen var en medvirkende årsak til det aktuelle tapet, jfr Steen-Olsen s 49. Andersen taler som nevnt om vesentlige og uvesentlige momenter i hendelsesforløpet, se s 35.
Ved arbeidsulykker eller såkalte yrkesskader vil det normalt la seg gjøre å bringe hendelsesforløpet forut for skaden på det rene. Som regel har skadeforvoldelsen bare en sannsynlig årsak. Ansvarshandlingen vil enten være en direkte skadevoldende handling foretatt f.eks av en arbeidskollega, eller skaden den kan skyldes en indirekte skadevoldende handling, for eksempel mangelfull opplæring, mangelfull informasjon om spesielle farer eller mangelfulle sikringstiltak.
Selvsagt kan flere årsaker samvirke både til primærskaden og til å gjøre skaden verre eller mer langvarig. Her kan det melde seg problemer med å fastlegge årsakssammenhengen, og det kan også bli spørsmål om skadefølgen er påregnelig, se nedenfor avsnitt 4.1.3.3.
Når det gjelder tap som følge av såkalte yrkessykdommer, gjelder de samme prinsipper. I praksis kan imidlertid spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng være vanskeligere å fastslå her. Som det vil fremgå av utredningen fra overlege Langård, se vedlegg 1, kan selve årsaksbildet i en del tilfelle være usikkert. Ofte kan det være meget vanskelig å bevise at sykdommen medisinsk sett er forårsaket av eller tilskyndet av en særlig påvirkning, f.eks i forbindelse med arbeid med et bestemt stoff. Det er utviklingen i den medisinske forskning som er avgjørende for vurderingen av disse årsaksspørsmålene.
Et vilkår for å pålegge erstatningsansvar er som nevnt at årsaksspørsmålet er underbygget av en rimelig sannsynlighetsovervekt. Teorier eller kunnskap om medisinske årsaksforhold bygger på empirisk forskning. Det vil nødvendigvis ta noe tid fra de første løse funderinger foreligger til den medisinske forskning har nådd slike resultater at kravet til rimelig sannsynlighetsovervekt vil være tilfredsstillet. I praksis vil det kunne føre til at enkelte ikke vil få erstatning fordi årsakssammenheng ikke kan bevises. Dette vil særlig være aktuelt for såkalte nye yrkessykdommer.
Et karakteristisk trekk ved endel yrkessykdommer er at det dreier seg om lidelser som alle mennesker kan få, uttrykket folkesykdommer kan for så vidt være dekkende. Det er ikke tale om spesifikke eller særlige yrkessykdommer. Poenget er imidlertid at særlige forhold i forbindelse med yrke kan aktivisere eller påskynde sykdomsprosessen. Et viktig spørsmål i årsaksmaterien blir dermed om en sykdom er forårsaket eller tilskyndet av særlige forhold på arbeidsplassen, eller om den har en årsak som er arbeidsgiveren uvedkommende.
En særlig type tilfelle er der flere årsaksforløp kan være aktuelle. Når valget står mellom flere alternativer som hver for seg kan føres tilbake til en ansvarlig person, hevder Nygaard s 311-312 at det er nok å kreve sannsynlighetsovervekt for et av hendelsesforløpene før erstatningsansvar pålegges. Men av og til har tvilen sitt grunnlag i at det også er inne et årsaksalternativ som ingen hefter for. Her hevder Nygaard s 308-309 at det må kreves rimelig sannsynlighetsovervekt.
I praksis vil man antagelig både for så vidt gjelder yrkesskader og særlig yrkessykdommer stå over for et komplekst årsaksbilde med flere såkalte samvirkende skadeårsaker. To eller flere faktiske forhold har i fellesskap eller uavhengig av hverandre ført til skaden. Arbeidstakeren kan f.eks ha vært ansatt hos flere arbeidsgivere og blitt påvirket av skadelige stoffer hos dem alle. Hovedregelen i norsk erstatningsrett er at skadevolderne enten sammen eller hver for seg vil bli holdt ansvarlig for hele eller en del av skaden.
En særlig type av samvirkende skadeårsaker i forbindelse med yrkessykdommer er en særlig disponering for skaden hos skadelidte, f eks sykdomsanlegg. Den erstatningsrettslige stilling er her ikke avklart, men det er antatt at skadevolder må bære risikoen for skadelidtes helsetilstand, jf Steen-Olsen s 50. I erstatningsrettslig sammenheng anses dermed et særlig anlegg for en sykdom eller lignende normalt ikke som skadeårsak. Fra dette utgangspunktet må det likevel gjøres unntak: Der det dokumenteres at skadelidtes individuelle sykdomsanlegg, f.eks røyking e 1, er den alt overveiende sykdomsårsak, er det naturlig å anse anlegget enten alene eller sammen med den skadelige påvirkningen i arbeidsforholdet som årsak til sykdommen, jf Steen-Olsen s 52.
